Hverdagsdiskriminering – et uviktig hverdagsproblem?
Vi snakker om hverdagsrasisme, fordi vi vil ha det bort. Vi snakker om hverdagsmobbingen på nett, fordi vi vil den til livs. Vi snakker ikke om hverdagsdiskriminering. Er det fordi vi ikke vil vedkjenne oss at den finnes eller legger vi den i boksen for små kvinneproblemer sammen med hodepine og menssmerter i håp om at den forsvinner av seg selv så lenge vi ikke snakker om den?
Ukentlig sitter jeg og tenker over situasjoner der jeg stiller meg spørsmålet; ville dette skjedd eller blitt sagt om jeg var mann? Ville jeg blitt satt til den oppgaven eller snakket til sånn om jeg bare hadde hatt et annet kjønn? Ville den frekke mannen i heisen sagt «flink gutt» til en på samme alder som meg om han flyttet seg og gjorde plass i heisen på samme måte som han kalte meg «flink jente»? Eller er det jeg som har blitt helt paranoid og tenker det verste om alle menn som sniker seg foran meg i køen eller griper etter serveringsbestikket før meg i kantina. Kanskje de rett og slett bare er uhøflige eller mer desperat sultne?
Skal vi akseptere den stigmatiseringen kvinner utsettes for det sekundet de forsøker å hevde seg diskriminert på jobb eller bare nevner ordet likestilling?
Å ta opp diskriminering har blitt ett av våre aller siste tabuer. Vis meg den kvinnen som med hodet høyt hevet går rett inn i en situasjon og hevder sin urett, og jeg vil presentere deg for en helt! Som samfunn støtter vi kvinnekamp og roper høyt om urettferdighet og diskriminerende klesdrakter, og jeg er stolt av det. Vi hyller Malala for hennes sterke stemme og store mot, og vi gjør det med rette. Hennes kamp er så uendelig mye større enn vår og hennes vei er fortsatt så lang å gå, men er våre utfordringer da så små at vi ikke skal ta tak i dem? Er det en bagatell at arbeidsgivere bevisst og i stor grad utelukker kvinner i «fødeklar» alder i sine ansettelsesprosesser? Skal vi overse at regjeringen regner med å spare relativt store summer på å redusere pålagte pappapermuker fordi kvinnen da vil være lenger hjemme og hun tjener såpass mye mindre enn mannen at man til og med kan legge på et par uker på den totale permisjonstiden uten å bruke mere penger? Skal vi akseptere den stigmatiseringen kvinner utsettes for det sekundet de forsøker å hevde seg diskriminert på jobb eller bare nevner ordet likestilling? For få blir vel så stemplet for sine meninger som kvinner som tør å ta det ordet i sin munn, og samtidig mene at vi ikke er i mål enda.
Vi har en statsminister som var forbauset over oppslutningen rundt årets hovedparole 8. mars, og fra flere ble ord som flaut, overraskende og smålig brukt for å beskrive engasjementet.
Ikke en gang våre øverste ledere lot oss i år stå rakrygget og stolte over at vi tok opp stridsøksen og trakk til gater og torg for å rope ut våre meninger. Vi har en statsminister som var forbauset over oppslutningen rundt årets hovedparole 8. mars, og fra flere ble ord som flaut, overraskende og smålig brukt for å beskrive engasjementet. Hvordan kan man hevde at vi lever i et likestilt samfunn når landets ledere åpent kritiserer de kvinnene som hevder urett blir begått? Hva skal vi lære våre døtre om ikke vi skal kunne fortelle om muligheten og retten til å stå opp for sin mening uten at den skal bagatelliseres av noen som er større enn deg? Er det ikke nettopp dette vi har kjempet så hardt for? Å få en stemme som samfunnet mener fortjener å bli hørt? Og hvor har vi kommet når det faktisk er andre kvinner som begynner å hysje?
