”Og så skader det ikke at hun er pen”
Hårfrisyrane og antrekka til kvinnelege politikarar får alt for mykje plass i media.
Stadig vekk publiserer avisene saker med vurderingar av korleis kvinner i politikken ser ut. Eit eksempel kom eg nyleg over då eg las Aftenposten ein sundag morgon: 23. mars var det ein artikkel om lokalvalet i Frankrike, der innbyggarane i Paris mellom anna skulle velje ein ny av borgermeister. Valet stod mellom to kvinner, Anne Hidalgo frå sosialistpartiet og Nathalie Kosciusko-Morizet frå høgre- og sentrumspartia. Ein raud tråd i Aftenpostens artikkel* var utsjånaden til dei to kvinnene og korleis det kunne påverke valresultatet. I ingressen stod det:
Anne eller Nathalie? For første gang i historien får en kvinne makten i Paris. Det står om stil og makt.
Anne Hidalgo
Og litt seinare i artikkelen blei det presisert kor viktig utsjånad ville vere i dette valet:
Høytre- og sentrumspartienes Nathalie Kosciusko-Morizet (41) er stjernen. Vakker, velutdannet og en rutinert politiker. Kanskje nettopp derfor er det sosialisten Anne Hidalgo (54) , spansk arbeidsinspektør med lite karisma, som er favoritt.
Ein veljar som blei intervjua bekrefta at utsjånad påverka kven han ville røyste på:
Jeg liker Nathalie fordi hun er en god kandidat. Hun er energisk – og så skader det ikke at hun er pen, sier pensjonist Lucien Firea.
Journalisten måtte også nemne at den eine kandidaten hadde:
like høye hæler som sin rival. Stiletthæler forbindes tydeligvis med makt i Paris.
Skal ein dømme ut i frå vinklinga på artikkelen, er det liten tvil om at utsjånad er viktig når to kvinner stiller til val mot kvarandre.
Sjølv om norsk politikk heldigvis har plass til mange sterke kvinnelege politikarar, slepp heller ikkje desse unna omtalen av utsjånad og kler. Tidlegare i vår var Siv Jensen på Skavlan for fyrste gong sidan ho blei finansminister. Sjølv om Skavlan er eit uformelt program, og ein kunne vente seg oppslag om noko anna enn finanspolitikk i etterkant, blei eg deppa av Dagbladets vinkling. Dei lagde ei nettsak som handla om at folk på Twitter meiner at ho ser ut som Erna Solberg på håret. Var det verkeleg ikkje mogleg å skrive om noko av det Siv Jensen sa i staden?
Avisene er utruleg flinke til å seie at det er andre enn dei sjølv som har vore opptekne av eit aspekt ved kroppen til ein kjendis når dei slår det opp. Marta Breen har tidlegare skrive om dette fenomenet og oppsummerer godt:
Det som fascinerer meg med denne typen kroppsjournalistikk er at mediene ofte klarer å legge skylda for mobbingen over på noen andre. Det er alltid «Twitter», «fansen» eller «amerikanske medier» som har slengt med leppa. Vi bare videreformidler bildene og skjellsordene i nyhetstjenestens navn – don’t shoot the messenger.
Det hadde vore så fint om avisene ikkje hadde gitt det plass. Kunne dei ikkje berre la fjas på Twitter vere fjas på Twitter og droppe å formidle det vidare? Det er når dei store media bestemmer seg for at noko er viktig at det når dei verkeleg store målgruppene.
Då Erna Solberg hadde haldt sin fyrste nyttårstale som statsminister, sendte NTB ut ei nyhendemelding med denne formuleringa: «Solberg fikk skryt av flere på Twitter – også på grunn av antrekket hun så kledelig bar».
