For en stund siden postet en Facebook-venn den nå smått famøse saken “Barnløse har kjedelige liv – de vet det bare ikke selv”, fra Familieverden.no. En tittel som lød så pass arrogant, fanget automatisk min oppmerksomhet, og jeg var nødt til å se hva dette var. Jeg himlet med øynene mens jeg leste og ble mektig provosert over en slik nedlatenhet overfor andre mennesker. Det var nærmest noe religiøst over det, en nesten fanatisk glorifisering av det hellige foreldreskapet. Rent generelt er det provoserende når noen opphøyer sin holdning til fasit for et godt liv.

Det er fort gjort å anta at det bare er mennesker som ikke har barn selv, som blir provosert av holdningene skribenten utviser. Jeg har imidlertid barn – tre stykker, som jeg elsker. Likevel er jeg ikke i tvil om at det fører med seg begrensninger å ha barn. Med på kjøpet får man en mengde regler og forventninger å forholde seg til, og å være forelder påfører meg i blant både skam og skyldfølelse – for ikke å snakke om en hel del bekymring og følelse av utilstrekkelighet.

I kjølvannet av nettsaken var folk uten barn raskt ute med å bekrefte det selvfølgelige: at de har utmerkede liv, og at mange ikke kan få barn, enda de gjerne ville. Noen foreldre stakk nesa fram og minnet om nattevåk, oppkast og grensesetting. Litt forsiktige var de riktignok, i lys av at Marte Frimand-Anda fikk så ørene flagret etter å ha blogget om “Dønn kjedelige babyer“. At twitter-Norges folkesport i noen høstuker gikk ut på å overgå hverandre i å gjøre narr av Kjetil “Jeg. Er. Testosteron” Østli, hindret kanskje også noen i å gi uttrykk for sine tanker. Jeg var blant dem som fnyste, men det var på grunn av det evinnelige gnålet fra hvitvinsnippende Oslo-gutter om Den. Tapte. Maskuliniteten. Østlis frustrerte betraktninger rundt familielivet som sådan, derimot, inneholdt noen gode poenger – nokså uhørt for meg å mene, som MOR. Det hellige foreldreskap trumfes bare av én ting: Moderskapet. Den eneste sanne veien til lykke og et fullkomment liv. Halleluja.

Er babyen normal? Har hun lærevansker? Har han venner?

Jeg er mor, og jeg nikker gjenkjennende til Knausgårds beskrivelse av sitt indre raseri der han går og skyver på barnevogna og er med på babysang, desperat i savnet etter sin tapte integritet og frihet. Jeg lo godt da jeg leste hans beskrivelse av familielivet som tidvis “det rene galehuset”. Og jeg tror hvert ord når man hører at resultatene av lykkeforskning peker i den retning at man blir mindre lykkelig med barn. Joda, det er mange stunder med himmelstormende lykke og kjærlighet, hvor man sitter i sofaen med et barn i hver armkrok og leser, med boller og kakao og hele idyllpakka. Akkurat da er man så oppriktig lykkelig at man nesten sprenges. Men så kommer all bekymringen og utilstrekkeligheten. Er babyen normal? Har hun lærevansker? Har han venner? Spiser hun for mye? Eller for lite? Hvorfor kommer han ikke hjem? Har hun begynt å drikke? Å bruke heroin? Mitt eldste barn er voksent og har flyttet hjemmefra. Studerer og jobber, har venner og lever bra. Har du vært hos tannlegen? Spiser du ordentlig? Jeg har på ingen måte sluttet å bekymre meg.

Noen venner av meg har et multihandikappet barn. De kjenner seg like lite igjen i beskrivelsen av livet med barn på Familieverden.no som de barnløse gjør. Kjedelig har de det ikke. Men det er sannelig ikke alltid særlig festlig og idyllisk heller. Det er det livet de har, og som de finner glede i når de kan. Noen foreldre lever med at barna deres er alvorlig syke. Andre foreldre opplever at barna deres blir mobbet. Atter andre får telefon fra politiet, om at barnet deres er anholdt for å ha ranet et annet barn. Rampestreker? Trassanfall? Litt i overkant, antakelig. Høylytt latter? Ikke så mye. Begrenset frihet? Det skulle jeg mene. Jeg er nokså sikker på at mange av disse mødrene og fedrene finner stor glede i å koble av med litt film, fast-food og sex, når det er et alternativ.

å være forelder påfører meg i blant både skam og skyldfølelse

I jobben min hører jeg daglig om barn som har det vondt. På verdensbasis barn i krig og katastrofer og alt forbundet med det. I Norge blant annet de tusenvis av barn som blir utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, i sin egen familie, av sine egne foreldre. Foreldre som aldri skulle fått barn, som ikke kan eller vil ta vare på barna sine. Barn som ønsker mest av alt at tilværelsen skal være noe annet enn familielivet, i hvert fall det familielivet de kjenner. Barn som er redde for å gå hjem til foreldrene. Som lever med at overraskelsene i livet kan være at mamma heldigvis ikke er så full i dag, eller at pappa faktisk har husket å kjøpe mat. Mange ganger er ikke overraskelsene positive. Etter hvert er det ikke en gang overraskelser lenger.

Ingen har rett til å nedvurdere andres liv eller livsvalg. I mange tilfeller er det heller ikke valg, livet blir som det blir, deler av det ligger helt utenfor ens egen kontroll. Saken på Familieverden.no var kanskje delvis humoristisk ment. Det ble bare ikke særlig morsomt, når man ser det større bildet. Barn er selve livet – uten at vi får barn, dør menneskearten ut. Men du får meg aldri til å gå med på at familielivet er utelukkende pur lykke og deilig idyll. Det passer bedre i kategorien «Himmel og helvete».

Guro Usterud (45), utdannet statsviter, jobber som organisasjonsrådgiver. Forholder seg til samfunnet med en fin miks av raseri, entusiasme, fortrengning og apati, tror fortsatt på gode dager at verden kan reddes.

Forside: After lunch play results Kathryn Harpers phototstream   (Some rights reserved)

Mother and child i Ian BC Norths photostream (Some rights reserved)

journey to motherhood, mindful ones photostream, CC BY NC ND 2.0 

illustration Friday: fail mindful ones photostream, CC BY NC ND 2.0