Barnløs fordi jeg vil det
Hei, jeg heter Karen og jeg lever et kjedelig liv – helt uten å vite det selv. Det er i alle fall det nettstedet familieverden.no ønsker å fortelle meg. Jeg er nemlig barnløs, og barnløse har uendelig kjedelige liv, skal vi tro den finske spaltisten der inne. At noen syns jeg har et kjedelig liv kan jeg gladelig leve med. Verre er det at jeg som singel kvinne som nærmer meg tredveåra stadig må forholde meg til spørsmålet om barn.
Jeg får en stadig sterkere følelse av at jeg må være unormal som ikke ser på småbarnsmortilværelsen som den ultimate drømmen.
Jeg er altså barnløs. Bor i ei lita leilighet på Grünerløkka, med katten min som eneste samboer. Trist? Ikke så veldig. Det er ikke lenger siden enn i sommer at jeg var temmelig etablert samboer. Forholdet tok slutt, etter felles vurdering om at det var det beste. Singeltilværelsen er altså høyst frivillig, og det har faktisk ikke manglet på tilbud om å ende den i løpet av disse månedene heller. Så langt har katten vunnet. Livet mitt er rikt. Jeg har et hav av herlige venner som helst vil finne på noe hele tida. Jeg har en aktiv hverdag der jeg gjennom politiske verv, blogging og nitidig oppdatering på hva som skjer i verden deltar i samfunnsdebatten og engasjerer meg i alt jeg brenner for. Jeg har en givende jobb, spennende hobbyer og en fin familie som setter pris på meg.
Men dette er ikke nok. Denne friheten til å bruke livet mitt på hva jeg selv ønsker, er ikke annet enn tom og meningsløs, hevder denne spaltisten. «Hva er denne friheten de er så redde for å miste? Filmer, fast-food og sex? Er disse små gledene så viktige for moderne mennesker, at de er mer verdt enn alt annet?» Vel. Filmer er fint det, fast-food spiser jeg ikke og sex er bra – men ikke livsnødvendig hver bidige dag. Hvis det var dette jeg og andre venter med barn for, skulle jeg gladelig skrevet under på kritikken fra familienettstedet. Men come on; slik er ikke virkeligheten.
Jeg skal kanskje ha barn en dag. Eller kanskje ikke. Helt frem til jeg var i midten av tjueåra var jeg fast bestemt på å ikke få det. Nå tenker jeg at livet har en tendens til å ikke bli helt som man har planlagt, så jeg prøver å ikke være så bastant. Uansett er det mitt valg og min privatsak. Så hvorfor er samfunnet så besatt av å få rede på dette med barn hele tiden? Å være hjemme på juleferie er som å ha besøk av den spanske inkvisasjonen daglig. Én ting er at foreldrene mine maser; de vil bli besteforeldre, og det kan jeg jo skjønne. Heldigvis har jeg en lillebror med forlovede, så jeg satser på at ting ordner seg der. Men at naboer, slekt, gamle klassevenner og sambygdinger skal bry seg så voldsomt med om jeg har mann og barn eller ikke – det er faktisk ikke greit.
For hva om jeg ikke kunne få barn? Flere av mine venninner har slitt lenge før de greide å bli gravide. De stadige spørsmålene fra familie, venner og bekjente – ja, faktisk folk de knapt kjente – om når det skulle komme en liten en, var smertefulle påminnelser om at de ikke fikk til det tilsynelatende alle andre klarte. Det gjorde en vanskelig opplevelse enda mye tyngre enn den hadde trengt å være.
Men hovedpoenget mitt her er faktisk ikke de ufrivillig barnløse. Det er stor sympati for at man ønsker seg barn, men ikke kan få det. Det å i utgangspunktet ikke ønske seg barn oppleves derimot langt mer problematisk. Og særlig dersom man er kvinne. For svikter man ikke nettopp hele sitt biologiske formål ved å ikke gi liv til nye barn? Skal ikke kvinners ultimate livsoppgave være det å bli mor? Nei, det er ikke sikkert det er det for alle. Og det må være helt greit. Men i en tid hvor mammablogging og hjemmekos blir en stadig større del av livet for stadig flere kvinner på min egen alder, føles det slett ikke slik alltid. Det er som om jeg ikke sees på som helt ordentlig voksen. Eller enda verre; ikke helt ekte kvinne. Og jeg får en stadig sterkere følelse av at jeg må være unormal som ikke ser på småbarnsmortilværelsen som den ultimate drømmen.
Sikkert er det at mitt barnløse liv slettes ikke bare er en slags ventestasjon før den rette mannen kommer som en ridder i hvit rustning og gir meg meningen jeg har ventet på hele livet; barn.
Jeg er ikke ute etter å dømme noen her. Barna til venninnene mine er herlige, små godklumper som jeg liker å tilbringe tid sammen med. Jeg skjønner godt at de er ønsket av sine foreldre. Men jeg vil også at mitt valg om å foreløpig ikke ha barn skal være like respektert som deres valg om å ha det. Og jeg vil slippe å måtte forklare og forsvare det bare jeg er innom en tur på lokalbutikken når jeg er hjemme på øya jeg kommer fra.
Til sist; spar meg endelig for «du kommer til å endre mening når du treffer den rette»-argumentet. Selv om det sikkert ikke er ment slik, oppleves det utrolig nedlatende. For kanskje jeg gjør det, og kanskje ikke. Men sikkert er det at mitt barnløse liv slettes ikke bare er en slags ventestasjon før den rette mannen kommer som en ridder i hvit rustning og gir meg meningen jeg har ventet på hele livet; barn. Mitt liv er meningsfullt som det er.
Dagens gjesteblogger er Karen Golmen. Hun går også under bloggnavnet Frøken Flink, og på hennes blogg kan du lese om bøker og skriving og livet og politikk og interiør – og alt i mellom.
Bilder:
Nungruthai pochree 06 Oct 2005 — Babies Crying — Image by © Royalty-Free/Corbis CC BY-NC-SA 3.0
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Har du link til selve innlegget du kritiserer? Jeg kommer bare inn på familieverden.no og aner ikke hvordan jeg skal finne “den finske spaltisten” du referer til.
Et godt innlegg! Jeg ønsker meg heller ikke barn, og jeg kommer også fra et lite sted, så jeg kan kjenne meg igjen.
Jeg vil oppfordre til bruk av ordet “barnfri” heller enn “barnløs” i denne sammenhengen. Endelsen -løs brukes mest i negativt ladede ord hvor noe ønskelig mangler, som i hensynsløs eller arbeidsløs, mens det å få barn er et valg på linje med alle andre valg. Det er jo stor forskjell på å være ufrivillig barnløs og frivillig barnfri, nettopp slik du peker på her, og derfor er det utbredt og praktisk å skille mellom de to uttrykkene for å understreke at det ikke er det samme.
Her er linken til innlegget hun kritiserer
http://www.familieverden.no/Diverse/Barnlose-har-kjedelige-liv–de-vet-det-bare-ikke-selv/
http://www.familieverden.no/Diverse/Barnlose-har-kjedelige-liv–de-vet-det-bare-ikke-selv/
Her finner du linken til artikkelen.
