Det er noe rart med det å legge ut bilder av seg selv som barn. Du hadde aldri vist fram bilder av den fire år gamle versjonen av deg selv til besøkende eller nesten-fremmede, men den du var i selebukser og tidstypisk hår kan fint tvinges på alt og alle på sosiale medier. Fargene og kvaliteten på bildet skriker etter å overøses med nostalgi, og fotografiet er ofte til for å demonstrere en uskyld og en sjarme nåtidens jeg vil sette i forbindelse med den de er i dag. Barne-versjonen av seg selv kan kun bekrefte en likhet eller det totalt motsatte: ”Så søt du var, hva skjedde?”

Med å holde omverdenen oppdatert om barnet sitt gjennom bilder betyr det at dokumenteringen ikke er komplett før barnets naturlige ynde er utnyttet 100%, og kan oppleves av alle en slipper inn på profilen sin, eller den anonyme gruppen som klikker seg inn på bloggen.

Et bilde av meg selv jeg er spesielt fornøyd med, er kun å oppdrive i et rødt fotoalbum hjemme hos moren min. Jeg er fem år, har på meg en blomstret kjole, og sitter på en hvit trestol. Stedet er broren min sitt soverom, og jeg er ganske overbevist om at faren min er fotografen. Det ene benet ligger over det andre, jeg holder hendene samlet øverst på kneet og smiler henført inn i kameraet. Det er ingenting naturlig over denne poseringen. Selv må jeg ha trodd at jeg satt særdeles elegant, men hvordan jeg har stilt meg opp avslører at jeg kopierer væremåten til hvordan jeg har observert at ”elegante damer” sitter – dette er Wenche Foss tatt til det ytterste. Poenget mitt med dette personlige eksempelet er å se litt nærmere på relasjonene mellom jeg-et på bildet og (den potensielle) seeren av bildet, på hvordan en gjennom sosiale medier, anført av bloggere dedikert til seg selv og barnet sitt, omdanner barns reelle øyeblikk til andres konsumering over en skjerm.

For den femåringen som blir tatt bilde av på en hvit trestol betyr det framkalte fotografiet veldig lite: oppmerksomheten er i nuet, poenget ligger i å sitte stille et par sekunder til en hører et klikk – ”jeg har blitt tatt bilde av” – for så å kunne bevege seg igjen. Men hva skjer når dette øyeblikket dukker opp femten år senere, for eksempel som et profilbilde på Facebook, og plutselig skal representere den en er i dag? Har en et ansvar for den personen som en gang poserte kun for kameraet, i sin egen lille virkelighet? Og hva har bruken av eget barnebilde med distribueringen av sine egne oppstilte barn?

Små barn på nettet må delta i en fastsatt diskurs der de brukes for å bekrefte noen andre snarere enn å eksistere for og i seg selv.

Bildedeling er noe det er svært vanskelig å kritisere: den som legger ut et bilde, enten det er av seg selv eller av andre, har som oftest kun gode intensjoner. Så hva er problemet? Før fotografiet ble oppfunnet, var ens egen barndom en lukket dør, jeg-et og omgivelsene forholdt seg kun til nåtidens versjon. Fra fotografiapparatet ble noe de fleste hjem kunne ha råd til fra midten av forrige århundre, har det blitt en kjærlig plikt å dokumentere barnets oppvekst gjennom film og bilder. I Friends-episoden ”The One with the Cake” filmer Ross hele datterens ettårsdag med intensjon om å gi henne filmen når hun fyller atten. Mottakeren av filmen er barnet selv, mange år fram i tid. Men den Friends-episoden er over ti år gammel. Nå skal fotograferingen begynne fra barnet er nyfødt – og deles fem sekunder senere. Med å holde omverdenen oppdatert om barnet sitt gjennom bilder betyr det at dokumenteringen ikke er komplett før barnets naturlige ynde er utnyttet 100%, og kan oppleves av alle en slipper inn på profilen sin, eller den anonyme gruppen som klikker seg inn på bloggen.

Det barnet som stiller seg opp for å bli tatt bilde av gir ikke lenger noen minutter av tiden sin for å låse fast et øyeblikk for framtidige øyeblikk – her er det ikke minner en er ute etter. Barnebildet på sosiale medier bidrar til positiv oppmerksomhet og kommunikasjon mellom voksne. Profilen er deres, og bloggen skrives ikke av barnet men av forelderen, og dermed fungerer representasjonen av barnet som en uimotståelig rekvisitt, som en forlengelse av egne prestasjoner og god smak. Til og med et kjært husdyr vil presenteres med mer selvstendighet, med en større respekt for egen individualitet enn en baby. Babyens ukonstruerte sjarme er et lett offer for tankegangen om at alt som er hyggelig og gjenkjennelig angående en selv skal formidles videre, gjennom de kanalene en har til rådighet. En typisk mammablogg inneholder bilder der moren poserer med barnet på armen. Den ene er bevisst kameraet og hvilken type seere bildet blir tatt for, mens den andre er det ikke. Hvem smiler barnet for – mamma, eller mammas mange lesere?

…dermed fungerer representasjonen av barnet som en uimotståelig rekvisitt, som en forlengelse av egne prestasjoner og god smak

Små barn på nettet må delta i en fastsatt diskurs der de brukes for å bekrefte noen andre snarere enn å eksistere for og i seg selv. Selv kan barnet ikke snakke for seg før det er for sent, da innlegget er blitt for gammelt til å kommenteres på og dets funksjon utspilt. Men da kan en jo dele bildet selv – der en sitter oppslukt av forhistorisk teknologi med et like sjarmerende smil som i dag.

Gjesteblogger Elise Dybvig Søreide har tidligere skrevt for Fett, Kunstløftet, Under Arbeid og vært fast kommentator i Aftenpostens debattside for ungdom, Si ;D.

Bilde:

DSC_0288|Dan Hatton|CC BY-NC-ND 2.0