Dessverre føler jeg tidvis at det ikke bare er ledere, som ikke helt har sett omfanget av det de har starta på, som har begynt med snikhysjing på andre kvinner, det skjer i alle lag. Kolleger holder kolleger nede, venninner ikler seg forklær og baker cupcakes, mødre ber døtre tenke på barnebarna. Vi ønsker oss pene hjem og mye fritid, vi vil være hjemme så mye som mulig og vi ammer oss til lange permisjoner og betalt fri fra jobb. Jeg blir fortalt at det er artig med engasjementet mitt og at det er tøft at jeg velger å ha en stemme. En stemme man ikke selv ønsker å heve, for man er jo ikke feminist. Om Sigrid Bonde Tusvik blir det sagt at hun spiller på for mange hester, og at man ikke kan være morsom i korte skjørt og kjempe mot reservasjonsretten i et enda kortere et. For hvem vil vel ha en kjendis med en mening? Nei fysj – sånt bør man holde seg for god for…
For ja, vi har kommet langt. Og sammenlignet med andre land ligger vi milevis foran, og det er ikke sikkert vi noen gang blir tatt igjen, men er det grunn god nok til å sette seg ned og tie stille? Er det dermed greit at kvinner mellom 25 og 35 ikke er spesielt attraktive på arbeidsmarkedet og representerer den kanskje mest diskriminerte folkegruppen på jobbjakt, til tross for gode utdannelser og stort ønske om å lykkes? Skal vi akseptere at det finnes en lov om barnehageplass til nesten alle, men ikke akkurat når man trenger det? Skal vi godta at selvrealisering og cupcakes er viktigere enn likestilling? Syns vi at vi har det så greit at vi bare skal la «det siste» passere i stillhet? Jeg syns ikke det. Jeg vil aldri slutte å tenke gjennom situasjoner og ergre meg over at jeg ikke sa fra. Jeg nekter å gi opp håpet om at pappaer en gang vil våkne opp og rope ut at de ønsker seg flere uker hjemme. Og jeg vil aldri slutte å si til mannen i heisen at jeg var ferdig med å bli kalt jente for snart 20 år siden og at jeg kan tiltales som kvinne om han har tenkt til å si noe mer til meg. For av en eller annen grunn klinger ikke «Flink kvinne» like nedlatende og godt i munnen til den frekke mannen i heisen…
Og jeg vil aldri slutte å si til mannen i heisen at jeg var ferdig med å bli kalt jente for snart 20 år siden og at jeg kan tiltales som kvinne om han har tenkt til å si noe mer til meg.
Dagens tekst er skrevet av bloggeren Jannorama som ellers heter Janne Reitevold og er markedssjef.
Bilder:
Angry Girl Frown May 13, 20102 | Stephen Depolo | CC BY 2.0
Elevator FAIL! | allemmock | CC BY-NC 2.0
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Hvis du virkelig VIL bli diskriminert, og leter etter enhver situasjon hvor du kan ha blitt det så kommer du alltid til å ha noe å ergre deg over. Fanken heller altså, nå får kvinner snart begynne å sette littegranne pris på menn som respekterer kvinner hver eneste dag, og ikke bare klage over alt “vi” gjør galt. Dere får de mennene dere beskriver. Gjennom språket konstruerte diskriminerende menn, som etter all skittkasting, og båssetting like gjerne gir opp og blir akkurat sånn som dere misliker. Om ikke annet enn i ren trass som en reaksjon på avmakt man føler. Verbalt blir jo en stemme som min vanligvis ugyldiggjort, det er visst ikke helt politisk korrekt å imøtegå feministiske ytringer. Jeg synes faktisk at respekt, høflighet og folkeskikk burde gjelde på tross av kjønn.
En kommentar til slutt, som jeg vet er teit, og som jeg bare halvveis kan stå for, men du skjønner sikkert hvilken halvdel det er: Hvis menn er som hunder, så prøv litt positiv forsterkning.
Ja Even. Det er fordi kvinner elsker å bli diskriminert at de blir det. Takk for at du delte det, så vi damer kan slutte å ønske det!
Forøvrig tror jeg de aller fleste menn hverken identifiserer seg med hunder eller ønsker å oppdras som hunder. Men jeg kan det jo hende jeg tar feil.
Even: Hvis man ikke ønsker å fremstå som diskriminerende, hva da med å ta det folk sier (og fremlegger bevis på at) de opplever av diskriminering på alvor?
