Om å ville bo i Oslo
For ett år siden kunne ei god venninne fortelle at vi hadde 8 års jubileum for flytting til Oslo. Jeg måtte telle over, og det stemte jeg flyttet til Oslo sommeren 2004. Rett fra videregående til Blindern. Jeg flyttet til Oslo fordi jeg skulle studere, og Trondheim føltes for nærme. Bonde i byen som min Oslo innfødte ektemann ville sagt, eller rettelse – han sa det nok.
I nettmagasinet Harvest har Birger Emanuelsen skrevet et essay om å ville reise hjem og ta et valg om å leve et annet sted enn i Oslo. Finnet ett sted med skikkelig feste, uten gjennomtrekk og et lokalsamfunn. Oslo er midlertidig, forfatteren har ingen forankring til byen, ingen historie.
Der mange utenfor Oslo vil mene at det er en trend at folk flytter til Oslo, og at de som bor der ikke bryr seg om noe annet, er det blant de som bor i Oslo en gjennomgangstone at byen er kun midlertidig. Det er bra å bo i Oslo når man studerer og er ung, men når man skal slå seg ned så flytter man ut – eller hjem.
Emanuelsen sliter med å endelig ta beslutningen om å flytte fra Oslo fordi han føler seg ung her, hvor målet er et hus i et populært nabolag. Han vil ikke gi slipp på en by som forteller han noe om sin egen selvoppfattelse. Han viser oss et Oslo alle elsker å hate, et streber-Oslo der folk kun bryr seg om seg selv, sine kule klær og hvilken status man har. I motsetning til hjemplassen som er åpen, men hvor det samtidig sitter noen bak gardinene og følger med. Altså et sted der alle blir passet på.
Essayet sier veldig mye om forfatteren, og hvilke sjelelige kvaler han egentlig har, men det sier lite om Oslo.
Jeg har også vært negativt innstilt til Oslo, snakket varmt om det sosiale forholdene på bygda, de nære naboene og gresset under føttene. På et tidspunkt begynte likevel innvendingene folk hadde mot Oslo ikke bare å bli irriterende. De begynte å bli sårende.
Oslo er byen jeg giftet meg i, midt i Botanisk hage med familie og venner. Vi spiste middag og festet på Årvoll gård som har ligget på samme sted siden middelalderen.
Jeg kjenner alle naboene mine, vet når de fikk barn og hva de jobber med. Når jeg går på butikken så snakker jeg med ekspeditøren som vil høre hvordan det går med broren min etter at han flyttet for seg selv. Partysvenskene som bor på hybel i nabogården ordner opp med katta mi når han har klart å gått seg fast i deres bakgård. Jeg kjenner ikke alle som går på gata, men jeg treffer ganske ofte kjentfolk. Jeg har hatt en hest på stall fem stopp med banen fra sentrum, og overraskende mange i Tøyengata vet hva hunden min heter.
På Grønland er hver fredag som en liten forsmak på Kairo. Alle skal komme, handle, be og hente slektninger/barnehagebarn/venner, alle skal gjøre det i bil, og alle er litt usikre på høyreregelen. Oslo er verken uten en historie, eller medmenneskelighet, og den har ikke ett, men mange lokalsamfunn.
Jeg var lenge innflytter, men på et tidspunkt så gikk byen fra å være kun et studiested til noe annet. Jeg trekker et dypt pust inn når jeg går av flytoget på Oslo S etter å ha vært på tur – fordi det er godt å være hjemme
Føles det som jeg svikter trønderen i meg og familien min? Ja, det føles som jeg gjør det. Dialekta er dårlig nok som den er om ikke hodet også skal forsake hjemplassen. Sitter det langt inne å skrive om det, ja det gjør det også. Oslo er en by av innflyttere, og det kan være følelsen av at man flytter inn som er vanskelig å bli kvitt. Man vil nekte barna sine det som man selv fikk, og kanskje er man redd for at det sier at sine egen barndom ikke var god nok: Eller kanskje man er redd for at barna blir noe annet enn en selv.
