Flink, flinkere, utslitt.
«Jeg kan ikke begripe denne tidsklemma som kvinner snakker om. Vi har jo aldri jobbet mindre», sa en mann til meg for litt siden. Han fortsatte: «Og det er jo ikke bare småbarnsmødrene som ikke får tiden til å strekke til. Unge kvinner med høy utdannelse, uten barn, er jo også helt utslitte. Hva feiler det dere?»
Jeg vil gjenfortelle noen glimt fra mine samtaler med høyt utdannede barnefrie kvinner i vinter. Ei av dem har trappet ned til 60 prosent stilling: «Jeg var så stresset at jeg har tygd ned jekslene mine», forteller hun. En annen kvinne har vært sykemeldt i hele vinter på grunn av for høyt stressnivå på jobben: «Jeg har helt mistet konsentrasjonsevnen» forteller hun. To av dem forteller om belastningen det er å jobbe i et akademisk miljø der gutteklubben legger premissene. To andre har fått utmattelsessyndrom og er i dialog med Nav om arbeidsavklaringspenger nå er neste steg i prosessen. En annen kvinne går jevnlig til behandling for muskelspenninger i nakke og skuldre. En venninne forteller om et arbeidstrykk på jobben som gjør at hun konstant føler seg utilstrekkelig. En gjenganger i disse fortellingene er også lav selvtillit. Når helseproblemene rammer, blir det et bevis på det de alltid mistenkte – nemlig at de faktisk ikke er gode nok.
Flinke kvinner kan nemlig være så innmari slitsomme. Dessuten kan de jo komme til å brenne seg ut. Dette er en typisk dobbeltstraff.
Vi mediterer, går på yoga, kjøper selvhjelpslitteratur, ruinerer oss på dyre behandlinger, sier til hverandre at vi må ta vare på helsa, ber hverandre logge av og ønsker hverandre god bedring. For noen hjelper det, for andre ikke.
Det er mange forklaringer på hvorfor kvinner sliter seg ut. Blant dem er et urealistisk kvinneideal, kvinners kroppslige beredskap og manglende likestilling. Noen forklarer også kvinners slitenhet med at vi er for flinke. Det er vår egen skyld, vi må legge ned lista. Men mitt inntrykk er at det forventes mer av flinke kvinner. Klarer de ikke å levere godt og i tide, er skuffelsen og irritasjonen til å ta å føle på. Noen må nemlig være arbeidsmaur som får ting gjort, også de kjedelige arbeidsoppgavene som ikke ses eller premieres, slik at andre får mer tid til å tenke de avanserte tankene og gjøre de arbeidsoppgavene som premieres. På den andre siden straffes også flinke kvinner. En historie som kom meg for øret, handlet om en kvinne som ikke ble innkalt til jobbintervju fordi hennes CV vitnet om et flink pike-syndrom. Flinke kvinner kan nemlig være så innmari slitsomme. Dessuten kan de jo komme til å brenne seg ut. Dette er en typisk dobbeltstraff.
Når arbeidslivet rammer kvinner, er det ingen som spør hva som er galt med arbeidslivskulturen.
Og flinke menn, hvordan takler de stresset? Jeg spurte denne mannen om ikke han ble sliten – han som har en sentral plass i den offentlige debatten, jobber i akademia, og er konstant aktiv på sosiale medier. Nei da, på ingen måte. Isteden var han litt oppgitt over at han brukte så mye tid på å være lat. Tenk hvor mye han egentlig har potensial til å utrette om han bare ble litt mer strukturert? Jeg fikk ikke regnestykket til å gå opp. Ikke før vi gikk grundigere til verks. Der jeg bruker timevis på telefonen hver uke for å hjelpe familiemedlemmer med ulike problemstillinger, dukker han opp på en søndagsmiddag i ny og ne. Der han lever godt med møkka si hjemme, forsøker jeg å holde et visst hygienisk nivå. Når han kjøper en bukse og en skjorte i året, opplever jeg at det skal en del mer til for å se anstendig ut som kvinne. Mens han neppe har økonomiske bekymringer, hender det jeg får våkenetter av å tenke på økonomien. Og mens jeg er opptatt av å støtte andre kvinner opp og frem, er han mest opptatt av å løfte seg selv.
