Jeg har vokst opp med metervis av selvhjelpsbøker i bokhylla. Alternativmessen på Oslo Spektrum var som en årlig feriekoloni der jeg fikk ta med min beste venn. Sammen løp vi fra bod til bod, tok aurabilde og testet ut de ulike yogaworkshoppene, mens mamma var på foredrag om noe alternativt.

Dette er ikke et innlegg om at jeg vokste opp og innså at alt dette var lureri og bullshit. For det vet jeg ikke. Mye er sannsynligvis nettopp det, annet ikke. Jeg vet for lite selv til ikke å være åpen for alternative løsninger. For sannheten er at mye som en gang var alternativt ikke er det i dag.

Selvhjelp er noe som vanligvis blir forbundet med arbeiderklassen, derfor ble jeg overrasket når journalist og skribent Agnes Ravatn fortalte at hun hadde hatt nytte av en selvhjelpsbok: «Jeg syns selvgranskning er en fornuftig aktivitet. Det er heller ikke nytt. Å bli et bedre menneske har alltid vært et ideal. Platon mente den menneskelige tilværelsen handler om kampen mellom det høye og det lave selvet. Og at mye av meningen med livet er å vinne over det lave selvet» sa Ravatn til Dagsavisen forrige uke.

Aurabilder, meditasjon og selvhjelpsbøker handler ganske enkelt om å finne verktøy for å mestre hverdagen. Hvor mange er det ikke som kjenner på tidsklemma, idealer man ikke klarer å leve opp til, utilstrekkeligheten? For det er noe med det å ta to skritt tilbake, kjenne på hvordan vi selv prioriterer tiden i våre relativt korte liv. Kanskje prioritere mer kontakt med naturen, få mer tid til det som for mange av oss er viktigst her i livet; sosiale relasjoner, venner og familie. Det er egentlig ganske lite alternativt.

Likevel har også jeg latt meg skremme over at de store forlagene stadig gir ut flere selvhjelpsbøker og at salget er doblet de siste årene. Det er et problem fordi løsningene ser ut til å være individuelle, enkeltmennesket skal selv finne løsninger – men jeg tror ikke at de store problemene løses alene, de løser vi sammen.  Mange av problemene ligger i skjæringspunktet mellom arbeidsliv og familieliv – og da finnes det politiske løsninger.

Selv har jeg ikke lyst til å flytte ut i skogen for å finne ro og mindfulness, men jeg vil gjerne ha tid til meg selv her, midt i Oslo sentrum. Og jeg tror vi er flere. Flere som kjenner på at vi er villige til å jobbe i deltidsstilling for å få tid til familie, flere som heller vil ha litt mindre penger i måneden og heller mer fritid – hvis vi kan velge. De som har muligheten gjør det alt. Dette er på ingen måte revolusjonerende, det er en del av vår tid i et priviligert land. Når vi nå er i den priviligerte situasjonen, så har vi sjansen til å gjøre noe som er like sært som full barnehagedekning, fellesskole og likt helsetilbud til alle: vi kan velge å sette mer fritid foran økt forbruk.

Så jeg foreslår kollektivhjelp. Det kan gjøres ved å melde seg inn i en fagforening, et parti eller en interesseorganisasjon.

Til LO, der jeg er medlem, neste gang dere forhandler på mine vegne: kjør på som alltid, men jeg vil heller ha kortere arbeidsdag enn mer lønn.

Jeg tror på kollektive løsninger, ikke på selvhjelp bort fra fellesskapet. Det virker så ensomt og strevsomt i det lange løp.

Bilde: Fuck Off Paul McKenna av Walt Jabsco (CC BY-NC-ND 2.0)