Jeg føler det er på tide å fortelle om min egen opplevelse av det å ta abort, nå som det er «i vinden». En god historie kan ikke bli fortalt mange nok ganger. Derfor benytter jeg anledningen Høie & co har gitt meg. Takk, regjering!

Jeg valgte aldri å bli født som kvinne, eller nærmere bestemt: med livmor. Jeg elsker livet som kvinne, for all del. Det er kjempegøy å gå gjennom livet som det tapende kjønn, i konstant frykt for voldtekt og med et evig ønske om å være tynnere og penere. For all del, det er sjukt fint å være kvinne. Vi er jo bærerne av barn! Hurra!

Forpestende livmor

Men akkurat denne livmoren har forpestet livet mitt mang en gang. Ikke bare fører den til at vi – sånn omtrent fra den dagen vi innser at vi er fruktbare – må ha mensen. Det er skikkelig slitsomt å ha mensen. Det sier jeg alt for sjelden.

FOR DET FØRSTE: NEI, DU KAN IKKE FÅ HJELP AV OSS. DU MÅ FÅ DEG EN NY LEGE. VI KAN IKKE HJELPE DEG

Så, noen år senere begynner vi å gjøre slike ting som vi mennesker gjør, når vi liker hverandre på en «kosete måte». Og når vi gjør det, begynner de fleste kvinner å knaske p-piller. Hormonsukkertøy, som gir deg alskens ufarlige bivirkninger (jeg har venninner som har måttet kutte dem ut fordi de blir satan selv med p-piller i blodet) og muligens ganske alvorlige saker. Litt blodpropp for pulings! Det får vi tross alt godta, det svake kjønn som vi er.

Jeg er ganske hard mot livmora nå – den er tross alt kilden til nytt liv. Beklager det. Men det er nå en gang slik at de færreste av oss bare har sex for å lage barn. (Ære være dere som måtte være så rasjonelle, fortsett slik!).

Frøet vs meg

Da jeg ble ufrivillig gravid var jeg voksen og høyt utdanna. Ressurssterk vil jeg kalle meg selv. Stod på egne ben, kunne håndtere det meste. Hadde et flott nettverk av venner og familie rundt meg. Bodde i Oslo. Kunne poppe innom Ullevål sykehus når som helst og be dem om litt abort, hvis jeg ville.

For meg var det mitt livs overraskelse. I mitt tilfelle var det faktisk «ikke mulig», og skikkelig uflaks. Da jeg leste av testen tenkte jeg først «ja, da ble du en sånn en som har tatt abort, da». Så tenkte jeg: «hvem er legen min?».
Jeg lurte på hvem legen min var. Jeg ville til legen.

Jeg lengtet helst etter en kvinnelig lege på min mors alder, en jeg kjente, som kunne holde rundt meg og si:

Men Thea da, det kan skje den beste! Dette er helt normalt. Du er ikke et dårlig menneske, Thea. Du elsker jo barn, lengter etter barn – men denne gangen går det bare ikke.

Jeg fantaserte om en lege som ville vise forståelse for situasjonen, le med meg av min uflaks. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg skulle ta abort. Det var ikke et snev av tvil.  Eller – kanskje et lite snev? Jeg var jo voksen, utdanna, hadde lyst på barn. Var jeg grufull, gjorde jeg dette? Var det kynisk, egoistisk? Det var jo mitt valg. 15 000 norske kvinner tar abort årlig. Jeg setter meg selv foran et frø i magen min når som helst. Jeg tror ikke på gud, og jeg tror at levende mennesker er de aller viktigste, og at deres liv må prioriteres. Men det sterke behovet for bekreftelse på at det jeg gjorde var riktig – for meg – var likevel der.

Ond heks

Jeg visste ikke lenger hvem legen min var fordi jeg hadde vært student lenge, og i alle år hadde jeg hatt fastlegen min hos Studenthelsetjenesten (SiO). Nå hadde jeg glemt å skaffe meg ny fastlege. Så i mangel på en lege, men ufrivillig gravid og fortvila, ringe jeg til SiO. På telefonen møter jeg – la oss kalle henne Den Onde Heksa (DOH) – for enkelhets skyld. DOH sitter i resepsjonen til SiO og tar imot samtaler.

