I midten av januar kom boka “Kjedet enebolig. Rapport fra provinsen”, skrevet av journalist og debutant Olav Brostrup Müller. Boka har fått tildels hard medfart blant toneangivende kulturaktører som Minervas Kristian Mesingset i sin “En posør flytter på landet”. Problemet med anmeldelsen er at forfatterens eget ståsted og markeringsbehov gjør at viljen til å forstå eller anerkjenne både de sosiale strukturene og følelsene som er forfatterens utgangspunkt, mangler. “Kjedet enebolig” tar opp temaer som er for viktige til å avfeies som de usympatiske og selvsentrerte skribleriene til “en posør på landet”.

Det er verdt å bruke tid på å reflektere over hvilke forventninger vi kollektivt stiller oss selv og hva det gjør med opplevelsen av å lykkes i livet

Ei bok om ambisjoner som må legges på hylla

Kjedet enebolig starter med at forfatteren tar med barn og samboer, og flytter fra et flyktig liv i storbyen, for å lete etter et sted for å finne ro og stabilitet for seg og sin familie. Han er lei av Oslo, av å skulle kjenne de riktige folkene, være på de riktige festene, og leve det livet som passer inn i en mal for hvordan man skal leve som oppdatert, hip og korrekt. Familien bestemmer seg for å flytte til Müllers hjemby Lillehammer.

Med å flytte til barndomsbyen oppdager Müller raskt at det ikke er gitt at han har tatt det riktige valget, og gjennom boka blir vi kjent med en mann som er i en situasjon mange kan kjenne seg igjen i. Han finner glede i hagearbeid og friluft, samtidig som han frustreres over å ikke være den handymannen han føler han burde være. Han er tilfreds med familielivet, samtidig som han til tider føler seg innestengt. Og tiden til å gjøre alt han planlegger, enten det omsider er å lese de tunge bøkene eller å reparere noe som en ekte mann, strekker ikke til i småbyen heller.

Det Lillehammer og det livet han hadde sett for seg er ikke som forventet, og Müller er ærlig om at han etter avbytte bosted og livsstil fremdeles er rastløs og usikker. Med denne åpenheten og ærligheten kommer han innom den forventningen mange har om at på et eller annet tidspunkt i livet skal alt falle på plass. I et hav av muligheter har man like mange valg. Og for hvert valg vi tar følger det med en frykt om at vi kanskje har valgt feil, eller verre, valgt bort det riktige. Müller later aldri som at det er et problem å legge til side ambisjonene han har hatt gjennom sitt liv og sin karriere, men i anmeldelsen fra Meisingset forminskes hans sjelekvaler til sutring, mislykkethet og hipsterhykleri.

Å forenkle det allmenne til persolige problemer

Utgangspunktet for Meisingsets lesning av “Kjedet enebolig” er at han utelukkende leser Müllers bok som en slags Erasmus Montanus-fortelling, om hvordan hovedpersonen kommer hjem, bare for å finne ut at hans belevne manér og stormannsfakter gjør at han ikke lenger hører hjemme blant praktiske, liketil Mjøsværinger. Meisingset ønsker de enkle motsetningene han selv beskriver i sin egen bok “Kulturbløffen”, mellom folket og kultureliten, mens Müller vil nyansere bildet av Lillehammer og beskrive et samfunn som i aller høyeste grad er en del av utviklingen som skjer ellers i Norge.

Et tydelig eksempel på dette er Müllers beskrivelse av treningsmanien som plutselig preger bybildet. Müller skriver om hvordan en stor andel av Lillehammers befolkning bruker fritiden på rulleski, ski og løping, og kaller byen “en eneste stor mental løpetights”. Han spør om hva som driver dem til dette, og om det handler om noe større enn aktiviten i seg, hvorpå Meisingset svarer med en lettvint “De vil ha noe gøy å drive med på fritiden. (…) Det er en helt vanlig holdning. Jeg har den selv”. Og med å gjøre dette blir Meisingset folkets talsmann og forsvarer, mens Müller blir den nedlatende parten som står utenfor, elitistisk og overfortolkende. I Meisingsets individualiserte verdensbilde har ikke strukturene noen plass, og han er blind for at Müller kritiserer en samfunnsstruktur, snarere enn den enkelte kondomdressinnehaver. Hvis man tillater seg å ha et skråblikk på hva slags mekanismer som påvirker og presser oss inn i samme form, da er dette å håne hver eneste mosjonist personlig.