Kristin Norli oppsummerte dette fint på E24 i etterkant:
“Setningen provoserer meg, og det siste døgnet har jeg tenkt mye på hvorfor. Det er ikke nødvendigvis bare det at bemerkningen er irrelevant og malplassert. Nei, mer enn noe annet er det alle de sammenhengene der setningen aldri ville blitt skrevet, som gjør at jeg reagerer så sterkt. Bytt ut ordet «Solberg» med «Stoltenberg» og ordet «hun» med «han». Les deretter setningen høyt for deg selv. Jeg tør å påstå at denne hypotetiske versjonen aldri ville få plass i noen nyhetsartikkel.”
Ein ting er å få skryt for ein fin kjole under nyttårstalen. Ein annan, langt kjipare situasjon, er reaksjonane ein får når ein bommar på antrekket. Alle hugsar Siv Jensens valvake-kjole. Tenk kor mykje tid og krefter både ho må ha brukt på å svare på spørsmål frå journalistar om den kjolen. Tenk på all spalteplassen som kunne blitt brukt på nyttigare ting. Tenk om det finst unge kvinner som ikkje synst det verkar så kult å bli politikar likevel, for tenk om dei vel feil kjole på valvaka!
Hillary Clinton er ei anna mektig kvinne som har opplevd enorm merksemd rundt korleis ho ser ut, og håret får ekstra mykje merksemd. Det finst eigne nettsider som berre dekker dei ulike hårfrisyrane hennar. Då ho stilte med ny hårfrisyre i eit møte med Jonas Gahr Støre i FN i 2010, blei det til dømes massive oppslag over heile verda.
Ein kan bli skrekkslagen av mindre. Heldigvis ser det ut som om ho taklar det fint. I eit intervju ho gjorde mens ho framleis var utanriksminister, blei ho spurd om kva ho tenkte om all merksemda ho får for håret sitt:
“I know that it’s one of the great fascinations of our time – much to my amazement,” Clinton laughed, explaining that her new look puts function over fashion.
(…)
“I do not travel with any hairdresser, or anybody, to help me do (my hair), and I’m not very competent myself. I’ve been admitting that for years, which should be obvious to everyone,” she said.
Clinton said her busy schedule – she’s been to 112 countries and traveled close to a million miles — makes low-maintenance hair a must.
Det hadde vore absurd om den tidlegare amerikanske utanriksministeren måtte brukt mykje av sine travle dagar på håret sitt, men etter omfanget av omtalen å dømme hadde det ikkje vore rart om ho hadde kapitulert for frisøren. At ho ikkje gjorde det, er ein siger for alle andre som ynskjer å bruke kreftene sine på noko anna enn hår.
Diverre verkar det som om Hillarys strategi kan gjere det vanskelegare å lukkast som politikar. Ein av forklaringane til Erna Solbergs suksess har vore stilskiftet hennar. Fridtjof Jakobsen formulerer det på denne måten i si bok om Solberg, Prosjekt Statsminister:
”Noe må ha skjedd i løpet av sommeren. Før var Erna Solberg en i mengden. En som folk kanskje kjente igjen, men sjelden snudde seg etter. Hun reiste rundt i Norge med en rådgiver på slep, i fornuftige støvletter med skjevgåtte hæler, og en blytung veske på armen. Med blikket ned i iPaden når hun satt stille, og festet et sted foran seg når hun gikk.
Nå er hun i sentrum. En ny garderobe, med mange blåtoner og fargerike blomstermønstre, er innkjøpt, med hjelp fra stylisten Cecilie Juvodden, også kjent som Maggie Wonka. Hun går til frisør en gang i uken. Fra å se ut som en helt vanlig norsk kvinne er hun nå mer pyntet og mer damete i stilen. De slitte støvlettene er byttet ut med dyre, lave sko i blått, semsket skinn.”
I denne historieforteljinga om Ernas veg til toppen, som har blitt fortalt av mange mediar, heng Solbergs utsjånad og Solbergs suksess som statsministerkandidat tett saman. Ingrid Dahlen Rogstad viste i masteroppgåva si korleis kvinnelege politikarar i større grad enn mannlege fekk ei personfokusert vinkling i den norske valkampen i 2009. Ein studie frå USA har vist at veljarar legg meir vekt på utsjånaden til kvinnelege kandidatar enn mannlege. Både kvinnelege og mannlege kandidatar må bli oppfatta som kompetente for å få røyster, men for kvinner har det også noko å seie korleis dei ser ut. Den same tendensen er ikkje til stades for menn, for dei såg utsjånaden ut til å vere irrelevant.