Emanuelsen viser i sitt essay de negative grunnen til å bli i byen, og opprettholder illusjonen om at det ekte kun finnes der hjemme. Heldigvis finnes streber-Oslo kun på visse steder i byen, i Bogstadveien, på Sehestedsplass, Litteraturhuset og rundt Youngstorget.
På Grønland er det få som sier at man blir i Oslo fordi det får oss til å føle oss unge. Folk blir fordi de sitter i tilsynsutvalgene på sykehjemmene, de er ansvarlige for å dele ut skøyter til ungene på Vahl, og fordi vi kan le av profetens umma som henger ensomme på Deli de Luca-hjørnet. Altså det lokalsamfunnet jeg er en del av, og som finnes i Oslo.
Det er ikke ambisjonene om et hus i et populært område som gjør at jeg blir i Oslo, eller fordi folk skal kunne synes at jeg er kul. Det er på grunn av lokalsamfunnet mitt, i Oslo.
Bilde: Sol på grønland, fotograf stakkarsoss, tatt fra instagramsiden til bloggen stakkarsoss.no.
Bilde: fotene – fotograf stakkarsoss, tatt fra bloggen stakkarsoss.no
Bildene er brukt etter tillatelse.
Om forfatteren
Ingrid
Jeg er en 30 år gammel jurist med mann, barn og hund. På mange måter veldig konvensjonell, på andre måter ikke. Er politisk rådgiver for SV på Stortinget og ellers interessert i friluftsliv og hundetrening.
Related Posts
-
Kvinner som slipper å betale bompenger
For den kvinnelige hjelpepleieren i Groruddalen i Oslo som følger barn i barnehagen og tar T- banen til jobben er bompengene en rekke med gode […]
Eg skjønar at me les Emanuelsen sitt essay veldig ulikt, for meg var det fyrst og fremst ein veldig fin og personlig tekst om at Oslo har mykje å by på, men at det kanskje ikkje er det rette for alle. For min eigen del treff den godt, eg har budd i Oslo i fem år, og er glad i byen på min måte, men den blir aldri heime for meg. Og det må vel vera lov, det òg?
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om å föle seg heime Ingrid. Veldig forskjellig bosted, men samme fölelse av heime.
Kristine: Det er riktig at jeg leste teksten litt negativt. Det er en veldig personlig tekst om livsvalg. Men den bærer det jeg mener er en umiskjennelig eim av at det “ekte” ikke finnes i Oslo, og at lokalsamfunn ikke eksisterer for de som bor i bygårder. Det er jo en personlig følelse som man ikke akkurat kan si er feil, men jeg opplever ofte det synet på Oslo som en sterk myte. At det ikke er noe lokalt her (ja vi mangler lokalaviser, og det er dumt men likevel….), at det ikke finnes tette bånd med andre innbyggere og at ingen kjenner de som bor her. Selvfølgelig er det opp til hver enkelt hvor man helst vil bo, men ikke begrunn det med myter om Oslo som ikke nødvendigvis stemmer.
Jeg oppfattet kanskje teksten til Emanuelsen på en litt anna måte enn deg Ingrid siden jeg bor i Bergen og ikke Oslo. Det som traff meg var tankene han gjør seg om det å ta et bevisst valg om hva som betyr noe for en i livet. De fleste flytter til et sted for å studere for en tid uten en konkret plan om at det er der de skal etablere seg. Det hadde i alle fall ikke jeg, men så går årene og man får venner, samboer, leilighet, jobb… Jeg vil ikke angre på tiden jeg ikke fikk med familien fordi vi bodde så langt fra hverandre. Og jeg vil gjerne at mine barn skal kjenne sine besteforeldre, tanter og onkler. Jeg vil ta et valg. Men som Emanuelsen sliter jeg med det, for det passer liksom aldri å ta det.