At du skal vere naudt til å skrive dette innlegget i det heile tatt, er jo latterleg. Dog ikkje like latterleg som innlegget du svarer på. Makan til nedlatande og perspektivlaust vrøvl. Klart fokus endrar seg med barn, noko anna villa vore patologisk. Men derifrå til å hevde at alt anna er meiningslaust… tja, korleis svarar ein eigentleg på sånt? Han hoppar jo bukk over at det finst utruleg masse spennande og aktverdig der ute å bruke tida si på. Det blir berre for dumt.
Säkert en fin ide @Synne, men begreppet “barnfri” är redan gott etablerat om föräldrar med tillfällig barnvakt och/eller där den ena föräldern gör något med barnen medan den andra föräldern har “barnfri” ;-)
Förövrigt menar jag att alla barn har rätt att bli födda önskade, vilket betyder att det självklart måste få vara upp till var och en om man vill ha barn eller inte. Om man ska vara lite cynisk/rationell är det dock bäst för samhället om flest trots allt önskar barn, då det annars blir svårt att upprätthålla välfärden.
Enig i at “barnefri” er et bedre ord ja, Synne! Og selv om det som Elina sier allerede er etablert hos foreldre som har “fri” fra barna sine en stund, vil det jo i praksis gå ut på det samme; tid uten barn.
Og takk for fine kommentarer, alle sammen!
Bra skrevet:) Hadde selv aldri sett for meg som mamma fram til slutten av 20-årene, selv ikke etter jeg møtte “den rette”. Men plutselig ble både karriere og livet ellers litt kjedelig og jeg ville ha en utfordring og forandring. Så da har det blitt to barn da, nok i massevis da jeg fortsatt er veldig glad i mitt egne ikke-mamma liv. Jeg er alltid veldig forsiktig med å spørre om andre skal ha unger for jeg vet at spørsmålet er irriterende og tidvis sårende. Dette innlegget bidrar til å øke bevisstheten om dette og kanskje mange får en aha-opplevelse nå. Tror rett og slett ikke at mange tenker over at det kan mottas slik som du beskriver det. Etter min oppfatning så trengs det kvinner uten barn som har masse av tid, lyst og energi til å jobbe i politikken, toppstillinger o.l. Det finnes nok av skjeggete gubber der ute. Man kan nok gjøre disse tingene med unger også, men da er offeret av familietid en pris man må betale. Det har i allefall ikke jeg råd til akkurat nå :)
Bra innlegg, Karen!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Godt innlegg! Jeg skulle ønske alle bare kunne få lov til å leve slik de ønsker – med eller uten barn – uten å måtte forsvare der hele tiden fordi folk skal mene så mye om andres livsvalg.
Det er dessverre mange idioter i denne verden som bare er ute etter å vise at dem er bedre fordi de har fått barn. Ikke sikkert de har en god jobb, og da er det barna de må skryte av som de fikk.
Les denne http://www.singelnett.no/?catid=4&ItemID=201
Du er noe bortimot en drømmedame.
Det var en sann glede å lese dette innlegget. Jeg er så enig, så enig.. Det er ingen selvfølge at man verken vil ha, eller kan få barn. Selv er jeg lykkelig uten barn, og kan love deg at mitt liv er langt fra kjedelig. Jeg lever et meningsfylt liv med høyt aktivitetsnivå, og aksepterer ikke å bli rakket ned på av venner, familie, bekjente og ukjente på grunn av mitt valg.
jeg er 38 år, gift og selvvalgt(jeg synes det er bedre ordvalg enn frivillig) barnløs. jeg og mannen min vil leve et barnløst liv. det er fem stadier du må gjennom: 1. du er for ung til å få barn 2. du skal vel ha barn 3. bare vent, du ombestemmer deg nok 4. det er noe patologisk med eggstokkene dine… 5. de gir opp… Jeg er i stadie 5 (som snart 40 åring fortjener jeg det)
Bra skrevet ! :)
Jeg og min samboer fløt med samfunnsmoralen og trodde vi ville ha barn.. helt til jeg etterhvert sa at jeg vil faktisk ikke ha barn.. også jubla samboeren min – fordi han ville ikke han heller :D Heldigvis er begge våre familier forståelsesfulle og har nesten virket småsjalu til tider for at vi velger og prioritere oss selv ;p
Og, det er det samme som du sier , vi er jo fryktelig glad i småbarna i våre nære kretser – men man trenger jo ikke misslike barn bare fordi man ikke vil ha de selv :) Vi ønsker rett å slett og leve livene våre fult ut – med hunden og kattene våre , med reising og eventyr. Og ønsker bare ikke bli bindt til noe som et barn. Kan jo hende det endrer seg – men det må vi få velge selv !!
Kult at du blogget om dette <3
Hei Karen.
Vil først takke for et godt innlegg. Det er godt å høre stemmen til de som er barnløse der ute. Jeg er “omringet” (på en positiv måte) av mange flotte venninner med flotte unger. Selv elsker jeg barn, da jeg har valgt et yrke som spesialpedagog og som da nærmest krever at jeg skal like dem. Men selv har jeg gått noen runder med meg selv om jeg ønsker barn eller ei og har konkludert med at det holder at familie og venner får barn som jeg kan være “filletante” til. Men det er klart jeg kan endre mening, noe jeg har gjort gjentatte ganger. Jeg støtter deg på det at det kan til tider være ganske sårende at folk “maser” om barn, ikke om sine egne, men om dine framtidige. Dessverre har jeg gode venninner som ikke kan få barn og som både ønsker og ikke ønsker barn. Så jeg synes ikke at man har en rett til å stille folk opp mot veggen og stille spørsmål om når man skal få barn, hva årsaken er til at man evt. ikke ønsker barn, om man ikke er man ikke egoistisk hvis man ikke ønsker seg barn osv. Og verst er det hvis det kommer fra familien som bør støtte deg/dere med det valget dere tar. Så takk for at du snakker høyt, og gjør folk bevisste på at man kanskje skal tenke seg om to ganger før man evt. spør.
Godt skrevet.
Jeg pleier å si jeg heller vil hav HIV enn barn, hvis jeg absolutt må velge en “kjønnsykdom”.
Snodige greier dette. At alle hele tiden maser om når man har tenkt å få barn, når man liksom kommer i “den” alderen. Aldri! pleide jeg å svare. SLUTT Å MASE! Jeg skal ikke ha barn, og det er definnitivt! Dessuten er det ikke sikkert jeg kan få barn! Etter 2-3 år i fast forhold fikk jeg endelig fred:-)
Å få barn er tross alt noe av det mest egoistiske vi mennesker gjør. Vi velger å videreføre våre egne gener, og vi gjør det ikke for barnas egen skyld. Vi gjør det for oss selv. “Jeg vil ha med meg en liten bit av evigheten.” Det ligger nok mye kulturellt i tanken om å ha noen der når man blir gammel, etc. Samfunnet trenger også skattebetalere som kan finansiere pensjonen vår. Egoisme fra ende til annen med andre ord. Så kan man spørre seg, hvorfor det ikke er stuereint å leve livet sitt uten å reprodusere. Å utføre den ultimate egoistiske handling!