Det vi nå trenger, er også å se på arbeidslivskulturen. Når skolen ikke passer guttene, spør samfunnet hva som er galt med skolekulturen. Når arbeidslivet rammer kvinner, er det ingen som spør hva som er galt med arbeidslivskulturen. Kvinner er oppdratt til å være mer empatiske, hjelpsomme og tenke fellesskap. Men å ta seg tid til å lytte til en kollega som sliter, gir neppe uttelling på lønnsslippen, til tross for at det er viktig. Samtidig finnes det en rekke menn i arbeidslivet som aldri tar i et tak med mindre det ligger prestisje i potten, som vrir seg unna rutineoppgavene og som slipper unna med surr og rot. Vi behøver derfor et arbeidsliv som også premierer evne til samarbeid, struktur, inkludering, fellesskapstankegang hvis mål er å unngå flere sykemeldte kvinner.
teksten var på trykk i klassekampen 14 april 2014
bilde: Kasey Doing Yoga – Stream, l.hutton, CC BY NC SA 2.0
bilde: the death of elvis, verse vend, CC BY NC ND 20
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Namasté, kamerater
«Arbeidere i alle land – ned i hund som ser ned» Jeg pleier å spøke til vennene mine om at yoga er veien til fascisme, […]
Hva feminisme kan lære oss om å holde ut
Illustrasjonsbilde: Relax av Annita Wheeler (tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0) Dette er titlene på podkastene jeg hører på nå: Treatment Research Continues As Phased Reopening Begin, […]
Hei Malin,
Begynner å bli litt forutsigbar argumentasjon fra Madam synes jeg. Jeg er den første til å erkjenne at det er problematisk at unge kvinner føler seg så utilstrekkelig og at deres streben etter erkjennelse fører dem ut i uførhet og depresjon. Vi er derfor enig i at det er en problemstilling. Imidlertid er vi ikke enige om årsakene.
Den paranoide feminismen. Denne gutteklubben som feministene ofte trekker frem som årsak til at unge, flinke kvinner ikke når opp i arbeidslivet. Hva vet vi egentlig om den? Du skriver at det er gutteklubben som legger premissene. Finnes det empirisk belegg for at kvinner behandles tøffere enn menn i likeartede yrker eller stillinger? Slik det fremstilles i feministiske miljøer, kan man jo få inntrykk av at det en organisert bevegelse i reneste Illuminati stil, hvor menn i alle aldre og på tvers av sosioøkonomiske skillelinjer er med i tidenes sammensvergelse mot unge stakkars kvinner.
Den selvmotsigende feminismen. Avslutningsvis i innlegget ditt skriver du at vi må endre arbeidslivskulturen. Blant annet skriver du at vi i større grad enn i dag må premiere samarbeid, inkludering m.m. For det første, så tilsier min erfaring at dette allerede er tilfellet på mange arbeidsplasser. Vi har jo generelt et næringsliv med relativt flate strukturer hvor sjefene er opptatt av et godt arbeidsmiljø. For andre, så blir et sentralt spørsmål om du anser dette som nødvendige forutsetninger for at kvinner skal lykkes i arbeidslivet? Om så er tilfellet, innebærer ikke dette at det er noen iboende egenskaper som kvinner tar meg seg inn i arbeidslivet, hvilket jo strider med feminismens oppfatning om kjønn som uavhenggi variabel?
Hei Jo. I denne teksten som jeg linker til her har Solveig fra Maddam gått mer inn i forskningen på kjønnsroller i arbeidslivet: http://www.nrk.no/ytring/kvinnekultur-for-sykemelding_-1.11660837
Her finner du kanskje noe av de belegget du leter etter. Når det gjelder gutteklubben, så har jeg her referert til hva en del venninner og kvinnelige bekjente har sagt til meg i vinter. jeg tror ikke menn er i en sammensvergelse for å hindre unge kvinner å komme opp og frem. Tvert i mot tror jeg mange menn ser verdien av likestilling. Når det likevel kan bli slik at kulturen i arbeidslivet går hardere ut over kvinner, så mener jeg at noe av forklaringen handler om at menn og kvinner er oppdratt ulikt. kanskje vi snart burde starte å snakke om i hvilken grad vi oppdrar guttene våre til å vise omsorg, ta vare på andre, vise empati, tenke fellesskap.