Jeg er så enig med deg, Ingrid! Oslo er byen folk bare forsyner seg av, men aldri gir noe tilbake til. Skulle ønsket at flere viste litt mer takknemmelighet ovenfor denne fantastiske, vakre lille byen.
Jeg er såååå enig med deg. Nå er jeg født og oppvokst i Oslo selv så for meg vil det alltid være hjemme, men jeg er så uenig i de som sier at Oslo er en kald by der folk ikke bryr seg. Jeg syntes den berømmelige “Sigrid saken” er et godt eksempel. Da så man at “store stygge Oslo, der ingen bryr seg” også består av små lokalsamfunn som Østensjø/Oppsal, der lokalbefolkningen engasjerer seg til tusen når noen av “deres egne” var forsvunnet. Plutselig ser man at Oslos beboere kjenner hverandre, værner om hverandre, bryr seg og meldte seg som frivillige. Jeg tror ikke du ville fått et større engasjement om dette hadde skjedd på et lite sted i en liten bygd.
Etter 7 års opphold i Tromsø stod vi på flyttefot til Oslo. Jeg fikk en del forskrekkede reaksjoner. “Er dere klar over hvor farlig det er der? Der er jo så utrolig mye narkotika og kriminalitet, overfall, ran og voldtekter.” I tillegg fikk jeg høre at disse sprøytenarkomane ranerne er utolig snobbete og overfladiske, kalde og vanskelig å komme i kontakt med. (Det er kanskje ikke de samme personene man siktet til – det finnes muligens opp til to mennesketyper i Oslo.) Og for å ikke snakke om trafikken! Skulle man le eller gråte over hvor elendige bilistene sørpå er? Med en gang det kommer noen snøfnugg blir de livredde og kjører i 20 km/t, likevel kollideres det og folk kjører av veien. “De søringan hadde hatt godt av et opphold i nord-Norge – med kjøreopplæring!”
Hva angår kyndighet bak rattet; Folks “idioti” i forhold til bilkjøring er ikke proporsjonal med byenes størrelse, det vil rett og slett oppstå flere uhell der det er flere mennesker, og et uhell vil få desto større konsekvenser.
Jeg opplever aldri at fremmede glor stygt tilbake når jeg sier hei. Folk tar initiativ til småsnakk på bussen. Jeg har hatt de mest fantastiske kollegaer på de stedene jeg har jobbet, og de herligste naboer der jeg har bodd (Oslo øst og Bærum). TUSEN TAKK til alle inkluderende, snille, morsomme søringene jeg har møtt i de 25 årene jeg har bodd og jobbet i Oslo/Bærum. Dere har fra dag en tatt i mot denne rare finnmarkingen med åpne armer. Jeg har blitt invitert på utallige privatbesøk og fester, blitt invitert med i venninnegjenger etablert i barneskolen og fått mange gode, nære venner. Dere har for meg knust og pulverisert alle negative myter om “søringan”.
Jeg håper og ønsker at alle innflyttere på små og store steder rundt omkring i Norge får en like hjertevarm mottakelse som jeg har fått i Oslo! :-)
veldig deilig å lese en tekst av en innflytter som føler seg hjemme og setter pris på Oslo. Jeg er selv født og oppvokst i Oslo og har all min famillie her. Ofte har det hendt at folk prater negativt om Oslo til meg, som om Oslo er noe jeg har ansvar og kontroll over. Så og si hele mitt liv og alle mine opplevelser har funnet sted i Oslo. Lenge tenkte jeg at det ikke var like viktig eller fint som å foreksempel være fra et lite sted i Nord Norge. Det er dessverre mange som mener det er tilat og helt greit å kritisere oslo eller folk som prater “Oslo dialekt”, da spesielt sånne som meg som kun bruker “en” endinger. Helt absurd egentlig.
Følelsen av å være i en del av et lokal samfunn har jeg alltid hatt, uansett hvor i Oslo jeg har bodd. Oslo er å blir hjemme får meg.