Jeg selv har valgt barn. Etter at jeg fyllte 30 ombestemte jeg meg. Sa til moren min at jeg sikkert kom til å bli alenemor, men barn skulle det bli. For min helt egne egoistiske skyld. (Det var visst feil det også, når man ikke har noen mann i boks.)
Men jeg har veldig stor respekt for at alle har rett til å velge dette for seg. Jeg har gode venninner som har valgt bort barn for alltid, og som har rike, givende og spennende liv, uten å savne små mini-me’s. Og jeg har veninner som oppdaget etter det store hvite brylluppet, og etter at poden har fått sin første tann, at de har valgt feil… DET er nok en større tabbe. Å innse at man ikke passer inn i den ramma, når ungen allerede er født.
Så følg hjertet ditt. Sett foten tydelig ned, så det ikke er noen tvil om at du mener det du sier her og nå. For det er helt greit å ombestemme seg siden, en annen gang. Eller velge politikk og samfunnsengasjement forran barn (noe som kanskje gjør en mer voksen enn de som har barn, men ikke deltar i samfunnsdebatten). Eller velge noe helt annet. Det folk på gamlehjem tross alt angrer mest på, var at de gjorde som forventet, i stedet for å leve livet sitt for sin egen skyld!
Du har så rett. Når folk snakker om å få barn, så tenker de kun på babyer. Ingen ville vel foreslått for deg at du skulle skaffe deg en opprørsk og lat 16-åring, som ikke gjorde annet enn å rote, spille dataspill og høy musikk, spise deg ut av huset, droppe ut av skolen og fly ute til langt på natt? Eller at den søte babyen en dag er blitt 30 år og har flyttet tilbake til mor fordi samboerforholdet/ekteskapet hans/hennes har havarert, og alle både praktiske og økonomiske bekymringer nå plutselig har blitt dine også.?Kanskje barnet ditt har fått barn, som du som bestemor også må bekymre deg for? Det er alt fra skrubbsår på kneet etter sykkelvelt, mobbing på skolen, redsel for at barnet havner på skråplanet og begynner med narkotika e.l. Neida, det å få barn er synonymt med rosa og lyseblå små bylter som det bare er bollebakst og kos med. Den eneste “negative” siden folk tenker over på forhånd, er at det blir mye bleieskift og kanskje litt lite søvn en periode. At det er år etter år med ansvar, bekymringer og at man som foreldre må stille opp i alskens situasjoner og på gørr-kjedelige møter/arrangementer, følge opp fritidsaktiviteter, lekser, utdanningsvalg osv osv osv, er det ingen som snakker om. Da har jeg ikke engang nevn alt du må lære dem! Men dette er også en del av det å være forelder. Og er du en forelder, så er du det om barnet er nyfødt, 12 år eller 45. Det å være forelder rett og slett oppskrytt!
Jeg skulle ALDRI gifte meg… Nå sitter jeg og planlegger høstbryllup… Jeg skulle vente leeenge med å skaffe barn! Men nå sitter jeg altså her og prøver å ignorere lyden av min sønn som står og gnåler og sutrer mens storesøsteren hans løper frem og tilbake med en tusjpenn som det kan herfra synes å være ganske faretruende nær den dyre skinnsofaen. Akk… Jeg lurer på om jeg kanskje skulle velge en barnefri uke et sted der ingen kan stille ett eneste krav til meg? Pris deg lykkelig for det livet du lever så lenge du har dine valgmuligheter og valgfriheter! Det ene erstatter ikke det andres lykke og glede, men kommer sidestilt bekymringene og gledestårene, bare på en måte som ikke kan sammenliknes! En spade er en spade, den graver man med! Men absolutt, den funker fint å slå med også;)
Hei Karen!
Så bra at du vil dele tankene dine med andre som også har slike tanker. Kan ikke folk bare slutte å bry seg tenker jeg? Jeg prøver å sette meg litt inn i livssituasjonen din her, for det er noe jeg ikke helt får grep om i sammenlikningen din med finnen sitt innlegg. Du har jo som du selv sier et utfyllende liv med oppgaver du setter stor pris på, og som gir deg bekreftende tilbakemeldinger. Katten din f.eks, gir deg den kjærligheten du trenger, vennene dine gir deg den mentale fostringen du trenger og sosiale medier gir deg den oppmerksomheten du trenger. Dette gjør livet ditt rikt, og det er dine valg som ingen andre har noe med. De har heller ikke noe med den spesielle men etterlengtede frihetsfølelsen da det temmelige etablerte forholdet ble avsluttet. Og følelsen av at døgnet plutselig ble noe timer lengre der tiden igjen kan bli brukt 100% på seg selv og sine selvvalgte ansvarsområder som man til tider trenger, og føler behov for å mestre. Livet er rikt sier du. Men hva mener du egentlig med det? Er rikdommen din basert på matrielle ting? Eller er det tiden du har disponibelt til å fylle med glede, opplevelser og erfaringer du ønsker å dele med noen når du blir eldre? Slik jeg leser finnen sitt innlegg så er det en oppfordring til etablerte par som kan få barn, men velger/har valgt å ikke få barn, til å tenke seg om to ganger før man fortsetter å dyrke hverandre og sitt eget og (glemmer) bort muligheten til et annet liv. Det er her jeg ikke helt ser sammenhengen din med finnen sitt innlegg. Hvem ønsker å reklamere for at man er verpesjuk når man er singel? Det er klart man har det som plommen i egget når man er singel i Nordens fest metropol for alderen 25+ i en liten leilighet man kanskje leier med en katt som kommer og går når den vil. Hvem ønsker seg barn da? Og hvem bryr seg om den single damen med katten har noen hun kan snakke med? Hvem bryr seg egentlig om hun har barn/skal ha barn eller for den sak skyld har barnebarn. Så lenge hun selv føler hun har et rikt liv og gjort de investeringer hun kan fylle tiden sin med for å dekke livets nåværende og framtidige behov. Folk bør jo kunne la henne være alene med de valgene? Eller?
Det er en god grunn til at kulturer over hele verden har oppfordret kvinner til å knytte bånd til livspartner når de er unge, og få barn unge. Om ikke høy nok andel kvinner får barn, så synker befolkningen raskt, og det fører til at gruppen kollapser på sikt. Om ikke alle menn får barn betyr ikke noe, det er vanligvis ikke noen mangel på menn som ønsker flere barnekull, derfor er samfunnet heller ikke noe opptatt av å hindre at ikke alle menn får barn. Så det er greit at “du vil det”, men de fleste samfunn har mekansimer som sørger for at enkeltindivider oftere velger det som gagner samfunnet, og ikke dem selv på kort sikt (eller det de tror gagner dem selv). Og det innefatter å fortelle dem det de mener er skadelig for fellesskapet på mer eller mindre godt skjulte måter.
Jeg gjorde et forsøk på å lese den kritiserte artikkelen, men ga opp. Når en referer til en gruppe mennesker som kun har en kjent ting til felles, som ikke kjenner hverandre, som forfatteren ikke har møtt eller kommer til å møte, som “de”, er forfatteren allerede på gyngende grunn. Når en i tillegg bestemmer hva disse “de” føler og tenker om noe og så jobber seg derfra, er smørja ikke verdt skjermen den er skrevet på.
