Jeg ville bare lese Tegne-Hanne, men endte opp med å lese en et kommentarfelt  fylt av fordommer og forakt for fattige mennesker.

Tegne- Hanne er en av teneseriene  jeg leser fast. Det er veldig morsomt, og ofte veldig treffende. Opplevelsen ble imidlertid ikke helt som ventet, da jeg skulle lese posten om hennes forhold til tiggere. Det var en personlig fortelling om dilemma i møte med tiggere.

Det som gjorde opplevelsen ubehagelig var imidlertid kommentarfeltet under tegneserien.

Skrevet av det som må være ekstremt selvrettferdige folk, kunne en her få en innføring i alt det grufulle som har skjedd alle kommentatorene som har gjort forsøk på å hjelpe tiggere. En hadde fått bilen forsøkt stjålet, en annen  hadde fått en sur kommentar på tilbudet om jobb om at det var mer lønnsomt å tigge, en hadde blitt forsøkt ranet, en annen trakkasert. Det var selvsagt også den vanlige moralske fordømmelsen av tiggere som nå fremstår som gjengs i mange kommentarfelt. Jeg vet bedre enn å tro at sannheten finnes i kommentarfeltene, men en del av kommentarene blir også delt på sosiale medier i stor stil. Er det nå legitimt å mene at alle som tigger er late kriminelle, som nekter å motta hjelp eller mulighet for arbeid?

Tror de tiggere aktivt velger bort bedre muligheter for å nyte luksusen det er å tigge?

Kommentarfeltet under Tegne-Hanne er imidlertid bare ett av mange eksempler. Etter at Justis- og beredskapsdepartementet sendte ut et forslag om lokale tiggerforbud på høring 21. mars i år har forslaget ført til en rekke nyhetsoppslag rundt om i landet. Med tilhørende kommentarfelt fylt til randen av avsky for tiggere.

Å forby fattige mennesker å be om hjelp hører ikke hjemme i noe samfunn.

Selv er jeg prinispielt er mot et slikt tiggerforbud, nasjonalt  og lokalt. Å forby fattige mennesker å be om hjelp hører ikke hjemme i noe samfunn. Forslaget er i tilegg et dårlig kamuflert forsøk på å skyve en kontroversiell sak nedover i systemet, og legge ansvar over på lokalpolitikere. Det er selvsagt feigt og en ansvarsfraskrivelse. Om uenigheten bare handlet om hvordan bekjempe fattigdom, tror jeg det hadde vært potensiale for en saklig debatt. Men det denne saken illustrerer gang på gang, er at dette også handler om menneskesyn.

I kommentarfeltene er det et overveldende flertall som forteller at de aldri gir til tiggere.

Det er gjerne med en av følgende begrunnelser: Fordi tiggingen er organisert og går til kriminelle bakmenn, fordi da «kommer det bare flere», fordi de heller burde få seg en ærlig jobb og slutte å snylte på andre, fordi tiggerne er uærlige og gjerne kriminelle i tilegg. Andre inntar en mellomposisjon: De gir til tiggere, men bare norske rusmisbrukere. Det er da gjerne begrunnet med at der er norske, at det er vanlige slitere i motsetning til de kriminelle bandene eller fordi de «maser» mindre.

Det virker nå som det er mer flaut å gi til tiggere enn å skryte av at man ikke gjør det.

Vel, til dere kommentorer, facebookvenner (jeg har slettet noen av dere), folk med høylytte dømmende samtaler når noen ber om penger på tbanen og alle dere andre som selvrettferdig forteller om at dere aldri gir, eller i hvertfall ikke til utenlandske tiggere. Det virker nå som det er mer flaut å gi til tiggere enn å skryte av at man ikke gjør det. Da tenker jeg at det er noe alvorlig galt med samfunnet vi lever i. Jeg er en av dem som velger å gi til tiggere. Om jeg har kontanter gir jeg. Det gjør jeg fordi det for meg er åpenbart at en må ha det veldig vanskelig om en ser det som sitt beste alternativ å sitte på gaten hele dagen og be fremmede om småpenger. Om en reiser fra familien sin til et fremmed land for det samme er for meg bare et ekstra signal om at nøden er veldig stor. Jada, jeg skjønner også at den lappen som legges ut i tbanevognen om at man er enslig forsørger for en toåring kanskje er masseprodusert, at bildet av de små barna kanskje ikke er av egne barn, at haltingen kanskje ikke er ekte. Men helt ærlig: Jeg bryr meg ikke. Det er snakk om noen tiere. Jeg vet at det er noen folk som lyver grovt til andre. Det gjelder i alle samfunnslag og i alle grupper. Og jeg vet også at om situasjonen var vanskelig nok, ville jeg også både tigge og lyve for å få penger til meg selv og barna mine. Bedre enn det er jeg ikke. Og det tror jeg de færreste av oss er.

Bilde: Woman Begging_Barcelona av Carlos Lorenzo (CC-BY-NC-ND 2.0)