Den mest diskriminerte gruppen etter innvandrere er Hetrofile-ateistiske-menn. Vi blir hetset og tråkket på av «alle» andre og ingen bryr seg! For det er jo selvfølgelig ikke diskriminering når det går den veien…
Religiøse, homofile og feminister er ute etter å ta oss hele tiden. Og det virker som om vi har gjort dem noe hele tiden. Er ikke annet å få enn syting og klaging.
Vi blir alltid sett på som den store stygge ulven, og vi blir utelatt fra viktige samfunnskritiske diskusjoner. For hvem vil vel høre på meningene til en hetrofil mann?
Vi må også finne oss i at kvinner blir kvotert inn i jobber dem ikke hadde fått om dem var mann.
Og i noen tilfeller så blir til og med innvandrere kvotert inn fremfor en etisk norsk mann, fordi selskapet vil ha litt «farge» og ikke vil bli fremstilt som rasistisk.
Men jeg er mer for kvotering av innvandrere enn kvinner, Det kan faktisk være å kvotere inn en kvinnelig innvandrer fra Sør-Afrika, fremfor en norsk kvinne.
Norske feminister skriker «kvinnediskriminering» hver gang dem finner ut at dem ikke er gode nok.
Kvinner som er gode nok roper ikke.
Det har blitt for lett å skrike «diskriminering» når jenter/kvinner møter motgang, men hva kan oss Hetrofile-ateistiske-menn skrike?
Men jeg er jo selvfølgelig enig at det finnes litt diskriminering av kvinner.
Men alle personer som kan bli plassert i en gruppe blir diskriminert. Det er ikke noe særegent for kvinnen.
Susanne, jeg tror du må ha misforstått det meste jeg har skrevet. Det jeg prøvde å formdlie var dette:
Hvis man leter med lupe etter alt som er feil, så vil man finne det til slutt. Og samtidig mister man, eller glemmer å legge merke til det som er positivt, riktig og godt! Da vil verden etterhvert fremstå som et mer ubehagelig sted enn den egentlig er.
Jeg mener ikke at det ikke eksisterer diskriminering i samfunnet, tvert i mot. Men jeg mener også at fokuset, debatten og diskursen om du vil, er ensidig, fordømmende og polariserende. Det skapes fronter, og en av hovedgrunnende til dette er den anklagende tonen som alt for ofte brukes overfor menn. Og akkurat sånn som du gjorde i ditt innlegg til meg, prøver man ofte å fordumme ytringer som går imot feminismens oppleste og vedtatte sannheter. Det provoserer og skaper steile fronter, og etter min mening bidrar det lite til likestilling. Jeg synes det er meningsløst å se på likestilling som en kamp, og da i betydningen av kamp mellom kjønn. Jeg er grunnleggende for likestilling, og like grunnleggende i mot underkuing av ytringer, selv om jeg kan være helt uenig i ytringenes innhold.
Man kan si at jeg gikk i min egen felle, ettersom jeg antok at leserne av innlegget mitt forstod ironien og at noe av det jeg skrev var satt på spissen, og kanskje evnet å få tak i meningen og ikke bare det rent bokstavelige jeg skrev. For ingen menn eller kvinner ønsker og oppdras som hunder, men det kan oppleves som at det er slik vi blir sett på og omtalt. Som hunder, eller unge og gamle griser, og på en måte slik at det oppleves som om det gjelder alle menn. I lærings og sosialiseringsteori er det et rimelig anerkjent prinsipp at man gir oppmerksomhet til ønsket atferd og ikke den uønskede. Så ønsket mitt er litt mer brobyggende tone i denne debatten, at menn ikke trenger å føle seg demonisert. Det kunne hende man kom lenger med den type holdning til det hele.
Og til CIA: Du har helt rett. Jeg har ingen rett til å frata noen sin opplevelse av å bli behandlet dårlig eller å ha blitt diskriminert. Så det tar jeg selvkritikk på hvis det opplevdes slik for forfatteren. Men jeg står fortsatt for at det kan finnes andre forklaringer enn diskriminering når menn oppfører seg dårlig mot kvinner. Det MÅ ikke alltid forstås i det perspektivet. De kan rett og slett være egoistiske drittsekker, og det mener jeg er et like problematisk for alle, uavhengig av kjønn.