Jeg er riktignok mann, men jeg ønsker meg heller overhodet ikke barn. For meg er det bare ikke verdt det, og jeg er ikke villig til å ta risken på å sette meg i situasjonen. Du kan liksom ikke angre deg i etterkant hvis du finner ut at dette overhodet ikke er noe for deg. Koselig å være sammen med andres barn iblant, men når jeg drar er jeg alltid sjeleglad for at de ikke er mine:) Onkel, ja. Pappa, Nei. Sånn er det bare. Jeg er ekstremt glad i min egen fritid, og ha friheten til å disponere den akkurat som jeg vil. Det er masse spennende der ute jeg vil utforske, steder jeg vil se og ting jeg vil gjøre. Når jeg ser på mange av mine kompiser med barn, så får jeg inntrykket av at grunnen til at de fikk barn var i hovedsak at det liksom bare er det man skal gjøre. Det er stort sett også ofte mer syting og klaging over alt mulig enn alle gladhistoriene om hvor fantastisk familielivet er. Det som er litt kjipt er dog det at blant venner så driver de med og de uten unger gjerne litt fra hverandre etterhvert. Man lever totalt forskjellige liv, og man gidder heller ikke lengre spørre de som 9 av 10 ganger ikke kan, gidder eller orker å finne på noe utenfor hjemmets fire vegger. Men sånn er det jo bare å bli voksen. Man må tilpasse seg livet, og finne sitt eget tempo og sin egen lykke. Sikkert masse herlige stunder som foreldre. Det er bare ikke noe for meg, selv om jeg fortsatt bare er i 30-årene og dette i følge storsamfunnet er alt jeg burde ønske meg og selve definisjonen på lykke. Takk, men nei takk.
Kunne ikke sagt det bedre selv! Jeg føler jeg må “gi etter for presset”, “kaste inn håndkleet”, “godta”, “settle” fordi samfunnet presser sånn på i forhold til dette med barn. Hvem har sagt at det å få barn er den store drømmen for alle? Jeg er akkurat fylt 30, har samboer og det neste naturlige steget er vel å få barn. Men jeg må innrømme at det er noe jeg ikke gleder meg veldig til og jeg har følt meg unormal på grunn av dette, er VELDIG glad for å lese dette og se at det faktisk finnes likesinnede! Jeg liker livet mitt som det er, jeg vil på ingen måte si at jeg lever et kjedelig liv fylt med tv, fast-food og sex. Tvert imot! Jeg ser svært lite tv, spiser ikke fast food og sex er vel noe som alle tar seg tid til (barn eller ikke) om de vil. Jeg elsker friheten min, at jeg kan gå å trene når jeg vil, tilbringe tid med familie og venner akkurat når jeg vil, reise på ferie uten bleier og barneskrik, ta meg en ettermiddagshvil om jeg er sliten, lange middager og vin med min kjære midt i uken, gå ut og spise når vi vil, dra på langweekend akkurat når vi vil, osv. Dette er ting som å sterkt nedprioriteres når det kommer “en ny sjef i huset” (høres veldig fristende ut..)
Faktisk viser undersøkelser at kvinner under 40 med barn er mindre lykkelig enn kvinner under 40 uten barn. På den annen side viser den samme undersøkelsen at kvinner over 40 uten barn er mindre lykkelig enn kvinner over 40 med barn, så jeg ser på det som en langsiktig investering den dagen jeg eventuelt velger å få barn :)
Morsomt at du kaller deg “Frøken Flink”, det gjør faktisk jeg også ;) http://instagram.com/froken_flink
Fin artikkel du skriver. Folk er så frekke som skal blande seg og legge seg opp i andres ønsker når det gjelder dette temaet. Jeg har venner som får de samme respektløse kommentarene når de sier at de ikke ønsker seg barn, og det blir slitsomt og sårende i lengden.
Selv har jeg gått gjennom det motsatt, da fra noen av mine “barnløse” venner, både eldre og yngre (jeg er 31). “Ok, nå mister vi deg”, liksom. Det er utrolig sårende og trist. Jeg har aldri hatt som drøm å bli mor, men det har vært en del av livsplanen og jeg stortrives som småbarnsmamma og karrierekvinne. Hvorfor kan man ikke bare respektere andres ønsker og planer i livet?
Elina: Takk for innspill!
Jeg mener ikke “barnefri”, for du har helt rett i at det allerede er et substantiv man bruker, som vil si fritid uten barn.
Jeg mener at “barnfri” kan være et adjektiv som fungerer bedre enn “barnløs”.
Forskjellen – med og uten e – gjør at ordene blir forskjellige på norsk, og dermed kan man bruke begge to til ulike ting.
Uansett er jeg jo helt enig med både Karen og med deg, om at barn er noe man bør få om man vil det, og ellers burde man kunne la være uten å bli utspurt eller uglesett.
God helg!
PUNKTUM! Takk, kjære deg, for at du gir oss frivillig barnløse en stemme. Barn passer ikke for alle og at det kan endre seg når man treffer “den rette” er bare tull. Jeg har truffet “den rette” og vi er begge enige om at barn passer ikke for oss. Får rare blikk fra venner og bekjente jeg også, men jeg har heldigvis familie og nære, gode venninner som respekterer valget mitt. Joda, én dag finner jeg kanskje ut at jeg savner barn, men nå er jeg snart 30, min samboer i midten av 30 åra, og barn er ikke noe vi savner. Vi har det bra som vi har det :)
Bruk tiden som single til å ta godt vare på deg selv. Det er lov å være egiostisk noen ganger :) Dessuten, en katt er verdens beste samboer! :)
Vi har den fantastiske muligheten i Norge til å velge våre liv, – i alle fall de fleste av oss.
Det er nok av barn i verden, faktisk for mange, så når noen velger bort barn burde vi applaudere. De som velger sine liv uten barn, er sterke bevisste mennesker som ønsker et annet liv enn det tradisjonelle. Ofte søker vi partnere fordi vi ikke greier å leve alene, redd ensomhet og greier ikke å forsørge oss selv (kvinner), eller ønsker en høyere levestandard osv . Velger vi oss et liv uten barn blir en sett på som mindre vellykket og ensom (spiller ingen rolle om en har ha et hav av venner og interesser). Slike valg blir sett på som truende og en passer liksom ikke inn. Pussige greier. jeg har mange venner som ikke har barn. Jeg ser på dem som de mest interessant menneskene på min livsvei.
jeg har vært gift, har barn, er bestemor, men da jeg for 35 år siden bestemte meg for at jeg aldri ville gi ifra meg min frihet etter en skilsmisse, ble jeg sett på som rimelig spesiell da jeg innså at det å være tradisjonell gift ikke passet meg. Det ble et spennende liv, mange flotte elskere, kjærester og mye hygge i familien, mye herlig galskap med venner osv. Ikke minst, jeg kunne åpent og ærlig leve ut mange sider ved meg selv. Vi må innse at det er mange måter å leve livet på, fordi om de fleste velger den tradisjonelle vei. Bestemorrolla er fantastisk, men hadde jeg ikke hatt barnebarn, var det opp til meg selv å leve mitt liv uten, det hadde godt helt greit. Alle mennesker må skape sitt eget liv, ikke på bekostning av andre. Foreldre som maser på sine barn om barnebarn. må få seg et liv !
