Høyresiden kaller feminister som kjemper mot reservasjonsretten for egoister. Men hva betyr det egentlig for den globale likestillingskampen at vi har fått en konservativ regjering i Norge? 

På NRK Debatten om likestilling for et par uker siden, uttalte Jenny Clemet von Tetzschner fra Høyre at vi burde fokusere på kvinner i fattige land, fordi vi er likestilte i Norge. Hun er ikke den første fra høyresiden som kommer med den anbefalingen. Dagrun Eriksen var skuffet over det «pinlige og egoistiske» engasjementet mot reservasjonsretten på 8. mars: «Det er de fattige kvinnene ute i verden som trenger vår hjelp, ikke misforståtte paroler i vår egen, lille andedam”, sier hun til Dagbladet.

Det er på tide å ta tyrene med hornene i disse forsøkene på å avspore debatten. For hva betyr det egentlig for den globale likestillingskampen at religiøse argumenter trumfer kvinners beste i reservasjonsspørsmålet, og at vi nå har fått en konservativ regjering?

En uhellig allianse

De senere tiår har konservative religiøse krefter, på tvers av religion, vokst seg mektigere, blitt bedre organisert og funnet sammen i kampen mot kvinners seksuelle og reproduktiv rettigheter. Dette ser vi blant annet utspille seg i FN. Aktørene beskrives også som en ”uhellig allianse,” bestående av Vatikanet, Organization of the Islamic Conference og ulike evangeliske trossamfunn som finner alliansepartnere i konservative FN-delegasjoner som Russland, Irland, Malta og ulike Latin Amerikanske og Afrikanske land. Konsekvensen av denne utviklingen er at kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter er under sterkt press verden over. I følge Verdens helseorganisasjon dør så mange som 47 000 kvinner hvert år som følge av farlige aborter. Halvparten av alle verdens aborter, altså hele 22 millioner aborter, anses som helsefarlige og fem millioner kvinner får korte eller langvarige komplikasjoner.

Tenketanker og kunnskapshull

De siste tiårene har de religiøse kreftene fått mer ressurser. De mobiliserer godt, har endret sin retorikk, og deltar aktivt i samfunnsdebatten. De har også investert i tenketanker for å legitimere deres verdisyn. Et eksempel er hybridorganisasjonen og tenketanken Family Research Council i USA med tette forbindelser til makteliten i det Republikanske partiet. Tenketankene produserer forskning og argumentasjon som det kan være krevende å imøtegå med mindre man går inn i forskningen og har nok kunnskap om både tematikken og om religiøsitet. Undersøkelser viser at også norske diplomater og politikere lider av kunnskapsmangel om sammenhengen mellom religion og utvikling.

hvordan kan man kalle kampen mot abort for «retten til liv», når farlige aborter fører til tusenvis av dødsfall verden over?  Pro-life kampanjen er i realiteten en anti-liv kampanje

På den andre banehalvdel – blant de progressive aktørene i slike debatter, er det derimot store kunnskapshull om forholdet mellom religion og politikk. Det er kommer spesielt til syne debatter der de konservativt religiøse har sterke interesser, eksempelvis i debatter om kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og LHBT-rettigheter. Tendensen har vært at forskning på religiøs fundamentalisme har hatt terror og islamistisk fundamentalisme som studiefelt. Hvordan konservative religiøse grupper, på tvers av religion, motarbeider kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, er det derimot lite forskning på. På grunn av dette kunnskapshullet måtte Norad skrive rapporten selv, når de ønsket å kartlegge religiøse grupper som lobber mot seksuelle og reproduktive rettigheter. Resultatet ble «Lobbying for Faith and Family: a study of Religions NGOs at the United Nations”. Rapporten gir en god oversikt over hvem disse aktørene er og hvordan de argumenterer.

Hva ligger egentlig i denne samvittighetsfrihetsargumentasjonen? Samvittighet overfor hvem? Deg selv? Gud? En embryo? Kvinnen?

Mens forkjemperne for kvinners rett til å bestemme over egen kropp er på defensiven, benyttes ideene og retorikken som utmeisles i de religiøst konservative organisasjonene i den politiske og retoriske motstanden mot likestilling verden over.