Er det menns skyld at du har høyere krav til renhold i hjemmet ditt enn kollegaen? Er det menns skyld at du bruker timesvis i telefonen for å hjelpe ulike familiemedlemmer? Menns skyld at du må kjøpe mange klær for å se anstendig ut? Menns skyld at du ligger våken og bekymrer deg over økonomien? (Hva med å kjøpe mindre klær?) Og den mannlige kollegaen din er mest opptatt av å løfte seg selv, sier du? Sterk beskylding. Hvor godt kjenner du han egentlig? Fordi han ikke er superstressa må han nødvendigvis være mest opptatt av seg selv? Du er stressa først og fremst fordi du er et godt og omsorgsfullt menneske, med fornuftige krav til hygiene og utseende?
Synes dette er en merkelig tekst. Enig i at det er synd at kvinner blir stressa og sykmeldte, men hva med å ikke legge skylda på menn? Mange flere menn enn kvinner tar selvmord. Er det kvinners skyld eller? Skyldes det kvinners dårlige oppdragelse?
Hei igjen Malin,
Ja, det er nok definitivt slik at vi oppdrar jenter til å bli mer fokusert på samhold og omsorg enn hva tilfellet er med gutter. Dette reiser imidlertid to problemstillinger.
Kompatibilitet Kan det tenkes at et arbeidsliv, og for den slags skyld et samfunn, preget av krav til avkastning både for virksomheten og for individet (les kapitalismen), i mindre grad er tilpasset de egenskaper kvinner biologisk eller sosialt bærer med seg? I så fall anser jeg at debatten ikke lenger omhandler likestilling, men en større systemdebatt.
Proporsjonalitet. En ting stadig forundrer meg med feministik argumentasjon er at det er omgivelsene som skal tilpasses kvinner, eller i alle fall et kvinnelig ideal. Du foreslår at vi skal oppdra gutter anerledes, hvor det skal være større fokus på omsorg. Vel, jeg skal ikke argumentere mot at omsorg er bra, men med tanke på å bedre kvinners trivsel og muligheter i arbeidslivet så er vel det mest nærliggende at vi oppdrar våre jenter anerledes. Hvem skal bære byrden for å gjøre arbeidslivet til et bedre sted for kvinner?
Jeg synes det er en god idé å argumentere for mer “omsorg” i arbeidslivet. Hvis Jo Bakken mener at problemet i arbeidslivet kanskje ligger i selve systemet, og ikke forskjellene mellom kjønnene, så synes jeg det er viktig å se på hvilke drivkrefter som påvirker arbeidslivet. Ensidig fokus på profittmaksimering og det å komme seg “opp og frem” tror jeg er uheldig. Og det går kanskje noe hardere ut over en del kvinner, ettersom underliggende forventninger tilsier at de skal beherske “kvinnerollen” på alle samfunnsarenaer.
Anniken Huitfeldt, som har gjort stor karriere innenfor politikken, sa nylig i et intervju at noe av det som såret henne mest var påstander om at hun var en dårlig mor. Så “kvinnerollen” følger ofte med henne uansett hvor hun beveger seg. Menn opplever kanskje ikke dette på samme måte. Hareide har jo fått kritikk fordi han tar for mye pappaperm. Den kritikken hadde kanskje ikke en kvinnelig politiker fått.
Men fremfor å sette kvinner opp mot menn i arbeidslivet så er det kanskje mer fruktbart å se på selve systemet og hvilke verdier som gjenspeiles i arbeidslivet. Mange menn har også “flink-pike-syndromet”, det er absolutt ikke bare forbeholdt kvinner. Jeg synes det er feil fokus at kvinner skal streve etter å bli mer som “menn”.
