Forrige onsdag vedtok kommunestyret i Gøteborg å innføre forsøk med sekstimersdag. Vänsterpartiet har fått gjennomslag forsøket mot de borgerliges gretne advarsler om at det er “uansvarlig og ugjennomtenkt”. Men hva er egentlig uansvarlig? Med høyt sykefravær, tidsklemme, store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, forbruksvekst og klimakrise er vel tida overmoden for en reform som sekstimersdagen?

TIDSÅNDEN
Kommunalt ansatte i Göteborg, blant annet i eldreomsorgen, skal gjennomføre et forsøk i seks til tolv måneder. Etter et år skal ordningen vurderes og sammenlignes med tilsvarende arbeidsplasser med åttetimersdag. Vänsterpartiet håper det vil minske sykefraværet, gjøre at de ansatte blir mer uthvilte og at de får mer ut av fritiden sin. Forslaget er så populært at Vänsterpartiet til og med har blitt anklaget for å kjøre saken bare for å vinne oppslutning før valget, og i dagene etter har både BBC og CNN laget reportasjer. Her hjemme har SSB konkludert med at redusert arbeidstid ikke er et problem hvis vi godtar mer skatt og mindre materiell vekst.

SYTTITALLET
Tida for å se beskjemma ned i bakken over å foreslå sekstimersdagen er over. De som tror at kampen er tapt og at det hele var en stor syttitalistisk fallitt følger ikke med. Det er få forslag som favner tidsånden og problemene vi står overfor like godt som universell innføring av sekstimersdagen og reformern har fått oppmerksomhet fra flere hold den siste tiden. LO-forbund som NTL og Fagforbundet løfta fram reformforslaget i løpet av det siste året, og Gerd Liv Valla mener at forsøk med sekstimersdag med full lønnskompensasjon må videreføres og utvides. Blant kommentariatet har sektimersdagen senest fått støtte av Linn Stalsberg (NRK ytring) og Geeluyden Kiese (GK Bloggen), og på NRK har både Brennpunkt og Debatten hatt sekstimersdagen som hovedtema.

De klassiske argumentene for sekstimersdagen er fortsatt like gyldige: I stedet for at folk skal jobbe seg syke og slitne, noe som koster både individet og samfunnet mye, så kutter man heller ned på arbeidstiden. Det vil si at en ordning som i utgangspunktet er dyr likevel kan lønne seg samfunnsøkonomisk hvis man tar i betraktning at utgifter til sykefravær går ned. Kortere arbeidstid kan kanskje også føre til økt sysselsetting ved at flere som ellers ikke kan delta i arbeidslivet likevel kan jobbe. I Norge er sysselsettingsgraden høyere enn i andre europeiske land, og mye av grunnen er at det er flere kvinner som deltar i arbeidslivet. En investering i velferdsordninger som barnehager og gode foreldrepermisjonsordninger har vist seg å bli tilbakebetalt i mer skatt og bidrag til fellesskapet. Noen kaller til og med de norske yrkesaktive kvinnene for «Norges egentlige olje». Det er selvsagt ingen garanti for at kortere arbeidsdag vil øke sysselsettingsgraden, men det er nærliggende å tro. Hvis terskelen ble lavere vil det vel bli lettere å delta for dem som sliter med å kombinere hjem og arbeid eller dem som i er syke eller på annen måte ikke får til å delta i arbeidslivet?

UNIVERSELL SEKSTIMERSDAG – ET KVINNEKRAV
For kvinnebevegelsen har sekstimersdagen vært en kampsak i lang tid. Logiskt nok, fordi det som oftest er kvinner som havner i tidsklemme og skvis mellom jobb og familie, vi er overrepresentert i tunge omsorgs- og serviceyrker og en tredjedel jobber deltid. For mange ville innføring av sekstimersdag med full lønnskompensasjon bare vært en anerkjennelse av at den arbeidsmengden de allerede har er så belastende at den fortjener å bli ansett som fulltid. Men hvorfor kan ikke bare disse gruppene få sekstimersdag? Vil det ikke være usosialt og indirekte kjønnsdiskriminerende å gi kortere arbeidstid til middelaldrende menn i godt beskytta kontorjobber? Ved første øyekast kan det kanskje virke riktig, men det er flere grunner til at universell innføring av sekstimersdagen vil lønne seg mest på sikt – også for deltidsarbeidende kvinner i tunge yrker. Vi vet at det er kvinner som gjør mest av det ulønnede arbeidet. Vi vet også at arbeidsmarkedet er svært kjønnssegregert. Å innføre kortere arbeidsuke for typiske kvinneyrker vil mest sannsynlig øke kjønnssegregeringen på arbeidsmarkedet, og både lønnsforskjeller og arbeidsdelingen på hjemmebane vil forsterkes.

