En slutt på menneskehandel
Jeg gikk nylig gjennom en livsendring som har fått meg til å ta et steg tilbake og se på verden gjennom nye, tøffere briller. Jeg tok et valg om å bli med min kjæreste til Singapore, hvor han for tiden tar en MBA. Det var ikke et enkelt valg, da jeg måtte si opp jobben og reise fra alt av venner og familie. Jeg var plutselig arbeidsledig og redusert til å være kjæreste. På ID kortet jeg fikk utstedt av skolen sto det helt klart at jeg kun var en partner og hvem jeg «tilhørte». Når det sjokket la seg klarte jeg å titte utenfor mine relativt små utfordringer, og innså raskt at det er større ting å engasjere seg i her i Singapore. Jeg angrer absolutt ikke på valget, og stortrives nå som jeg har fått både jobb og venner. I tillegg er jeg mye brunere.
Det hadde vært relativt lett for meg å bli værende i en liten boble bestående av mennesker med lignende bakgrunn som meg, og ikke tatt inn over meg de store utfordringene Singapore står ovenfor når det gjelder menneskerettigheter. På overflaten er Singapore et lite paradis blant de mindre utviklede landene i Asia. Det er lave skatter, deilig klima, god mat og billig arbeidskraft tilgjengelige så vi slipper å vaske verne klær, barn eller hus. Men som en person som er over gjennomsnittet opptatt av urettferdighet har jeg engasjert meg frivillig i AWARE, en nasjonal kvinnerettighetsorganisasjon. Gjennom dem har jeg blitt oppmerksom på mange ting som har gjort meg interessert, sint og engasjert, og har som en klisje av en vestlig dame uten fast arbeid lyst til å gjøre en forskjell mens jeg er her. Og jeg vil begynne med strippeklubbene.
Singapore er et transitt- og mottakerland for menneskehandel av menn, kvinner og barn fra mange av de fattigere landene i regionen. Myndighetene nektet inntil nylig å innse at menneskehandel foregikk her, men etter en rapport som for første gang dokumenterte omfanget ble publisert i 2011 har de tatt ordentlig tak i problemet.
En arbeidsgruppe satt sammen på tvers av departementene jobber nå med identifisering og implementering av strategier for å få bukt med menneskehandelen, og med støtte fra organisasjoner som jobber mot menneskehandel har de kommet et stykke videre.
En nasjonal handlingsplan lansert i 2012 inneholdt blant annet en bevisstgjøringskampanje for folk flest og forslag til opplæringsopplegg for at ansatte i bedrifter og instanser enklere kan identifisere og håndtere saker om menneskehandel. Dette har blant annet ført til økt mediefokus på temaet, men det mest lovende er at en lov som kriminaliserer menneskehandel og tilbyr bedre beskyttelse for ofrene mest sannsynlig vil tre i kraft iløpet av 2014
Handlingsplan til tross er det dessverre mange som blir overrasket over at menneskehandel foregår i Singapore. Singaporeanere og vestlige reagerer med vantro på at det i 2013 ble rapportert om 53 saker om menneskehandel i landet. Med tanke på at det er over en million gjestearbeidere i landet er dette et tall de fleste organisasjonene som jobber mot menneskehandel fnyser av. Det mange ikke tenker på er at de hver eneste dag møter mennesker som ikke er her av egen fri vilje, eller som har blitt lurt hit under falske premisser. Det er bygningsarbeidene som dag og natt jobber på de utallige fancy leilighetskompleksene, hushjelpene på tur med blonde barn og golden retrievere, folk på bussen på vei til jobber på vestlige skip med ufattelig hardt arbeid.
Mange har betalt dyrt for å komme seg hit, og jobber i måneder eller år for å betalte tilbake gjelden. Ofte har de blitt lovet gode arbeidsvilkår og betaling, men virkeligheten er noe helt annet. De som er her ulovlig har liten mulighet til å rapportere om dette til politi eller andre myndighetsinstanser, fordi de er redde for å bli returnert til sitt hjemland. Dette vet arbeidsgivere å utnytte seg av, men den nye loven vil forhåpentligvis føre til bedre vilkår for de mange gjestearbeiderne som per i dag ikke blir godt tatt vare på.
Det er altså mange ofre for menneskehandel i Singapore, men jeg ønsker spesielt å trekke frem de man ser på et besøk til Singapores «Four floors of whores». Et sted midt i den travleste handlegaten, som er akkurat det navnet tilsier; fire etasjer hvor du kan betale for alle slags seksuelle tjenester. Jeg må stole på andres beskrivelse av stedet da jeg ikke har noe særlig lyst til å se det med egne øyne, men jeg vet at det er ganske populært både blant Singaporeanere og de mange vestlige som bor her.
