Det finnes mange måter å gjøre film på. Hanne Myren har med sin første spillefilm laget en historie som balanserer mellom fiksjon og dokumentar.

Vi møter hovedpersonen Maria, som spilles av Julia Wildschut. Hun er 20 år gammel, bor med kjæresten Adam (Ahmed Wasty) og jobber i bar. Vi møter faren hennes, en tøff kar med motorsykkel og skinnjakke, og så vidt moren som en stemme på telefonen. Det spesielle med persongalleriet er at disse i virkeligheten også er Wildschuts kjæreste, mor og far. Og handlingen vi er vitne til er langt på vei deres egne historier.

Det er ikke et uvanlig grep å bruke amatørskuespillere, bl.a. Roy Andersson har gjort dette med bravur i sine filmer. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg var skeptisk til hvordan det kom til å fungere i ”Elsk meg”, lurte på hva oddsen var for at hele denne familien skulle gjøre sine egne liv til en virkelig severdig film. Jeg ble kjempeimponert. Maria er en interessant karakter som griper oppmerksomheten vår fra første scene. Enten hun er festkledd med sidecut og rød lebestift, eller hun er usminket og dyster med håret pakket inn i en lue, holder hun på nysgjerrigheten vår hele veien. Vi tror på forholdet til Adam og til den ustadige faren som bor i London.

Det er ingenting mer irriterende på film enn når karakterenes replikker bare virker kunstige og stive. Karakterene i ”Elsk meg” eier ikke bare historiene sine, de eier også språket sitt til det fulle. Noen ganger famlende, andre ganger velformulert, alltid troverdig. Hatten av til de unge skuespillerne og til manusarbeidet.

Fotografen er Øystein Mamen, som tidligere har filmet ”Sommerhuset” og ”Fjellet”. Han står for kjempefine bilder, og tør dvele ved de viktige øyeblikkene. Store deler er filmet i et kjølig lys som får skuespillerne til å virke nesten gjennomsiktige, nærheten blir enda mer sanselig og ensomheten enda sårere.

Jeg er nødt til å si to ord om filmplakaten. I filmen ser vi Maria danse, røyke, kjefte, løsrive seg, drikke øl, kjøre motorsykkel, gråte, flørte, mase, kontemplere livet, vi ser henne i hundre forskjellige fasetter. På plakaten ser hun ut som en liten jente med uskyldig dådyrblikk, mot en stor og sterk mann uten ansikt. Kan vi ikke se henne som noe mer? Kombinert med den litt klamme tittelen ”Elsk meg” fremstår hun som en veldig stereotypisk kvinnekarakter som kun eksisterer i egenskap av en manns handlinger og følelser. Karakteren Maria hadde fortjent en kick-ass plakat, denne ga meg virkelig ikke lyst til å se filmen. Heldigvis trosset jeg magefølelsen.

Gjesteblogger Bianca Bernhoft Løkkeberg, student og filmentusiast.

Foto: Norsk Filmdistribusjon