Et annet hovedkrav fra kvinnebevegelsen er rett til hele og fulle stillinger, og sekstimersdagen vil kunne muliggjøre dette på en riktigere måte. Kvinnebevegelsens kamp for økonomisk likestilling og flere kvinner i lederstillinger handler tross alt om om å nå et større mål. Det endelige målet er full kvinnefrigjøring. Og dette oppnås ikke ved at den totale arbeidsmengden for kvinner økes, men ved at både menn og kvinner deltar like mye i det lønnede og ulønnede arbeidet.

TALLENE INGEN VIL SE
En av de store innvendingene mot sekstimersdagen er at vi har for få hender i omsorgssektoren allerede og at kortere arbeidsuke vil kreve enda flere ansatte (http://www.civita.no/2014/04/07/grafene-vi-ikke-vil-se). Et annet er at det å videreføre dagens velferdstilbud i seg selv vil være så dyrt at vi ikke kan ta oss råd til nok en dyr velferdsordning i framtida. Både arbeiderpartiet og høyresida roper varsku og viser til tallene fra Perspektivmeldinga.

Men hvilke tall man viser fram og hvilket utvalg man baserer seg på henger sammen med hvilke ideologiske briller mann har på seg. Selv om mangel på ansatte i omsorgssektoren i Norge er en realitet er det store problemet i Europa, og verden forøvrig, arbeidsledighet. På sikt vil vi trenge flere, ikke færre, arbeidsplasser. Når det gjelder tallene fra Perspektivmeldinga om at utgiftene til velferdsstaten vil øke, er dette riktig. Men det er betegnende at høyresida glemmer å nevne at veksten i privat forbruk i samme periode er betraktelig høyere. Når SSB har sett på de samme tallene viser de at det verken er nødvendig med kutt i velferd, eller at vi må jobbe mer, så lenge vi betaler mer skatt. Det vi riktignok må ta innover oss er at redusert arbeidstid vil føre til mindre materiell vekst og privat forbruk.

MER TID
Og det er her klima- og miljøargumentet kommer inn – for er det ikke nettopp dette vi trenger? Et samfunn som ikke lenger lukker øynene for hva forbruksveksten har å si for klimautslipp og miljøutleggelser? Det er naivt å tro at forbruket vil minske bare ved at varer merkes bedre, at forbrukerjournalistikken får mer plass eller at hver enkelt blir flinkere til å kildesortere. Det trengs mer omfattende politiske reformer, som bidrar til å stanse forbrukskarusellen for hele samfunnet. I stedet for å ta ut produktivitetsvekst i høyere lønninger må vi heller bevilge oss velferd i form av mer fritid. Det kan godt hende det høres vondt ut å ikke kunne shoppe nye topper på H&M hver fredag før fest eller ikke kunne erstatte den gamle iPhonen med en ny hvert år, men til syvende og sist tror jeg ikke det er forbruk som gjør at vi føler oss frie. Selv ville jeg heller hatt mer tid til å tenke, være kreativ, trene, tid med de jeg er glad i eller jobbe politisk. For andre ville det vært fint å få bedre tid til barna eller synge i kor. En ting er sikkert, det er ikke vanlige kvinner og menn som tjener på at vi bruker all vår tid på å jobbe og forbruke, det er det noen få andre som gjør.

I den svenske Riksdagen har Vänsterpartiet allerede lansert forslaget, og debatten har løftet fram sentrale ideologiske skillelinjer mellom høyre- og venstresida. Det er utrolig interessant å høre på opptaket fra diskusjonen mellom Sjöstedt og Reinfeldt i klippet nedenfor, og jeg kunne ønske norske partier på venstredida ville tøre å løfte den samme debatten her hjemme.

http://youtu.be/-FWLqjSAiQk