Tusen takk for innlegget!
Jeg er også barnløs, om ufrivillig, men fostermor, men levde i 15 års ekteskap før vi ble fosterforeldre. Jeg har aldri tenkt at jeg/ vi hadde et kjedelig liv! Såååå laaaaangt derifra! Livet blir det du selv ønsker.
Først av alt, i et demokratisk fritt samfunn er det faktisk den enkeltes frihet å bestemme over sitt eget liv så lenge en lever innenfor de grenser samfunnet i fellesskap har satt opp ved lovverk og ordninger. Men derifra og til å måtte forholde seg til all den triste argumentasjon mange føler seg nødt til å komme med i denne bloggetråden, den viser med all tydelighet hvordan mennesker i dag setter seg selv i sentrum for verdens gang, og måler hele universet og all verdens naturlighet med seg selv i midten. Når noen kan komme på å si at å få barn er det mest egoistiske vi gjør som mennesker er et foreløpig høydepunkt og jeg har vanskelig for å ta det seriøst. Hva med å bestemme seg for å ikke få barn fordi en har så uendelig mye lyster og behov på egen hånd gjennom livet, hva er det da om ikke egoisme satt i system? Rasjonelt sett vil en nasjon dø relativt fort ut om en slutter å reprodusere seg selv, så den egoismen i å “videreføre egne gener” som ble omtalt er faktisk en del av det universelle spørsmålet om det skal bo mennesker på jorden etter oss! De av oss som har barn og som atpåtil har vokst opp i en søskenflokk ser jo at egoismen må vike i stor grad når en må dele livet, tiden, ressursene og framtidsplanene med andre mennesker rundt seg – og ikke minst med de små forsvarsløse podene en selv har valgt å ta ansvaret for (les: egne barn). “Ingen mennesker er ferdig oppdratt før de selv har oppdratt sine barn” sa min gamle far engang, han er dessverre ikke lenger blant oss. Aldri har jeg vert mer glad for å tilhøre en slik familie med raushet til å dele sitt liv med framtidige barn enn i dag når jeg lest denne bloggen. Lykke til med deres fremtidige dyrking av “selvet”.
Flott innlegg!
Det må da vitterligen være få være opp til hver enkelt hva man ønsker å fylle sin hverdag med uten at man skal bli dømt opp og ned av den grunn. Og det er en uting at “barnespørsmålet” i det heletatt har blitt allemannseie i den grad det er idag!
Selv er jeg gravid idag – men har kjent godt etter om dette virkelig er noe jeg ønsker å vie resten av mitt liv til. Og jeg har Full forståelse og respekt for at andre har et annet syn på saken enn meg. Det burde vært en selvfølge at det å ikke ville ha barn er like legitimt som ønsket om å få barn i 2014 – men det er det altså ikke…
Lykke til videre!
WORD! Er i samme situasjon som deg (minus katten da:)), og med samme mening. Godt det er flere som setter ord på dette.
Hei
Takk for fantastisk innlegg. Ville veldig gjerne legge inn kommentar selv, men det blir for personlig. Selv skulle jeg aldri giftes eller få barn, men barn har jeg fått. Mora som ønsket det er død nå. Ville egentlig bare kommentere ditt gode innlegg! Kan du ta kontakt via email?
Utgangspunktet for diskusjonen var diskriminering av de som velger bort barn. Om vi orker å ta det innover oss, er det faktisk for mange mennesker på jorda allerede og dette vil bli et kjempeproblem i framtida. Det er kun en og annen forsker som sier dette i media med sprette mellomrom, mens politikerne ikke tar det opp. Hvorfor ? Religionen styrer dette dessverre , det er tabu.
Mennesker som tenker sjøl og av forskjellige grunner ikke ønsker barn må respekteres. Våre handlinger er styrt av vår egen egoisme, intet annet dessverre. Vi får ikke barn fordi at vi ønsker å gi liv, men fordi vi ønsker et barn i livet. Livet er mangfoldig. Kjernefamilien har utspilt sin rolle for lengst. Den sliter. Det er mange andre måter å leve livet på med og uten barn.
Ros: Godt skrevet! Kjenner flere kvinner som er selvvalgt barneløse og de kampene de må gå igjennom som du så godt beskriver.
Ris: Jeg synes det er noe unødendig at alle bilder av barn i innlegget gråter. Barn gjør mer enn å gråte!
Heisann, det var et godt og saklig innlegg.
Men.. jeg vet ikke om du kan regnes som den typiske barnløse de refererer til. Det er mange i din alder som er “barnløse” for å si det sånn. Du sier du er snart 30 år. det er mange som “venter” fordi vi i dag vil være unge litt lenger, vi lever lenger… vi i norden etablerer oss senere og spørsmål om å få barn blir utsatt til vi kommer til et punkt der barn havner på ønskelisten.. ( men jeg sier ikke alle) om ti år kan du skrive om det å være barnløs.. om det fortsatt er realiteten.
Hilsen Karina
Jan Sverre Frønsdal,
jeg kunne ikke vært mer enig i det du skriver!
Etter å ha lest disse innleggene sitter jeg igjen med et inntrykk av at “frivillig barnløse” er bitre og aggressive overfor folk som velger å få barn. Er det greit å kritisere og generalisere bare det går den “rette” veien? Snakk om svartmaling av folk som velger barn! Her trekkes alle de dårlige sidene frem og alt det positive utelates. Jeg skjønner jeg ikke at det er så mye verre at folk spør om en skal ha barn enn at de spør om hvor du bor og hva man jobber med, hva man studerer osv. Er det sånn at man kan spørre om alt bare man ligger unna barnespørsmålet? At det går an å oppatte et alminnelig spørsmål så til de grader krenkende er for meg helt ubegripelig. Folk er da ikke ute ette å “ta” noen når de spør?
Rune,
Du skriver: “Det er stort sett også ofte mer syting og klaging over alt mulig enn alle gladhistoriene om hvor fantastisk familielivet er. Det som er litt kjipt er dog det at blant venner så driver de med og de uten unger gjerne litt fra hverandre etterhvert. Man lever totalt forskjellige liv, og man gidder heller ikke lengre spørre de som 9 av 10 ganger ikke kan, gidder eller orker å finne på noe utenfor hjemmets fire vegger. ”
Kompisene dine syns kanskje det er litt tabu/lite macho å prate om barn, og man sitter vel ikke akkurat og skryter av sin egen tilværelse med barn overfor kompiser uten? Kanskje de egentlig syns litt synd på deg? Du skriver at de ikke “kan, gidder eller orker”. Hva med “har mer lyst til å være sammen med kjæresten og barna”? Beklager, men jeg tror det kan være så enkelt som at du ikke er mer spennende for de gutta enn familien er. Kanskje er de nådd et nytt stadie i livet, men det er selvsagt umulig for barnløse å “kjenne det på kroppen” når de ikke selv har opplevd det å ha barn. Det er ting jeg gledet meg stort over for 10 år siden som jeg føler meg helt ferdig med nå – uten at det oppleves som noe tap. Det er bare en del av det å utvikles med årene.