Jeg mener det er viktig at samfunnet legger til rette for at begge kjønnene får reelle muligheter til å ha et godt familieliv ved siden av jobben, og der begge foreldrene deltar aktivt i barnas liv. Derfor er det viktig at det er like sosialt akseptert at fedre prioriterer familie fremfor jobben, som når kvinner gjør det. Arbeidslivet er tjent med å ha arbeidere som ikke kun fokuserer på jobb, makt, penger og karriere. Å dyrke frem store egoer i arbeidslivet tror jeg ikke gir gode løsninger, hverken innenfor husets fire vegger eller i arbeidslivet.
Vil bare kommentere med lite fakta:
Antalet menn som tar selvmord er höyere fordi de gjör det på en mer drastisk måte; de henger seg, skyter seg, kaster seg framfor tog. Det er minst like mange kvinner som försöker, men misslykkes fordi at de tar piller og blir derfor ofte reddet. Selve antalet depprimerte kvinner er også höyere. Det reelle tallet er derimot vanskelig; menn selvmediciner ofte med alkohol istedenfor å söke hjelp for deppresjon. En annen aspekt vi ikke taler om ofte nok; er faktisk at våre kropper er ulike. Kvinners hormonsystem er mye mer fölsomt og mye mer svingende enn menns, det er blandt annet årsaken til at mediciner i förste hand har utviklets og testet på menn da de har et mer stabilt system. Det gangner ikke feminismen at vi feier dette under teppet, at vi skal väre like menn. Vi er biologisk ulike og vi kanskje må ha det med i tanken når vi skal forbedre forutsetningen i arbeidslivet. Målet kan heller ikke vära at vi skal bli som normen alltid har värt, nemlig normen mann. Arbeidsverden har värt normen mann nesten alltid, det er ikke så lenge siden 40-tallistene begynte å gjöre karrierer. Målet må väre at man får lov å väre seg selv og kunne bemestre sin arbeidssituasjon og at vi kan se verdien av å leve i symbiose, Vi har alle noe å gi; bårde harde verdier og myke verdier kan sammen gjöre suksess om vi bare kan läre oss å värdsette både feminine og maskuline drag. Siden får vi heller ikke glemme at det mange ganger er större forskjeller menn imellom og kvinner imellom enn det er i gruppen mann-kvinne. Mao mange menn ligner mentalt mer kvinner og mange kvinner ligner mentalt mer menn. Når det gjelder lönn, kan man se en systematisk diskriminering og gammeldagse holdninger i flertal studier, der mannen ses som den viktigeste forsörningsholderen og kvinner mindre viktige. Det finns til og med forskning inom helsevesent som tyder på at det som viktigere å få en man frisk pga familjens ökonomiske avhengighet av den mannlige patienten som jo oftest tjener mest i forhåldet, og kvinnlige patienter driskrimineres ofte i helsevesenet pga dette. Mediciner som de får, er også ofte anpasset til menn ettersom det jo har värt lettere å forske på dem. Det innebär att mediciner ikke fungerer like bra for kvinner som jo har en fölsommere og ikke minst annerledes kropp. Ett arbeidsmarked som gagner både kvinner og menn, et individuellt sådan, tror jeg skulle gjöre alle gladere in the end :-)
Mulig du har rett angående selvmord, Birthe. Det forandrer imidlertid ikke poenget mitt i særlig grad.
Synes egentlig ikke det er så fryktelig gærent om menn tjener noen få prosenter mer enn kvinner. Kvinner flest vil bli sammen med menn som tjener mer enn dem selv. Og det er fortsatt vanligere at menn spanderer på kvinner enn motsatt. Det er ikke direkte uvanlig at kvinner helst ikke vil ha menn som har mindre utdanning enn dem selv. Jeg tror ikke alle små skjevfordelinger når det gjelder jobb , lønn etc. utelukkende er menns skyld. Det handler også om at det er motsetninger mellom hva kvinner vil ha på det personlige plan, og hva de vil ha på det politiske plan.