Mange ser dessverre på strippeklubber og steder som «Four floors of whores» som et perfekt sted å ende en fuktig kveld på. Guttegjenger (ofte med noen lettere uvillige jenter) drar dit for underholdningens skyld; en form for voyeurisme jeg ikke setter noe særlig pris på. Eldre herremenn drar dit på utkikk etter billig moro eller en kveld vekk fra fruen, og mange forretningsmenn tar med klienter for å gi dem en skikkelig happy ending.
Jeg har et problem med alle grunnene til at folk frekventerer slike steder. Ved å dra for å kikke og bli underholdt bidrar man til at industrien opprettholdes, selv uten å betale for seksuelle tjenester. Dersom sex er involvert kan det godt tenkes at personen er mindreårig, og ganske garantert er det at barnet eller kvinnen ikke har valgt dette selv. Jeg mener også at klisjeen med å «wine and dine» klienter er unødvendig. For all del, betal for en flott middag og få dem beruset for å signere en ny avtale, men må det ende i at selskapet betaler for deres lapdance eller ligg? Fullt lovlig er det også, for i et land hvor spytting på gaten og spising på t-banen er straffbart, er derimot kjøp og salg av sex helt i orden for myndighetene.
Jeg er glad for at det har skjedd en endring i Singapore etter at myndighetene fullt tok inn over seg hvor stort utbredt menneskehandel er her, og dersom en lov trer i kraft vil dette videreføre den gode fremgangen de har hatt de siste årene. Det er helt essensielt at bakmennene blir straffet, både for det de allerede har gjort og for å hindre andre i å begå de samme forbrytelsene. Det er veldig viktig at ofre for menneskehandel blir ordentlig tatt vare på, og får den hjelpen de bør ha krav på både mens de fremdeles er i arbeid og i ettertid. Men jeg mener at det er like viktig å rette søkelyset på de som faktisk driver denne industrien videre, nemlig kundene. Uten kunder – ingen business.
Menneskehandel en en industri som årlig genererer billioner for bakmennene, og som FN fastslår foregår i 116 land ifølge en rapport fra 2012. I den samme rapporten antas det å være 2,5 millioner ofre for menneskehandel til enhver tid, men organisasjoner som Polaris (http://www.polarisproject.org) og ILO (http://www.ilo.org) tror at tallet er nærmere 20 millioner . Tallene varierer, men det er ingen tvil om at dette er et stort og utbredt fenomen i alle verdenshjørner.
Penger er drivkraften til de som står bak menneskehandel. En nedgang i behov og redusering av markedet kan føre til at færre menn, kvinner og ikke minst barn blir ofre for denne kyniske industrien som av mange blir kalt den moderne dags slaveri. Selv om en verden uten menneskehandel kanskje er en utopi, betyr ikke det at vi ikke bør gjøre det vi kan å hindre og redusere at det skjer.
Denne innsatsen må skje på individnivå. Altfor mange oppegående mennesker gjør ting uten å tenke seg om. I dette tilfellet tenker jeg på intelligente folk som i hverdagen har respekt for andre mennesker, men som likevel velger å dra på strippeklubb og lar sine verdier og moral bli igjen hjemme. Gjennom å gjøre dette bidrar de til at kjøp og salg av mennesker fortsetter å vokse verden over, og at stadig flere blir tvunget inn i yrker de ikke selv velger. Vi påvirker alle verden rundt oss gjennom våre handlinger, og vi har alle muligheten til å ta bedre og mer gjennomtenkte valg.
Så neste gang du vurderer en tur på et slikt sted, tenk over at de aller fleste du møter på strippeklubb eller i lugubre barer og massasjesteder ikke selv har valgt denne industrien. De har få muligheter til å unnslippe, og lever ofte miserable liv med gjentatte fysiske og psykiske overgrep. Til tross for at jeg stadig leser om kvinner som føler seg styrket av å selge seksuelle tjenester har jeg vanskelig for å tro på dem. Det er uansett ikke disse du møter på i en strippeklubb – verken i Singapore eller Norge. Tenk over konsekvensene av dine handlinger, og ikke lukk øynene for det som foregår på bakrommet. Dersom flere tør å ta til ordet for de som ikke selv kan si noe, kan vi kanskje forandre verden, en klisjé av gangen.
Gjesteblogger er Catharina Borchgrevink.
Bilde: Singapore buisness center at dusk, fotograf: John, creative commons license
Comments are closed.