Anti-liv kampanjen

Jeg undrer meg for eksempel over KrFs retorikk i abortspørsmålet. De beskriver motstanden mot abort som «retten til liv». Dette den samme retorikken som vi finner i massive pro-life kampanjer, blant anent i USA. Det er et freidig retorisk grep –  for hvem kan være motstander av «retten til liv»? Med en slik retorikk snus problemstillingen på hodet og de som forfekter anti-abort får definisjonsmakt på «det gode idealet». Men hvordan kan man kalle kampen mot abort for «retten til liv», når farlige aborter fører til tusenvis av dødsfall verden over? Pro-life kampanjen er i realiteten en anti-liv kampanje. Her gjelder det å ta retorikken tilbake og kjempe for at kvinners rett til liv skal være en menneskerett som trumfer embryoers rett til liv.

Hvor er debatten?

Susanne Kaluza har gjort en imponerende innsats i kampen mot reservasjonsretten, men ikke uten omkostninger. Hets og hatmail, har strømmet inn i hennes postkasse. Kaluza sier i et intervju med VG at hun ikke trodde slike religiøse krefter finnes her til lands. Men jo da, i aller høyeste grad. Likevel har ikke reservasjonsretten trigget en debatt om religiøse krefters politiske påvirkning i Norge. Hvem de er? Hvordan jobber de? Hvordan argumenterer de? Hva ligger egentlig i denne samvittighetsfrihetsargumentasjonen? Samvittighet overfor hvem? Deg selv? Gud? En embryo? Kvinnen? Hvordan er linken mellom konservative trossamfunn i Norge og partiene på høyresiden? Og hvordan er kontakten mellom disse religiøse kreftene og konservative partiene her til lands og i utlandet?

Det som nå skjer i Norge føyer seg derfor inn i en global trend der høyresiden og religiøs konservatisme finner sammen og motarbeider likestilling og kvinners frihet.

Familieretorikk mot likestilling

Internasjonalt ser vi at den politiske høyresiden og de konservative religiøse kreftene står sammen i verdispørsmålene og i «familieretorikken». Denne koblingen bidrar også til politisk gjennomslagskraft for antikvinnepolitikk. Det som nå skjer i Norge føyer seg derfor inn i en global trend der høyresiden og religiøs konservatisme finner sammen og motarbeider likestilling og kvinners frihet. Mange har hevdet at reservasjonsretten ikke er en omkamp om abortspørsmålet. Det er feil. Vi vet at KrF ønsker innstramminger i abortloven. Når vi samtidig vet at Høyre og Frp lar seg kjøpe i denne omgang, hva tilsier da at ikke dette kan skje igjen? Innstramminger i tilgang til abort skjer i svært mange land, og det skjer ofte gradvis og ved at selve tilgangen til abort gjøres vanskeligere. Vi må aldri tro at likestillingen og kvinners rettigheter er vunnet en gang for alle. Den globale kampen for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter er et eksempel på dette, der man nå ser en negativ trend.

Ett eksempel fra Norge er hvordan reservasjonsretten får gjennomslag basert på et religiøst argument. Sett i lys av den politiske høyresiden er det neppe tilfeldig at det eneste partiet i Skandinavia som har hyllet reservasjonsretten er det ultrakonservative partiet, Sverigedemokraterna. De sier til VG: «Sverigedemokraterna har lenge vært opptatt av at debatten om abort og helsevesenets rolle ikke bare må handle om kvinnens perspektiv. Den består også av de leger som er involvert i forkant av og rundt et abortinngrep». I en situasjon, som den man er i når man er ufrivillig gravid, må det være kvinnens og bare kvinnens beste, som står i sentrum. Det er også paradoksalt at et anti-islamistisk parti, som driver skremselspropaganda om Sharia-lovgiving og «kvinnefiendtlige muslimer»,  godtar at religiøse argumenter trumfer kvinners beste. Konklusjonen til dette partiet, og deres søsterparti Fremskrittspartiet, ser ut til å være at det er greit å hindre kvinner rettigheter og la andre hensyn komme foran, så lenge det er de kristne eller politisk konservative som står for det.

Ett annet eksempel fra norsk kontekst er hvordan regjeringen setter hensynet til «familieverdier» foran likestillingen i debatter om kontantstøtte og pappapermisjon. Denne «familieretorikken» skal vi vokte oss vel for – den utgjør selve kjernen i høyresidens og religiøse konservatives retoriske og politiske motstand mot likestilling.

Utviklingen i Norge er tragisk for kvinner i Norge, men sender også svært uheldige signaler ut til resten av verden innenfor et politisk felt der Norge burde være et foregangsland. Det er også grunn til bekymring over den blå regjerings evne og vilje til å være en motkraft til den uhellige allianse i forum som FN.