Pippi,
Du skriver: “De som velger sine liv uten barn, er sterke bevisste mennesker…” Okey, hvor har du dette fra? Jeg kan ikke tolke dette annerledes enn at de som velger sine liv MED barn må være helt motsatt, altså svake mennesker.
“Ofte søker vi partnere fordi vi ikke greier å leve alene, redd ensomhet og greier ikke å forsørge oss selv (kvinner), eller ønsker en høyere levestandard osv .” Jasså, sier du det? Var det derfor bl.a. jeg valgte min mann? Hvor har du dette fra? Det er jo det reneste sprøyt.
“Velger vi oss et liv uten barn blir en sett på som mindre vellykket og ensom (spiller ingen rolle om en har ha et hav av venner og interesser).” Stemmer virkelig det eller er det din egen paranoide indre stemme som sier deg dette?
“Slike valg blir sett på som truende og en passer liksom ikke inn.” Truende, sier du? Virkelig? Jeg kan virkelig ikke se at jeg noen gang har følt med truet av noe slikt.
“Det ble et spennende liv, mange flotte elskere, kjærester og mye hygge i familien, mye herlig galskap med venner osv. Ikke minst, jeg kunne åpent og ærlig leve ut mange sider ved meg selv.” Er et liv uten barn er forutsetning for et “spennende” liv? Bruddene med alle dine kjærester kan neppe ha vært særlig oppløftende episoder, hygge i familien avhenger vel mer av familien enn av om man får barn eller ikke? Galskap med venner, at du kunne åpent og ærlig leve ut mange sider ved deg selv, er det noe man ikke kan gjøre om man har barn? Jeg skjønner ikke hvorfor dette er argumenter for å ikke få barn, Pippi.
Jeg opplever at folk som får barn blir en bedre utgave av seg selv. Mange blir rausere, mindre egoistiske, og får et annet syn på hva som er viktig her i livet. Man krangler mindre om bagateller, og mange fylles med mer kjærlighet og glede når de får barn.
De som sitter på gamlehjemmet og valgte bort barn angrer mer på det valget enn de som valgte å få barn på at de valgte det. Det er blitt undersøkt. De fleste av oss blir gamle en gang. Noen må vaske oss i røven når vi blir gamle. Noen må sloss for våre rettigheter når vi ikke lenger greier det selv. De barnløse bør takke for at noen skaffer dem noen til å gjøre det. Nye borgere vil sørge for at vi blir tatt hånd om når vi selv er blitt eldre.
Det påstås at vi med barn ser ned på de som velger å ikke få barn. Nei, vi gjør ikke det. Dere er ikke senter for vår oppmerksomhet. Vi har nok med vårt eget. Ikke blås det opp til noe større enn det er.
Det er ingen som maser om at du skal ha barn. De bare spør om hvordan det står til med deg, herunder om du venter barn i overskuelig fremtid. Det er bare et spørsmål, ingen kritikk eller nedlatende holdning i det. At folk spør, viser jo bare at man har en interesse for hva som foregår i livet ditt. Noe må man jo prate om, feks hvor bor du, hvem er viktige i livet ditt og hva jobber du med?
Fytti for ei herlig, ærlig, holder-seg-til-saken av ei dame! You go girl! Respect to all, sier jeg bare :)
Godt innlegg!
Jeg har vært i samme situasjon, og opplevde ofte at folk undret seg over hvorfor jeg ikke hadde barn. Noen spurte direkte, andre igjen var mer forsiktige og kom med små hint om fruktbarhetsalder og slikt. Jeg opplevde derimot aldri noe press eller direkte snoking, men nå har jeg alltid tenkt at det vanlige er jo å få barn, og når man avviker litt fra det vanlige, enten ved å være selvvalgt barnløs eller på andre måter, ja da legger folk merke til det. Og undres. Jeg bare svarte dem, jeg. “Nei, jeg har ikke lyst på barn. Vet ikke om jeg noen gang vil få det. ” De har selvsagt ingen rett til å stille noen til veggs i slike spørsmål, og ingen rett til å vite noe som helst heller, men jeg for min del syntes det var helt uproblematisk å si som det var. Klar tale. Da visste de, og da kom det ikke flere spørsmål. Det plaget meg aldri et dugg å svare dem.
Da jeg som 35-åring fikk barn fikk alle sjokk. De hadde fullstendig godtatt at jeg ikke ville ha noen. :)
Elin,
Du skriver : Det påstås at vi med barn ser ned på de som velger å ikke få barn. Nei, vi gjør ikke det. Dere er ikke senter for vår oppmerksomhet. Vi har nok med vårt eget. Ikke blås det opp til noe større enn det er.
Bare ved å formulere deg på den måten høres jo vitterlig arrogant ut. Vi er ikke interessert i være senter for deres oppmerksomhet heller, hva .. innbiller du deg at du er da??! Vi trenger trenger aldri å frykte at menneskeheten vil dø ut. Det ser ikke ut til at det skjer med det første. Så lett det er få barn i utgangspunktet og med tanke på hvor mange “uhell” det er rundt forbi, blir det aldri et problem i fremtiden heller. Jeg er 43 år, jeg har stilt opp som barnevakt for mine søskens barn. Jeg hater ikke barn, jeg har alltid stilt opp for min familie. Jeg venter ikke noe tilbake for det!
Jeg er fornøyd med mitt liv som det er!
Du nevner alderdommen og å sitte der alene og bitter fordi man valgte ikke å få barn. Det er sikkert en del som aldri har eller vil angre heller, hvorfor er dere så opptatt av det? Du må ikke undervurdere at for mange er det er riktig valg og som heller ikke kommer til angre på det!
De som vasker deg i røven når du blir gammel, blir neppe noen av dine barn! Du kommer til å bruke skattepengene på fremmende for å vaske røven din.
Når du sitter på aldershjem/sykehjemmet så vil også dine barn og barnebarn ha nok med seg selv og sine liv – da er ikke heller ikke du i senter for oppmerksomhet i din egen familie. Vi får håpe på at det ikke blir bittert for deg da!
Vi kan jo bare enes om at ingen misunner den andre! Jeg ønsker deg likevel ett fint liv i fremtiden!
Tusen takk for et fantastisk innlegg. Du setter ord på mye av det jeg tenker. Jeg er evig singel, 30 år og merker temperaturen på hva folk rundt meg mener om det.
Noen menn har avvist meg, og jeg har avvist noen, men jeg skal heller være alene enn i et halvhjertet forhold. Jeg vet faktisk ikke om jeg vil ha barn, men dette lar jeg være å si høyt, for det er egentlig forventet at jeg skal ville ha det.
Igjen, tusen takk:-)
Bra innlegg! Kjenner meg veldig igjen da jeg selv har valgt bort barn. Når jeg leste gjennom innlegget som du kritiserer så må jeg innrømme at jeg begynte å le. Det er vel og bra at man er lykkelig om man velger å få barn, men å være så totalt ignorant og nedlatende til andres valg og andres livsstil er jo rett og slett litt fascinerende. At man skal måtte være nødt til å forsvare og argumentere så sterkt for å ikke få barn, kontra det å velge å få barn er meg en gåte-i en del tilfeller så virker det som om de som velger bort barn tenker mer gjennom valget sitt enn de som velger å få det.