Han nekter å anerkjenne at kropp, tanker og aktivitet òg er styrt av det samfunnet vi lever i og idealene som forespeiles oss

Med dette eksemplet kommer det ideologiske liberalistiske i Meisingsets tekst tydelig frem – han fornekter at et behov for å trene, med bruk av den samme aktiviteten som alle andre, ikledd de samme klærne som alle andre, sannsynligvis handler om noe mer enn å bare ha lyst til å “gjøre noe gøy”. Han nekter å anerkjenne at kropp, tanker og aktivitet òg er styrt av det samfunnet vi lever i og idealene som forespeiles oss. Og dermed plasseres denne anmeldelsen trygt inn i et ikke uvant menneskesyn fra Meisingset og resten av Minerva-skribentene; det du gjør er kun dine helt uavhengige valg, og det er nærmest tilfeldig at du gjør akkurat det samme som alle andre og at det handler om noe som det ligger så mye prestisje og offentlig oppmerksomhet i som kropp, trening og klær.

Hvis vi tillater oss en relevant avsporing fra boka, så burde den gå i retning Marta Breens tekst fra forrige uke om muffinsmager, flaggermus og hvordan språk fanger kvinners forståelse av egen kropp. Hvis man skulle brukt Meisingsets logikk på dette temaet i den sammenhengen ville vi måtte se 15-åringer som går til gynekologen med frykt for “flaggermus” som dumme og svake individer som ikke klarer å motstå det presset som alle intelligente individer klarer å håndtere. Slik reduserer den moralistiske individualismen alt strukturelt og kulturelt press til personlig brist, og visker dermed ut tiår med feministisk og sosialistisk kritikk.

En manns avmakt, en kollektiv fortelling

Ambisjoner og normer formes i møte med det samfunnet vi er en del av, uansett som det er snakk om kultureliten i hovedstaden eller kondomdresseliten i småbyen. Motsetningene mellom Lillehammer og Oslo er ikke så store som Meisingset vil ha dem til å være, på mange vis så er de neppe så store som Müller vil ha de til å være heller. Müller gjør et oppriktig forsøk på å dele erfaringer, og nærmer seg noe så allment som den avmakten vi føler når vi innser at vi ikke kan lage en plan for hvordan livet skal være. Denne essensen i Müllers prosjekt ignorerer Meisingset, og potensielle lesere gis en opplevelse av at boka ikke er noe mer enn en enkelt manns behov for selvhevdelse.

Det finnes heldigvis håp – for selv om Meisingset avfeier prosjektet, så finnes det gjenklang hos publikum. Å finne “Kjedet enebolig” i hyllene var ikke lett – og det var ikke fordi butikkene ikke hadde tatt seg bryet med å kjøpe den inn – men fordi boka rett og slett var utsolgt de fleste stedene vi forhørte oss. Vi trenger forfattere som Müller, og selv om prosjektet hans ikke er perfekt utført, så er det verdt å bruke tid på å reflektere over hvilke forventninger vi kollektivt stiller oss selv og hva det gjør med opplevelsen av å lykkes i livet.

Dagens gjestebloggere er Jorid Martinsen, kulturviter og kulturarbeider og Margrethe Gustavsen, samfunnsviter og sosialarbeider.

Bilder:

Lillehammer|AndyNor|CC BY-NC-SA 2.0

Waiting for the train|AndyNor|CC BY-NC-SA 2.0