Året er 2005. Jeg er 12, nesten 13 år gammel. Jeg bor i en middels stor norsk by og har hatt en over middels god og trygg barndom. Jeg er naiv og livsglad, full av forventning – og allikevel så vet jeg  ingenting om hva som venter meg.

Året før, eller kanskje et par år før, har vi seksualundervisning på skolen. Helsesøster forteller oss om pupper og mensen, og vi jentene fniser og rødmer om hverandre. Vi blir vist et par brosjyrer, får med oss noen tamponger og så er det hele over. Nå vet vi alt vi trenger å vite – tror vi.

I 2005 merker jeg at kroppen min forandrer seg. Jeg får pupper og mensen, men det er noe som er feil. Annerledes. Rart. I løpet av ganske kort tid ser kjønnsleppene mine helt annerledes ut enn de pleide. Før var de så vidt synlige. Nå er større, fyldige, de stikker ut, er bulkete og asymmetriske. Jeg er sikker på at det er min feil, at det er noe jeg har gjort galt, og at jeg er den eneste i hele verden som ser ut sånn. At kroppen min utvikla seg feil, og at det ikke kan rettes opp i. Jeg tror at jeg er ødelagt, for alltid, og at jeg aldri igjen kan være som alle andre jenter. Jeg sier ingenting til noen, ikke engang mamma eller min beste venn.

Når vi har gym tør jeg ikke å dusje sammen med de andre i klassen. Jeg er livredd for å bli sett, for at noen skal oppdage at det er noe feil med meg. Jeg vil bare være akkurat som alle andre. Normal, fin og frisk.

Jeg slutter å gå på svømming. Hver gang vi drar på sommerleir og badeværet er perfekt tar jeg på meg en shorts over bikinien, bare for å være på den sikre siden. Jeg soler meg i shorts. Jeg unngår å se meg selv i speilet når jeg er naken, og jeg unngår å være naken i så stor grad som mulig. I en periode dusjer jeg med truse på, selv om jeg er alene på badet og døra er låst.

Noen år etter begynner jeg på en ny skole. Det er flere gutter som er interessert i meg, og det er flere gutter jeg liker, men jeg kan selvfølgelig ikke ha sex. Ikke med denne kroppen. Jeg legger tanken fra meg og bruker all energien jeg har på å jobbe hardt på skolen, på å være ute sammen med venner og på helgefyll. Det er så mye som skjer rundt meg at jeg ikke får tid til å gruble.

Etter videregående flytter jeg for å studere. Stedet er nytt for meg og jeg har nesten ingen jeg kjenner her. Forelesningene er få, og det finnes ingen bestemt timeplan å følge. Jeg er nervøs og engstelig, trist, nedtynget, og hvert eneste døgn består av alt for mange tomme timer. Jeg har god tid til å tenke og det begynner å bli destruktivt.

En dag bestemmer jeg meg for å gjøre noe. Jeg må gjøre noe, eller gi opp. Jeg klarer ikke mer. Jeg søker etter plastikkirurgiske klinikker på Google, finner et nummer til en lege som foretar såkalte  labiaplastiske operasjoner, altså korrigering av kjønnslepper av kosmetiske årsaker. Jeg ringer nummeret, får en konsultasjonstime, og drar til klinikken. Følelsen av dommedag henger over meg hele veien til klinikken.

Jeg kommer inn til legen og han ber meg om å forklare hva jeg ønsker å få gjort. Jeg bryter ut i hulkegråt og forklarer at det er noe uendelig galt med meg. At det har vært det, lenge, men at ingen andre vet. Jeg spør ham om det er noe han kan gjøre. Han ber meg om å kle av meg, og det gjør jeg, etterhvert. Han er den første som ser meg naken etter alle disse årene i frykt. Jeg sprer beina, og han studerer kroppen min i noen minutter, før han sier at jeg er innenfor normalen, og jeg forstår absolutt ingenting. Er dette normalt? Er jeg som alle andre? Hvor går grensene for hva som er normalt? – Men vi kan fikse opp litt her og her, sier han mens han peker på kjønnsorganene mine. – Ta bort litt ekstra hud, så vil du se finere ut og kanskje bli mer komfortabel med kroppen din. Han sier at mange unge jenter kommer til klinikken hans, at de har psykiske problemer fordi de føler at kjønnsleppene deres ser rare ut, og at han kan fjerne problemet. Han gir meg en operasjonstid og forteller meg at det vil koste rundt opp mot 30 000 kroner. Jeg sier okei, går hjem i full forvirring og jeg ringer mamma. For første gang forteller jeg alt. Det føles uendelig godt.

Foreldrene mine overbeviser meg om å avlyse operasjonen hos kirurgen.

En dag kommer jeg over en blogg som heter Large Labia Project. Dette er et prosjekt som drives av ei australsk jente hvor jenter anonymt kan laste opp bilder av sitt eget underliv, fortelle historiene sine eller stille spørsmål om ting som har med kjønnsorganer å gjøre. Om utseende, normalitet, kroppspress, redsel og angst. Det finnes hundrevis av bilder på denne bloggen, innsendt av hundrevis av jenter verden over, og det som slår meg er at alle disse bildene er forskjellige fra hverandre. Ingen ser helt like ut. Myten om det perfekte underliv er nettopp det – en myte. Det går opp for meg at det er akkurat sånn her det skal være. Det er klart det er variasjoner i hvordan man ser ut nedentil, på akkurat samme måte som at man har en helt unik nese eller panne eller et hvilket som helst annet trekk. At jeg ikke har tenkt på det før.

Hadde denne industrien vært drevet om et ønske om å hjelpe unge jenter, så hadde man henvist til psykolog heller enn til et operasjonsbord hvor alt kan gå galt.

Vi lever i et samfunn som prøver å tvinge på oss et forvrengt bilde av kvinnekroppen. Et samfunn hvor unge, friske jenter får livene sine ødelagt fordi de ikke kan leve opp til skjønnhetskravene som omgir dem. Et samfunn som spiller på mange jenters frykt og manglende kunnskap om hvordan kjønnslepper egentlig skal se ut, heller enn å promotere åpenhet og å informere. Dette tjener plastikkirurgien godt på. Denne industrien er drevet av pur utnyttelse og ikke av en interesse for å hjelpe. Hadde denne industrien vært drevet om et ønske om å hjelpe unge jenter, så hadde man henvist til psykolog heller enn til et operasjonsbord hvor alt kan gå galt. Man tar tusenvis av kroner for å korrigere noe som på ingen måte er feil. Slike inngrep kan ikke reverseres, og i veldig mange tilfeller går det galt. I dag er jeg utrolig takknemlig for at jeg aldri gjennomgikk et slikt inngrep, og for at jeg endelig har forstått at kroppen min er i orden, akkurat sånn den er.

Hvis noen av dere som leser dette innlegget kjenner dere igjen i det jeg skriver – Vit at det kommer til å gå bra. Kroppen din er akkurat slik den skal være, og den trenger ikke å manipuleres, opereres, tukles med, forandres. Den er ekte og normal. Del bekymringene dine med noen du stoler på, ta en tur til lege eller psykolog, se gjennom bildegalleriet på Large Labia Project. Opplys deg selv heller enn å la frykten du har vokse seg større i isolasjon. Bare slik kan man stikke hull på angsten.

Dagens gjesteblogger ønsker å være anonym. 

Bilder: Lisbon 2013: Erotic stencil; fotograf: Jürgen Klute; Creative Commons Licence