Uansett hva du ender opp med å velge, stå for det du gjør!
Veldig bra!!…hilsen 47 år gammel lykkelig gift dame med rikt liv, spennende jobb, masse fritidsinteresser (fra eksprimentering på kjøkkenet til de mer utagerende “langt nord og langt fra folk”-aktivitetene) – og mange barn. Andres barn. Selv har jeg valgt å ikke sette noen til verden. Jeg har visst det fra jeg var ganske liten, og har aldri angret.
Folk burde heller spørre hvorfor folk velger å ha barn, enn hvorfor de ikke vil! Er viktigere at foreldrene virkelig VIL være foreldre!
man trenger alltid noe levende å klemme og vise emosjon til.. og for mange vil katt og hund kompensere for dette! særlig når de er singel!
Veldig bra skrevet, selv om jeg i bunn og grunn ikke er helt “enig” med deg i alt. Jeg har forskjellige meninger enn deg, og det er greit. Alle må få lov til å ha sine egne meninger, men det er ikke greit å presse de opp i andres fjes. Man må få lov til å leve sitt eget liv på sin måte. Jeg for min del har ALLTID visst at jeg skal ha barn. Går det ikke den naturlige måten skal jeg prøve prøverør, deretter evt surrogat – siste utvei hadde blitt adopsjon. For min del er det å få barn hele meningen med livet. Jeg studerer medisin og er forsåvidt relativt karriereorientert, men hvis det hadde stått mellom å bli lege og å bli mor hadde jeg ikke blunket engang. Jeg er også veldig opptatt av familie. Det med karriere vs familie er litt ute for min del, fordi når du blir syk, trenger hjelp til å flytte, komme på besøk i helgene osv, hvem går du til da – jo, familie (og venner), ikke jobben. Du ringer, som oftest, ikke sjefen for å spørre om han kan hjelpe deg å male huset. Hva når du blir gammel og syk, da tenker du på familien din, de tenker på deg. Den følelsen av å ha noen er viktigere for meg enn noe annet. Når du dør, du kan ikke ta med deg noe, pengene dine blir her, men da har du forhåpentligvis gjort en forskjell i noens liv, gjerne barn du har oppdratt, som kanskje kan gjøre mer godt på denne verden enn du noen sinne kunne ane. Selvfølgelig, dette kan jo også tenkes for nieser og nevøer hvis man er mye med dem – men det blir jo til bunn og grunn foreldrene som oppdrar dem mest. Det er ikke meningen å presse noen til å få barn eller whatever, dette er bare sånn som jeg føler det. Å få barn er virkelig ikke for alle. Det er som alt annet i verden, vi er forskjellige. Sånn med masing og slikt kjenner jeg meg godt igjen i, fordi jeg har vært sammen med kjæresten min i over 2 år nå, og egentlig siden dag en har folk mast om at vi må gifte osss. 2 år er for lenge, og man burde visst innen da at du var sammen med den man ville gifte seg med. Bla bla bla. Altså, jeg vet at jeg vil gifte meg med han, men er man ikke klar så er man ikke klar. Enkelt og greit. Dessuten, 2 år for oss som studerer hele tiden er ikke i nærheten av det samme som 2 år for folk som bor sammen og er sammen hele tiden… Jeg gleder meg til å bli gravid, gleder meg til fødselen (jobber på føden og har vært med på hundrevis), gleder meg til barnet fyller 1, 2 5, 10, 20 år. Jeg gleder meg til å forhåpentligvis bli mormor og jeg gleder meg til oppturer og nedturer. Men jeg må si at for øyeblikket gleder jeg meg nesten mest til folk slutter å mase om giftemål! ;)
Jeg respekteres alle egen mening, og barn må være ønsket. Jeg håper dog du setter stor pris de de som faktisk får barn, for det er et av menneskets lodd her i tilværelsen. I mange andre land, og hos oss her før velferdsstaten, var det også helt nødvendig med tanke på egen alderdom. Men hvordan forstiller dere som rosen maler en livslang (eller i hvert fall så langt helsen rekker) barnløs “ungdoms tilværelse” i egenutviklingens tegn, dere egentlig at landet og velferdssystemet skal se ut fremover? I så fall er økt innvandring den eneste løsning om alle “smittes” av den evige ungdoms livsstil. Ellers må det jo bli til at barnet mitt ikke bare må (forhåpentligvis) ha omsorg for sine foreldre på vår gamle dager, men også for dere som har dyrkete selvutviklingen hele livet. Her blir dette neppe emosjonelt omsorg og som samtalepartner, men som økonomisk bidragyter gjennom økt skatt og avgifter, samt lenger arbeidstid, så en institusjon kan klare det tekniske. Derfor blir jeg litt irritert på blogg innlegg som ditt. Ja, barn er ikke bare gøy og en dans på skyer, det er hårdt arbeid også, og ikke minst mangel på tid til deg selv i perioder. Men jeg tror alt arbeid “betaler” seg, og kanskje før du velger bør du prater med noen eldre mennesker på pleiehjem uten barn, og høre med dem om det “var det verd”? En ting er sikkert, håp ikke for Norges del at alle vil følge ditt eksempel.
Hei, Hvor vel du egentlig hen men ditt innlegg ? Er det en måte å rettferdiggjøre det du egentlig sier, nemlig “Dere sår, jeg høster”? Eller vil du egentlig flere skal fristes til å følge din overbevisning, i så fall bær du avslutte med at “siste menneske på jorden lukker og slukker”. Heldigvis for deg tenkte dine foreldre ikke samme tanker, selvom du nok også har slitt dem ut i perioder, og begrenset deres selvutvikling. Men du var det verd for dem, var du ikke? Jeg respektere din beslutning, men min sympati får du ikke. Lev vel!
jeg er enig at man har fritt valg, et barn skal være ønsket.
Fra et samfunnsmessig perspektiv så går folketallet i Norge og Vesten ned, ja til og med I Russland så sånn sett at “alle” ikke får barn er ikke positivt. Så samfunnsmessig er ikke dette positivt at det går nedover. i det minste kunne det jo vært konstant…
Selv er jeg barnløs, og pga av endret situasjon mhp helse har jeg litt skrekken for ansvaret det innebærer i og med at jeg har mer enn nok med meg selv… Var tidligere i et samboerforhold hvor det var jeg som ville mest av oss to da (jeg er mann, vet ikke hvor mye). Om det er uvanlig eller ikke vet jeg ikke.
Hei alle dere som har kommentert; tusen takk for at dere tok dere tid til å dele deres tanker om dette! Jeg har ikke mulighet til å svare alle, men vil gjerne understreke noen ting som ser ut til å ha bli misoppfattet av enkelte:
1: Jeg har aldri sagt at jeg ALDRI skal ha barn, men jeg ber om at det skal være respektert å ikke ønske seg dem.