For å legge til et argument mot teksten, Malin: Du mener at manglende likestilling, privat og på jobb, kan være mye av grunnen til at flere kvinner sykemelder seg. Hvorfor tror du det er en større andel kvinner som sykemelder seg nå enn for femten år siden? Tror du menn viste mer empati og omsorg på den tiden? Har ikke heller likestillingen kommet lenger siden den tiden? I dag er det flest kvinner mellom 30 og 40 som sykemelder seg. Om noe av grunnen er at menn tar mindre ansvar i hjemmet – Hadde det ikke vært mer naturlig om det var kvinner mellom 50 og 60 som sykemeldte seg, siden de lever i ekteskap med mer tradisjonelle kjønnsroller? Hvordan forklarer du dette? I en tekst som handler om et problem som rammer kvinner, synes jeg det er rart at du kun peker på hva menn bør gjøre annerledes. Hvis jeg er deprimert, pleier jeg å tenke på hva jeg selv kan gjøre annerledes. Jeg går ikke umiddelbart i strupen på andre.
Kvinner foredrar menn som tjener mer enn dem? Tror du det er det vi faller for? Hva med kvinner som foredrar kvinner da? Tror du de synes at det er OK att menn tjener mange flere procent enn dem? Har ikke deres barn samme ökonomiske behov som heterofiles barn? Lik lönn for likt arbeid og ett tillrekkeligt stort verdibevis vist i lönn for kvinnedominerte yrker! Og at kvinner foredrar menn med utdanning kanskje handler om at like barn leker best!
Jeg vil også tillegge en sak som först nå har begynt å få oppmerksomhet i Sverige der jeg bor; ifölge en artikkel i DN.se 2014-01-18, er ca 11.000 sykdomsfall årligen som leder til sykemeldig en fölge av misshandel i näre relasjoner. Dvs menns vold mot kvinner. Det gir fysiske og mentale konsekvenser. Det koster enormt i lidelser og for samfunnets ökonomi. Det finns all grunn i verden å gå närmere inn på dette og sette inn resurser for å forebygge uhelse.
Selvfølgelig vektlegger ikke alle kvinner at mannen tjener mer enn henne. Selvfølgelig er det flere kvinner som vektlegger at mannen tjener bra, enn det er menn som vektlegger at kvinnen tjener bra. Intet nytt ynder solen. Angående utdanning forstår jeg ikke argumentet ditt. Angående lesbiske par, er jeg i utgangspunktet mest opptatt av at det skapes betingelser som fungerer for flertallet, dvs. Heterofile par. Dernest er det viktig også å skape gode vilkår for mindretallet, men ikke på en slik måte at det går sterkt på bekostning av flertallet. Det mener jeg bør være en generell regel. På samme måte som jeg mener at mindretallets rettigheter har gått for langt, når alle private nybygg må ha så så stort bad, slik at rullestolbrukere skal kunne dreie 360 grader rundt. Når dette er sagt er jeg fullstendig klar over at et utsagn om at det er riktig at menn bør tjene noen prosenter mer enn kvinner, ikke har sjangs til å bli tatt seriøst. Men jeg mener fortsatt det er noe i det.
Birthe: Hvorfor er du så sikkert på at vold i nære relasjoner er “menns vold mot kvinner” ?
Kan ikke det være mor, eller lesbisk kjæreste?
Forskning tyder på at den vanligste formen for vold i nære relasjoner er, mødre mot barna sine.
Kvinner har tatt “frivillig” over rollen som den som skal kontrollere og avstraffe hele famillien, og det er fordi at kvinner har de siste tiårene fått ett sykelig behov for å kontrollere alt i hjemmet på en helt annen måte enn det var før.
Menn har blitt mye mer empatiske, og det er også det de fleste kvinner liker. Menst kvinner har blitt mye mindre. Det har blitt kontrollfriker der alt skal være perfekt (hus, utseende, jobb og mann)
* Voldsnivået på menn går bare ned, menst voldsnivået på kvinner går bare opp.