Even: Det er fullt mulig å både se det positive i livet og samtidig være opptatt av å ikke bli diskriminert. Men; hva mener du? At man skal ignorere diskriminering fordi det bidrar til at man skal se positivt på livet?
Susanne: Nei, ikke ignorere. Diskriminering skal bort. Men folk burde prøve å sette ord på det som er positivt også. Vinkling er viktig. Foreslår én stykk framsnakk/applaus for hver diskriminering.
Even: Altså, jeg tror ikke at det er slik at alle kvinnner føler seg diskrimintert i ett sett. Tvert i mot – det er nok veldig mange kvinner som ignorerer at de blir kaldt jenter, får kommentarer på utseende fremfor prestasjoner, blir forbigått av mannlige kollegaer med mer selvtillitt (men ikke nødvendigvis bedre evner), eller at det forventes at man er den som holder orden hjemme, stiller opp for familien osv. Jeg blir feks invitert i barnerelaterte ting som barselbesøk, barnedåper og det har ofte blitt insinuert at jeg bør stille opp som barnevakt. For min mannlige samboer er dette helt ukjent, selv om han nok syntes sånt er mindre kjedelig enn jeg syntes. Dette er en feministblogg hvor vi adresserer disse problemene; det betyr ikke at vi mener alle menn diskriminerer damer hele tiden, men at det er noen strukturer i samfunnet som gjør at det på noen områder fortsatt er greit å snakk til kvinner på en måte som gjør at de mister autoritet og at man på mange områder har forventninger til kvinner som er høyere enn for menn (og ja, jeg er innforstått med at det går andre veien også. Men jeg hadde syntes det hadde vært veldig mye bedre om noen forventet at jeg skulle sykle birken enn at jeg er lite kvinnelig fordi jeg tar ordet i store forsamlinger, feks. ). Og som Janne skriver i innlegget; om man påpeker at man ikke er interessert i å bli kaldt jente eller bli avbrutt i ett kjør, så ansees ofte budbringeren som problemet – og problemet det er liten interesse for å løse problemet.
Jeg ville faktisk syntes det var provoserende om mine kollegaer hadde gitt meg ros hver dag jeg oppfører meg anstendig på jobb – noe jeg håper at er hver dag. Jeg vil heller ha tilbakemelding om jeg gjør noe som støter noen av mine venner eller kollegaer. Kanskje tar jeg det ikke til etteretning, men da kan vi i hvertfall diskutere saken på en skikkelig måte.
Jeg forstår rett og slett ikke det du sier om at det blir oppfattet som lite kvinnelig å ta ordet i forsamlinger, det er et synspunkt som er totalt fremmed for meg, og fremmed for absolutt alle sosiale eller faglige settinger jeg befinner meg i. Jeg knytter ikke talekunst eller andre ferdigheter til kjønn. Men det betyr ikke at det ikke finnes slike oppfatninger i samfunnet. Det vet jeg nemlig godt at det gjør.
Selv hater jeg enhver forventning om å skulle delta i Birken, være teknisk anlagt, være den opplagte skapmontøren, bilmekanikeren, hjemmesnekkeren eller hva som helst som tradisjonelt er knyttet til mannekompetanse eller hva man skal kalle det. Er jeg en dårligere omsorgsgiver eller samtalepartner fordi jeg er mann..? Håper ikke det, siden det er blant de viktigste ferdighetene i jobben min,
Så det kan hende at disse forskjellige kjønnene som jeg og du innehar har ulike forventninger og idealer som fungerer som tvangstrøyer for oss begge. Og det å befri oss fra slike tvangtrøyer klarer jeg ikke se på som feminisme.. Det er likestilling.
Even; jeg mener det er veldig, veldig, veldig mange likhetstrekk mellom feminsme og likestilling. Og det er også områder i samfunnet hvor menn diskrimineres. Jeg tror også mange menn sliter på grunn av fordommer basert på kjønn. Samtidig så er det fortsatt mange områder i samfunnet som er høy annset som lønn, maktposisjoner o.l. som er dominert av menn. Fordi dette er er så systematisk over hele verden og at kvinners frigjøring er noe litt annet enn likestilling. Men gudbevaremegvel, ender vi opp med full likestilling, så skal ikke jeg krangle på begreper :-)