2: Jeg har DEFINITIVT ikke et mål om å overbevise andre om å IKKE få barn, bare sagt at det må være lov å leve livet sitt på ulike måter og kjenne på hva som er riktig for en selv. Jeg tror uansett aldri det vil være mange nok som velger å la være å få barn til at det vil utgjøre noen trussel for menneskeheten. Jeg syns forøvrig alle foreldrene jeg kjenner er noen reale superhelter.
3: Jeg syns ikke jeg skal kalles egoistisk når jeg har brukt mesteparten av fritiden min hele livet på frivillig og som regel ubetalt samfunnsengasjement, bl.a. for å bedre situasjonen for nettopp barna våre. For øvrig betaler jeg skatt og krever ingen velferdsgoder, så jeg tror nok staten tjener på meg.
4: Det er supert å vise interesse for hverandres liv, men det er forskjell på spørsmål “Har du barn” fra noen man møter for første gang og stadige spørsmål og hinting om at “klokka går” og at det er på tide å ta seg sammen og få noen unger. Dessuten er det heller ikke greit å stille en masse kritiske spørsmål eller nedvurdere et menneskes mening om et så viktig livsvalg, slik både jeg og flere har opplevd når det kommer til spørsmålet om barn.
Håper det gjorde ting klarere og igjen – takk for alle kommentarer og innspill!
P.S.: Bildene er det ikke jeg som har valgt ut, det får dere eventuelt ta med Maddam-redaktørene:)
Hei!
Jeg er helt enig i at det er ufint å mase på kvinner angående når de har tenkt å produsere. Jeg passer meg alltid selv for det, selv om det kan friste når jeg ønsker meg tantebarn:) Og jeg har respekt for at noen ikke ønsker barn. de som velger det vet godt selv hvorfor, og jeg tror ikke de har kjedelige liv.
Alle kan ikke leve likt og alle kan ikke oppleve de samme tingene. Det eneste jeg vet er jo farget av at jeg selv er mor. Og min opplevelse er at det å få barn gjør noe med meg som menneske. Det har modnet meg og jeg har blitt klokere. jeg har en helt annen og bedre forståelse av mine egne foreldre, og jeg har fått større forståelse for andre også. Er jeg et bedre menneske? Det tror jeg ikke. man kan jo ikke si at en 7-åring er bedre enn en 3-åring fordi 7-åringen vet mer. Men jeg vet definitivt mer enn jeg gjorde før jeg fikk barn.
Jeg har to venninner som ikke ønsket barn, og vi har snakket en del om det både før jeg fikk barn og etter. De ønsket ikke det ansvaret det er å ha barn, og valgte en ansvarsfull karriere istedet. nå har den ene nettopp fått sitt første barn likevel, men den andre tror jeg nok velger et barnefritt liv. Jeg tenker at det er et modig valg å ta. Man har jo større risiko for å bli alene i fremtiden.
Jeg synes det viktigste av alt er at de barna som blir født er ønsket. Det skal være sånn at ønsket om å få barn er så stort at noe mangler før de kommer. At livet plutselig føles tomt uten. Og for de som ikke opplever det slik, så er det kanskje riktig valg å ikke få barn.
Skulle ønske du som skrev dette hadde vært minst 45 år og for gammel til å få barn. Det blir liksom ikke helt gyldig når du har mange år enda på å få dem…….
Flott artikkel og er så enig. Vi har ikke barn, vi prøvde i 20 årene, det var ikke noe feil med oss, men vi fikk ingen barn, så derfor bestemte vi oss å ikke ha barn i det hele tatt. Vi er begge tante og onkel, helt topp. :)
I begynnelsen hørte jeg hele tiden, du må få barn, nå er jeg 45 og hører ikke mer, herlig. :)
Hei, jeg er 48 år, og har ikke fått egne barn. Traff aldri “den rette” i den rette alderen! Har alltid likt barn, og trodde fra jeg var liten at jeg kom til å få barn tidlig, men slik gikk det altså ikke! Etterhvert som jeg kom oppi 30-årene, ble spørsmålene oftere og oftere; “når skal du få deg mann og barn da?” , og jeg synes IKKE det var speiselt morsomt å forvare at jeg ikke hadde barn med at prinsen ikke hadde dukket opp, og det er jo en viss sammenheng der, som regel! (synes faktisk det å ikke ha en mann var værre enn å ikke ha fått barn!) Det var jo ikke fordi jeg ikke VILLE ha barn, men jeg ønsket det ikke spesielt heller akkurat da, for jeg hadde ikke tid til sånt og årene forsvant bare! I hverdagen tenkte jeg ikke stort over mangelen på hverken det ene eller andre…. Etterhvert avfant jeg meg med at jeg antagelig kom til å forbli barnløs, og aksepterte det.
Prinsen dukket opp når jeg var blitt 41 år, men da hadde jeg forsonet meg med å være barnløs (og det viste seg i ettertid at jeg antagelig ikke hadde KUNNET få om jeg hadde villet), og jeg må si at jeg faktisk ikke savner egne barn nå! Antagelig er biologien slik at når det er for sent, så er det greit?! Jeg har det helt fantastisk nå, og prinsens tre tenåringer bor mer eller mindre hos oss , men jeg gleder meg til de flytter ut, slik at vi kan bare bare oss to igjen, for det er mye ansvar med tenåringer/barn i huset! :-)
Jeg kommer ikke til å sitte på et gamlehjem og angre på NOE, for jeg synes livet er topp nå, uansett om ikke alt ble som man trodde det skulle bli når man var 25, eller hvordan andre mener det burde vært! Man kan være lykkelig og ha et rikt liv uansett valg. :-)
Jeg er 42, har samboer og vi er begge glad uten barn, uten fastfood, filmer og sex hver dag. Jeg har aldri ønsket meg barn og det visste jeg allerede som tenåring. Velmente “råd” var det mange av. “Hvorfor skal du ikke har barn”, “men du kan jo ikke leve uten barn”, vent et par år, så kommer det av seg selv” og “din biologiske klokke tikker allerede”. Bla, bla, bla! Ingen skjønte, at jeg bare ikke ville. Jeg følte aldri det inderlige ønske å få barn. Men skulle jeg ignorere min indre stemme, som sa: “nei, du vil ikke ha barn”! Bare for å leve opp mot andres forventninger, at en kvinne UMULIG kan ønske seg noe annet enn barn? Enkelte kalte meg for egoistisk. Og jeg innrømmer, at det stemmer. Jeg er egoistisk, når det gjelder MITT liv og MIN kropp og loven å bestemme selv, hvordan jeg vil leve. Kanskje sitter jeg alene på sykehjem når jeg er gammel. Og? Det kan jo likegodt skje med barn. Hvorfor er de gamle ensom? Nettopp fordi ungene lever sitt eget liv og har nok med det å gjøre. Og det å har barn er på ingen måte en garanti å kunne unngå et ensom liv, når man er gammel.
Tina, jævla bra skrevet, unnskyld banningen, men det trengtes å skrives! :)
Ifølge nyheter så er jorden overbefolket, vi dreper masse dyr og insekter, men mennesker er det mye av, vi må slutte å produserer oss, derfor er det bra med mennesker som ikke vil ha barn! Stor respekt!