Konflikten mellom religion, trosfrihet og kvinners rettigheter er oppkonstruert av de religiøst konservative aktørene

Norge som motkraft?

For å være en motkraft burde Norge gå foran som et godt eksempel og bidra til å ta definisjonsmakten i verdispørsmålene. Menneskerettigheter, likestilling og retten til å bestemme over egen kropp er universelle verdier, som ikke kan vike for patriarkalske religiøse fortolkninger, politisk konservatisme og «family vaules».

Dette fordrer også tett samarbeid med andre progressive stater, sivilsamfunn og religiøse grupper. Og her er det viktig å understreke at dette ikke er en kamp mellom religiøse og ateister.  Det finnes mange progressive religiøse grupper som kjemper for kvinners frihet og likestilling. Det er helt essensielt at de inkluderes. De må få mulighet til å forsvare seg og være en intern motkraft mot religiøs konservatisme der deres religion brukes til å legitimere holdninger de ikke kan stå inne for. I tillegg er det viktig at det legges press på religiøse ledere og  utfordrere dem i tros- og verdispørsmål. Her spiller progressive religiøse miljøer en helt sentral rolle. Det er viktig å minne om at konflikten mellom religion, trosfrihet og kvinners rettigheter er oppkonstruert av de religiøst konservative aktørene.

Hvor er Solveig Horne?

Et godt sted å begynne for den nye likestillingsministeren, hvis mål er å navigere i dette terrenget og bidra i den globale likestillingskampen, ville vært å delta på kvinnekommisjonen i FN – årets viktigste internasjonale arena for likestillingsspørsmål. Den gikk av stabelen i sist uke, men dette tok ikke Solveig Horne seg tid til å dra på. Så mye for den globale likestillingskampen. For Inga Marte Thorkildsen var det en selvfølge å være til stede på denne konferansen når hun var barne- likestillings og inkluderingsminister. Det er nettopp fordi den rødgrønne regjeringen satt den internasjonale kampen for likestilling svært høyt. Sett i lys av dette, tar det seg svært dårlig ut når regjeringen forsøker å avspore debatten om reservasjonsretten med å peke på den globale likestillingskampen. Dessuten: hvis de er mest opptatt av den globale likestillingskampen, kunne de brukt 8-mars til å snakke om egen politikk og hvordan de skal bidra til mer internasjonal likestilling istedenfor å bruke tiden på å sverte sine politiske motstandere.

 spar meg for denne påføringen av skyld og skam og hyklerske forsøk på avledningsmanøver i debatten.

Mens EU ofte er kneblet i debattene om seksuelle og reproduktive rettigheter i FN, grunnet konservative krefter internt i land som Malta, Polen, Irland og Spania, snakker Norge med en egen stemme. Norge må bruke denne stemmen til å snakke klart og tydelig om at kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og likestilling må stå øverst på agendaen, og prioriteres foran «familieverdier» eller religiøse hensyn. Dette er helt sentralt om man skal oppnå global utvikling og bedre kvinners kår verden over. Kommer den blå regjeringen til å gjøre dette?

Spar meg for skyld og skam

Så når jeg går i åttende mars tog bak parolen nei til reservasjonsrett og nei til Høyre, er det både fordi jeg har min fulle rett til å mene sterkt og høylytt om antikvinnepolitikk i Norge, men også fordi jeg mener at dette er dårlige nyheter for verdens kvinner. Så spar meg for denne påføringen av skyld og skam og forsøkene på avledningsmanøver.

Og til Dagrun Eriksen svarer jeg at det er nettopp på grunn av kvinners helse, liv og utvikling at jeg engasjerer meg både i KrFs motstand mot abort her hjemme, og den globale kampen mot seksuelle og reproduktive rettigheter. Vi følger også tett med på den globale likestillingskampen, og Norges rolle i dette arbeidet. Vær dere sikre!

En  kortere versjon av denne teksten var på trykk i Klassekampen i går.

bilde: Hilda Songwe_ Malawi 3_ Foto Kari Ulveseth_Norad, Norad, CC BY NC ND 20

bilde: Ottawa Pro-Choice Presence at the so-called “March for Life”, Jenn Farr, CC BY NC SA 2.0

bilde: 2005 Pro-Life Memorial Day, american life League, CC BY NC 20