Sjølv om veljarar ubevisst vektlegg utsjånad når dei vel kandidatar, betyr ikkje det at det totale presset på kvinners ytre treng å vere like kraftig som det er i dag. Når journalistar og politiske kommentatorar drar utsjånaden inn i sine analysar og artiklar, er dei med på å spele opp det som ein viktig faktor i politikken. Det er med på å forsterke det faktum at menn og kvinner blir møtt med ulike forventningar i politikken.
I dag ser det altså ut som om det ikkje er nok å berre vere ein dyktig kvinneleg politikar – du bør helst kombinere det med god smak i sko. Eg fryktar at skjønnheitspresset vil gi oss færre kvinner i politikken.
*Om Aftenpostens artikkel: Denne teksten er basert på artikkelen som stod i papirutgåva av Aftenposten 23. mars. Nettartikkelen er annleis formulert.
Bilete 1: Campagne régionale meeting à Paris Anne Hidalgo av Philippe Grangeaud/Solfé Communications (CC BY-NC-ND 2.0).
Bilete 2: Siv Jensen av Arbeiderpartiet (CC BY-ND 2.0).
Bilete 3: Spørretime, 6. november av Stortinget Stortinget (CC BY-ND 2.0).
Bilete 4: Sen. Hillary Clinton av SEIU (CC BY-NC-SA 2.0).
Om forfatteren
trine
Eg er 29 år, bur på Haugerud og jobbar i SV. Distré og stort sett ganske blid. Liker å bruke tida mi på kaffi, bøker, skog og politikk.
Related Posts
-
Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn
Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Jeg tror vi i utgangspunktet ikke er så uenige, men jeg har likevel lyst til å synes et par ting :)
Utseende er ikke irrelevant for mannlige politikere, og jeg tror det er litt for enkelt og ensidig å hevde at det bare er for kvinner man er opptatt av utseendet.
For eksempel har ingen amerikansk president siden Taft (1913) hatt ansiktshår (han var også den siste overvektige presidenten). Siden Kennedy (og TV) kan man egentlig klassifisere alle presidentene som kom til makten ved valg som nokså klassisk kjekke menn (Johnson og Ford vant i utgangspunktet ikke valg).
Norske mannlige statsministere føyer seg også til ganske `tradisjonelle kropps- og utseendeidealer. Variasjonen her er større, men jeg syns det er innafor å mene at utseendet til mannlige politikere er blitt i økende grad homogenisert, spesielt helt på toppen? Jeg tror vi, når det gjelder klær og hår, opplever at det er større variasjon mellom kvinner, og derfor større rom for å skille seg ut, og at det er enklere å synse/skrive om (du må gjerne kritisere de tabloide mediene for å velge minste motstands vei, men den kampen tror jeg er tapt).
Jens Stoltenberg har lissom gått i dress siden 90-tallet, uten noen veldig store endringer (men vi vet at han kler seg “opp i kroppsnær svensk, tysk og italiensk design”). Det prater vi ikke så mye om. Men den hatten til Sigbjørn Johnsen (regjeringens Don Draper) har det blitt skrevet ganske mye om.
Kanskje er noe av forklaringen også er at vi har et etablert språk for kvinners utseende, en kvinne-utseende-diskurs (som jeg skriver for å høres smart ut). Det har selvfølgelig med at man i mye større grad tradisjonelt vurderer kvinner på utseende, det skal ikke underkjennes.
Uansett, jeg tror ikke det er så svart/hvitt da. Og jeg tror først og fremst det er selvtillitt som gjør om man satser i politikken. For noen er det tett knyttet til utseende, for andre, som for eksempel Bård Hoksrud og Erna Solberg, kommer selvtilliten til å søke politiske verv fra helt andre steder enn utseende, eller de forholder seg ikke til klassiske skjønnhetsidealer.