Jeg forklarte situasjonen: «Jeg er gravid. Jeg hadde legen min hos dere før. Kan du hjelpe meg?»
DOH (avvisende og snøftende):«FOR DET FØRSTE: NEI, DU KAN IKKE FÅ HJELP AV OSS. DU MÅ FÅ DEG EN NY LEGE. VI KAN IKKE HJELPE DEG».
DOH lurte også på hvorfor i all verden jeg skulle til legen – kontroll går man visst først på når man er i uke et-eller-annet (Å ja, for slikt vet jo alle kvinner, det lærer vi ved fødselen? Hæ?).
Jeg avslørte for DOH at jeg trodde det var rutine å besøke lege for å få en bekreftelse på at hjemmetesten var riktig.
DOH (skarp stemme, sur, oppgitt):«NEI, NEI, NEI. MAN GÅR IKKE TIL LEGE FOR SLIKT. TESTEN ER SIKKER NOK».
Jeg ble fortvila, dette onde kvinnemennesket tok meg ikke på alvor. Jeg var redd, lei meg og ville snakke med noen som forstod. Jeg avslørte at jeg ønsket å ta abort.
Og sjarmtrollet i andre enden svarte noe slikt som: «ÅÅÅÅJAA MEN DA MÅ DU JO BARE RINGE TIL ULLEVÅL DIREKTE. TRENGER IKKE LEGE FOR DET DA VEL».

Jeg la på røret og gråt masse. Jeg gråter ganske sjelden, så det var ganske dritt. Og det var bare fordi jeg ikke fikk hjelp av en sur dame på telefonen – hun var ikke en gang legen min.

Det som skjedde i ukene etter var også ganske dritt. Jeg var lei meg. Syntes det var urettferdig at jeg måtte befinne meg i en slik situasjon, ta et slikt valg, og være alene om det. Hvis jeg følte det slik, hva føler da 16-åringen på et lite tettsted når hun tar kontakt med sin fastlege – som har reservert seg? Hvis «ressurssterke», voksne meg, så intenst følte behovet for å snakke med en fagperson, en voksen, om valget jeg var i ferd med å ta – hvordan ville det være for studenten på 20, alene i Oslo? Hvis jeg, oppdratt i en liberal, ikke-religiøs familie syntes valget var vanskelig – men nødvendig, hvordan er det da for innvandrerkvinnen som ikke snakker norsk og som ikke har en familie å lene seg på – når hun møter en lege som indirekte fordømmer gjennom reservasjon? Hva – grøss – hvis jeg hadde blitt voldtatt – og møtte en lege som ikke ville hjelpe meg, som følte mer på sin egen samvittighet ovenfor embryoet i livmora mi enn ovenfor traumet mitt, sårheten min, uflaksen min og min desperate situasjon?

Som lege skal du ikke bare utføre en jobb. Du skal være der for pasienten, den svake part, som trenger deg.
Eller – vent – hvordan var det der igjen?

Abort: nei takk

Ingen ønsker å ta abort. Ingen ønsker å bli ufrivillig gravid. Ingen løper leende til Ullevål sykehus, kjøper seg en pose snacks og sier til legen «gikk litt skeis her. Trenger litt abort i dag jeg». Mange har sex uten å bruke prevensjon, kanskje fordi man var sløv, eller full, kanskje fordi man var ekstra glad i mannen sin den dagen, kanskje fordi man glemte seg. Noen har hatt ufrivillig sex. Andre har p-piller som sviktet. Det er i grunn ikke så viktig. Men resultatet av de gangene det går skeis, det er viktig.
Regjeringen vil gi leger reservasjonsrett mot å henvise til abort. Av overbevisningsgrunner. Og her skal jeg prøve å ikke bli veldig barnslig. Jo, det skal jeg: Seriøst, hvis du ikke vil bli fastlege, så finn deg en annen jobb. Leste du ikke stillingsbeskrivelsen før du satte i gang med et tiår med studier?

Og du, der ute, abortmotstander: Du vil så gjerne redde liv. Jeg minner om at det i Syria er krig nå. Og at det er mange barn i Norge som ikke blitt tatt godt vare på. Hva med å ta med deg meningene dine og redde noen levende mennesker?

Og dere som sitter på Stortinget. Ja, dere vet hva jeg prøver å si.
Hvem er viktigst – den levende jenta som har blitt ufrivillig gravid og har det vondt – eller det frøet som foreløpig ikke er så mye annet enn et frø?

Teksten er skrevet av gjesteblogger Thea Nathalie Finstad. Hun er statsviter og feminist og ønsker seg en verden med mindre skam.

Bilde. scary phone call, kidicarus222, CC BY NC ND 2.0 

Bilde. Abortion on demand, steenaire, CC BY 2.0