For litt siden var det en tilsynssak. En legevaktlege ble anklaget for ikke å ville gå oppi en gjødselkjeller og gi smertestillende til en bonde som ved et uhell var blitt sittende fast der med foten i klem. Ambulansepersonalet mente legen unnlot å gi pasienten behandling fordi han ikke ville «skitne seg til». Til slutt fikk sønnen til bonden en morfinsprøyte i hånden, hoppet oppi gjødselkjelleren, og ga sin far smertestillende selv. Nå skal det sies at legen ble frikjent av Fylkeslegen. Jeg kjenner saken kun via media, og det er selvfølgelig mange aspekter ved den som jeg ikke kjenner. Men dette fikk meg likevel til å tenke på dagens reservasjonsdebatt.

Livene våre og livet til våre pasienter er ikke alltid idylliske, duftende av tøymykner, fylt av koselige hverdager og parforhold som går bra. Bak fasaden er det krangling, misbruk, rusproblem, utroskap, sykdom, eller bare «vanlig» slit. Dette er den gjørmen som vi alle sitter i fra tid til tid. Ofte klarer vi å kave oss ut av det selv, av og til må noen hjelpe oss opp.

Nå foreslår regjeringen at leger skal få reservere seg fra nettopp å hjelpe. Når jenter og kvinner kommer i en situasjon de ikke har planlagt og absolutt ikke vil være i, når de på en måte «sitter fast i gjørma» og ikke vet veien ut selv – ja, akkurat da skal legen, han som egentlig skal rykke ut for å hjelpe dem, få reservere seg.

Paradoksalt nok kan en «snarvei» til sykehuset føre til flere aborter.

Det er ikke alltid at den beste løsningen på en uplanlagt graviditet er abort. Ironisk nok vil reservasjonsretten også innebære å reservere seg fra å undersøke og informere kvinnen – også om alternativer til abort. Det er den legen, fastlegen, som kjenner kvinnen og livet hennes, som best kan gi henne råd og vise henne en vei ut av «uføret», samme hva slags vei kvinnen selv velger. Men når fastlegen får reservere seg, mister ikke bare kvinnen en fortrolig samtalepartner, paradoksalt nok kan en «snarvei» til sykehuset føre til flere aborter.

Helsevesenet er til for pasientene.

Helsevesenet er et sted vi henvender oss når vi trenger hjelp. Jeg har selv vært og er fortsatt pasient. Og jeg vært så syk at det å skulle «velge» fastlege, eller å selv få ansvaret for å finne riktig helsehjelp, har virket som uoverkommelige oppgaver. I en vanskelig situasjon må hjelpen en er prisgitt være der automatisk – og uten forbehold!

Jeg har som lege møtt voldtatte, abortsøkende kvinner

Så er jeg også utdannet lege. Og jeg vet at tross eviglange vakter, slit og stress, er det mye vanskeligere å være pasient enn lege.

Jeg har som lege møtt voldtatte, abortsøkende kvinner. Jeg husker en. Hun kom til legekontoret og kunne for så vidt gjøre greit rede for seg og hva som hadde skjedd. Men hun snakket som en zombie. Jeg husker at jeg ble svært imponert over at hun i det hele tatt hadde greid å komme seg til legesenteret. Vi kan fortsette å late som. Late som det er vanskeligere å være lege enn pasient, og som om legene er en «minoritet» som trenger beskyttelse.

Vi kan fortsette å late som vi ikke legger stein til byrden til hun som allerede har det vanskelig nok som det er. Men det hadde vært et svik.

På samme måte som leger må, så må også politikere, kristne og vi som samfunn tåle å «skitne oss til». Vi må hjelpe folk som mer eller mindre bokstavelig talt sitter fast i gjørma. Vi må tåle å ta på alvor alt det livet innebærer, og det er ikke bare idyll.

Klarer man ikke å arbeide med gjødsel, kan en nok bli verken bonde eller legevaktlege. Klarer man ikke å utføre eller å henvise til abort, må en overlate jobben til andre som klarer det. Fordi kvinners rett til å få hjelp kommer først.

Therese utgård er både lege og pasient. Hun har engasjert seg mot reservasjonsretten, og reagerer sterkt på dobbeltmoralen i dette. Hun er selv kristen, og mener de kristne burde prioritere å forhindre i stedet for å forby aborter – siden forbud aldri har reddet et foster.

Illustrasjonsfoto 1: Rally against the CCBR’s Anti Abortion Caravan at the Vancouver Art Gallery av Sylvia McFadden (Some rights reserved)

Illustrasjonsfoto 2 : Jeg bestemmer over min kropp, GGAADD, (CC BY-SA 2.0)