Det er litt slapt å gjøre dette til rein kvinnesak, man utsettes for enormt undersøkende blikk når man søker makt, det tror jeg gjelder både kvinner og menn. Ja, og så tror jeg normativ mediekritikk at tabloidene har begrenset verdi.
Eller noe sånn? Sorry at det ble så langt.
Hei Trine,
Stil vs sak. KLASSISK problemstilling! Like klassisk er det vel også at jeg ikke er helt enig i alle poengene dine og at jeg mener dette er en fillesak i den store sammenhengen.
For det første. Slik jeg ser det, stikker dette litt dypere enn hva Erna eller Kristin har på seg. I mangt og meget vil jeg mene at dette handler om våre oppfatninger av makt. Når det gjøres til et selvstendig poeng at kvinnelig politikere er pene, kan dette ses på et uttrykk for at vi ikke mener at mektige kvinner skal være opptatt av utseende.
For det andre. Jeg skal ikke forsøke å argumentere mot at det gjennomgående er større fokus på kvinnelig politikeres utseende enn hva tilfellet er for deres mannlige kollegaer. Det er imidlertid, slik jeg ser det, ikke slik at mannlige politikere (eller menn i sin alminnelighet) er fritatt fra fokus på utseende. Forskjellen er at oppmerksomheten er mer subtil enn hva tilfellet er for kvinner. For eksempel er det jo, fra tid til annen, gjort et poeng ut av at f.eks. Stoltenberg og Støre har et utseende som oppfattes som dominant eller spesielt troverdig (les høy og mørk).
For det andre. Når det er ulikt fokus på bekledning mellom mannlige og kvinnelig politikere anser jeg dette som en sak , hvor kvinnene selv må ta en stor del av ansvaret for at fokus flyttes over fra sak til stil. En viktig årsak til at det ikke fokuseres like mye på mannlige politikere er at antrekket i stor grad er standardisert.Ved å bære mørk dress og hvit/lyseblå skjorte har mannlige politikere i stor grad tatt bekledningen ut av den politiske ligningen. Såpass innarbeidet er den mørke dressen blitt (som for ordens skyld skal være enten mørk grå, blå eller pinstripe), at den på sett og vis har blitt en del av vår forstillingen om makt. I forretningslivet og politikken snakkes det f.eks. om power suits and power ties. Dette er dresser og slips som gjerne assossieres med topppolitikere og konsernsjefer. Kvinner har ingen slik standardisert bekledning. Hva det skyldes vet jeg ikke, men det synes om kvinner selv må ta ansvaret for dette. Kvinner som ønsker å bli tatt seriøst må, i likhet med menn, akseptere å underkaste seg et “regelverk” for hva som anses som riktig bekledning.
Hei Mats! Takk for kommentar! Eg er heilt einig med deg i at mannlege politikarar også får merksemd basert på korleis dei ser ut. Poenget med innlegget var ikkje å seie at dette ikkje skjer med menn, eller at det er ok at det skjer med menn. Eg synst uansett det er problematisk, men meiner at det er ein skeivheit i korleis det rammar kvinner og menn. Sitatet frå NTB er eit eksempel på vurdering av ein kvinneleg statsminister som verkar absurd med ein mann. Kunne aldri tenkt meg at NTB hadde sendt ut ei nyhendemelding om at Jens Stoltenberg såg fin ut i dressen sin, då han var statsminister.