* De få kvinnene som vil ha en smule av fortidens brød, blir nærmest kjeppjaget av feminister.
Ser også at du jobber i en kvinnedominert jobb, der kvinner baksnakker alt og alle, og arbeidsmiljøet ikke klarer å bli sivilisert uten at en mann blir ansatt.
Dette sier to av mine søstre som begge jobber innen helsetjenester og den ene er sykepleier som deg. Så kanskje en av grunnene til at kvinner i helsetjenester blir mye sykemeldt er pga mobbing av egne kollegaer.
Og bare så du skal få det sakt. Så tjener ikke kvinner flere prosent mindre enn det menn gjør!
Dette handler bare om hva yrker kvinner påtar seg. Dem har samme mulighetene til å tjene million lønn som hva menn har. Men kvinner i dag har en illusjon på at alle menn tjener godt, og derfor skal dem også gjøre det. Menst flertallet tjener det flere femenister anser som luselønn.
Jeg kan godt tjene million lønn som uutdanet fisker, og det samme kan en kvinne gjøre (gitt at hun prøver, og er fysisk sterk nok) Både jeg og nabojenta kan utdane oss som oljebårere og få nøyaktig samme lønn.
Men kvinner som jobber i klesbutikk og de fleste butikker generelt, fortjener ikke samme lønnen som de to eksempelene over. Ikke som “daglig leder” engang.
Bill; selvklart förekommer det vold mellom kvinner. Majoriteten lever dog i heterofile forhold. All forskning viser at dette i förste hånd er et mannsdominert problem. Dette har vi hatt utdanning i på universitetet der allt som det foreleses om, også har en evidensbasert grund. Jeg refererer bare til en avis som du selv kan gå inn å lese i, dato og adresse står. Dette er en del i belysningen om hvorfor kvinner rammes av sykdom mentalt og fysiskt og dermed sykemeldig som jo er kostsamt for både kvinnen og samfunnet. Alle sider må forskes på, også de ubehagelige. Og dette er én av dem.
Visst förekommer det mobbing i helsevesenet som i alle andre yrker. Selv har jeg lengre erfaring av byggbransjen der jeg har arbeidet flere år samt industri. Jeg har sett en god del mobbning blant menn som mobber menn også, samt kvinner. Maktkamp, drittslenging. Jeg har derimot ikke reelle tall ettersom jeg ikke har lest på om forskning kring mobbning og kan utifra mine erfaringer ikke dra generelle sluttsatser om hvor det förekommer mest og hvem som er verst. Man skal väre forsiktig med å dra sluttsatser utifra en enkelt arbeiders erfaringer eller to söstrers erfaringer. Generellt sett skal man underbygge sine “sanninger” med fakta og referenser så at mennisker selv kan få gjöre seg en oppfattning basert på reell forskning istedenfor fölelser. Når det er sagt; skal jeg til slutt si deg en ting; det finns forskning som VISST viser att kvinner tjener mindre enn menn i samme yrke, t o m i inngangslönn der både kjönn er like uerfarne! Kanskje har man kommet lengre i Norge enn her i Sverige? Har du tall å vise til? All forskning viser også at barn til ensamstående mammaer er sterkt overrepresentert i kategorien “lever under fattigdomsgrensen”. Kvinners lönn er dermed et samfunnsproblem.
Birthe: Når det først og fremst snakkes om lønnsforskjeller, er dette i utgangspunktet en sammenligning mellom kvinners tradisjonelle “kvinne”yrker mot menns tradisjonelle “manns”yrker. F.eks håndverkere mot sykepleiere/vernepleiere osv. Det er i svært liten grad (ingen?) forskjell i lønn hos en ferdigutdannet snekker (mann) mot en ferdigutdannet snekker (kvinne). Jeg vil våge å påstå at lønnen varierer mer mellom firmaer enn de gjør mellom kjønn i samme yrke. Og sammenligne lønnen til en mann som er elektriker mot en kvinne som er vaskehjelp blir i mine øyne feil.
F.eks:
http://www.aftenposten.no/jobb/article3554485.ece#.U80AO3Vsagk