Hei Jo! Hyggeleg at du er på Maddam! Nei, det er vel ikkje så nytt at me ikkje er einige om alt, men absolutt interessant å diskutere likevel. 1) Litt usikker på kva du meiner med det punktet. Meiner du at mektige kvinner blir sanksjonerte om dei er pene? 2) Einig, sjå svaret mitt til Mats over. Sjølv om dette også rammer menn (og det kan vere problematisk), meiner eg det er sakleg grunn til å diskutere korleis dette rammar kvinner spesielt, særleg med tanke på at kvinner framleis er underrepresenterte i politikken. 3) Synst det blir spesielt å leggje ansvaret over på kvinnene sjølv, her, men du har rett i at menn slepp enklare unna med å kunne ta på seg ein dress. Kvinnelege kulturpolitikarar møter til dømes forventningar om fine kjolar om dei skal på premierar, og Jan Thomas trillar terning på kjolane til politikarane som skal på slottsmiddag. Eg er gjerne med på å bidra til å endre dette, men for dei kvinnene som møter desse forventningane, og fyrst og fremst er opptekne av å få gjennomslag som politikarar, kan det ha ein kostnad å bryte desse forventningane. Trur difor at endring også må kome frå andre kantar. Ein enkel plass å byrje, er ved at avisene og vekeblada endrar praksis for korleis dei dekker og vurderer antrekka til dei kvinnelege politikarane. Dei burde verkeleg kunne sleppe terningkast på kjolane sine (terningkast på politikken burde derimot gå veldig fint!)
Dette er et interessant tema! Men kan det være at vi, i stedet for å gå i retningen “ikke fokusere på kvinners utseende/stil” går i retning av “også fokusere på menns utseende/stil”? Denne artikkelen fra Adressa, om at Anne Beathe Tvinnerheim omtalte Ola Borten Moe som en “kjekk mann”, er interessant: http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article9459925.ece. Hvis vi tror på at Tvinnerheim ikke mente det som en hersketeknikk, bør vi da også gi menn som sier sånt litt slack? Eller bør dette slås hardt ned på, uansett? Og er det kanskje annerledes når politikere sier sånt om hverandre, enn når journalister (som bør ha mer tid til å planlegge/revidere ytringene sine) sier det?
Hei Marit
Takk for kommentar!
Godt poeng. Om det er utviklinga, er eg heilt einig med deg i at det er problematisk. Eg synst me heller bør vere kritiske til hersketeknikkar, uansett kva retning det går. Om det skulle vere heilt i orden at kvinner brukte hersketeknikkar mot menn, blir det lett ein hul argumentasjon når me kritiserer hersketeknikkar mot kvinner. Synst både politikarar og journalistar burde tenkje seg om. Det kan sjølvsagt glippe innimellom for alle, men generelt bør det kunne vere ok å seie i frå til begge yrkesgrupper når dei går over streken.
Hei. Jeg tror Mats og Jo Bakken er inne på noe når han sier at mannlige politikere er mer uniformert i sine mørke dresser. Med mindre handlingsrom er det færre muligheter til å utmerke seg og ingen knagger for media å henge slike omtaler på.
Noen eksempler er det jo. Sigbjørn Johnsens kjekke fedoraer i forbindelse med budsjettet er nevnt, det ble oppstuss dengang Erling Folkvord stilte på Stortingets talerstol i strikkegenser i stedet for med slips, og vi husker vel alle hvor mye skriverier det ble, også internasjonalt, når daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo stilte på en NATO(?) samling i sennepsgul sommerdress, i stedet for sort/grått/marineblått.
Og at også mannlige politiker må jobbe for å ha den rette “looken” i en mediehverdag som er så visuell er utvilsomt. Det sies at det vannskillet gikk ved TV-debatten i forbindelse med presidentvalget i USA i 1960 der kjekkasen Kennedy utklasset den ikke akkurat billedskjønne Nixon. Det ble skrevet spaltemeter om “skjeggstubbene” til republikaneren…
Det som derimot er et problem er at den politiske ordbruken er veldig maskulin, dermed skjærer det lett i øyet når media forsøker å femininisere omtalen av kvinnelige politikere, i et forsøk på å komme på hjemmebane. Dog ingen regel uten unntak. Den britiske pressen innså ganske fort at å forsøke seg på en slik strategi mot daværende statsminister Margareth Thatcher var å be om bråk.
Til slutt vil jeg bare påpeke at konseptet “power suit” i høyeste grad også finnes i kvinnelig utgave: Nøytral bluse, blazer og knelangt, trangt skjørt i mørke farger, mørke pumps og oppsatt hår. Krydres gjerne med perleøredobber eller -halskjede.