”Arbeiderpartiet sitter i sandkassa og furter”, sa Siv Jensen til Dagbladet for noen uker tilbake. «Den store forskjellen på Frp og Arbeiderpartiet er at vi er mest opptatt av å gjennomføre politikk, fremfor å rakke ned på politiske motstandere», fortsetter hun.

Det er på tide å se på månedene som gikk.

Det begynte med at Solberg-regjeringen hadde sittet i kort tid og derfor ikke kunne svare for politiske utfordringer. Alle forstod det. Hvor mye rekker egentlig en liten regjerning å gjøre på tre uker? Ikke stort. Spesielt ikke når den rødgrønne regjeringen hadde sittet i åtte år og etterlatt seg selveste ”arvesynden”. Man skulle tro Solberg-regjeringen hadde arvet enn rønne og ikke verdens rikeste land.

Problemet nå er at ”åtte år” brukes av regjeringen som bortforklaring og avledningsmanøver i en hver politisk debatt. Så vidt jeg kommer på i farta kan ikke regjeringen svare for følgende problemstilinger uten å rakke ned på, eller gjemme seg bak de åtte ”traumatiske” årene: ”uførebomben”, reservasjonsretten, boligmangelen, sine egne løftebrudd, traktorer som kjører sakte, gapet mellom produksjon og lønnsvekst, vanekriminelle, fengselskrisen, Bypakken Nedre Glomma og Aker Seafoods sine leveringsforpliktelser og så videre og så videre og så videre.

Vi må derfor se nærmere på hva en bitteliten regjerning rekker å gjøre på et halvt arbeidsår med 18 ministere, 43 statssekretærer, og 17 politiske rådgivere? (I tillegg til 77 stortingsrepresentanter, som jeg holder utenfor her).

Til sammen har de sittet 39 årsverk. Andre som har jobbet 39 årsverk vet at man ikke rekker stort på den tiden. Vi kan sammenligne med en helsefagarbeider på sykehjem: i løpet av 39 år i omsorgsbransjen rekker han å få 31 590 syke gamle mennesker opp av senga morgenen, servere 21 060 frokoster, 21 060 lunsjer, ha 42 120 medisinutdelinger og skrive rapport i 5269 timer.

Ergo: noen bruker 39 årsverk til å få 31 590 mennesker opp av senga, andre bruker 39 årsverk på å skylde på andre. Og siden de regjeringsansattes lønn er fire ganger så høy som en helsefagarbeider, burde de i rettferdighetens navn også være fire ganger så effektive.

Men hvordan kan vi som innbyggere vite at regjeringen faktisk jobber og ikke bare skylder på andre? Jo, via skjemaer. Altså målstyring. Som for eksempel: hvor mange ganger har du sagt ordene «åtte år» i dag? Hvor mange arbeidstimer har du brukt på tvitring isteden for å gjøre jobben din i dag? hvor mange leger har fått reservere seg fra å følge norsk lov i dag? hvor mange ganger har du sagt ordene «åtte år» i dag? Hvor mange ganger har du sagt at feminister som går i tog er ego i dag? Hvor mange ganger har du kjent at arvesynden er tung å bære i dag? hvor mange ganger har du sagt ordene «åtte år» i dag? Hvor mange løgnaktige asylsøkere har du kastet ut i dag? hvor mange ganger har du sagt ordene «åtte år» i dag? hvor mange kulturpersoner har blitt bedt om må holde kjeft i dag? Hvor mange minutter har du snakket med kunder i First House på telefonen i dag? Og sist men ikke minst: hvor mange ganger har du sagt ordene «åtte år» i dag? Det kan oppleves som tidstyveri å holde på slik, men tallene er faktisk det eneste som teller.

For hvis ikke regjeringen klarer ta ansvar uten å skylde på andre, burde vi diskutere lønna og hvorvidt de er kvalifisert for jobben. Kan de ikke gjøre jobben, vil jeg for øvrig tipse dem om en regjering – en regjering som satt i åtte år, og som gjorde en god jobb. Vi kan i hvert fall ikke ha uproduktive folk med massive sugerør ned i statskassa.

Og mens denne politiske debatten pågår sitter vi alle og venter i spenning:
Ja for når skal vi egentlig få lov til å kjøre rundt på segway med boksehansker på?

Og til slutt – siden vi lever i disse selvhjelpstider der betingelsene ikke betyr noe, men hvordan DU håndterer DINE utfordringer, fant jeg dette vakre sitatet til inspirasjon til regjeringen:

Bilde: Siv Jensen, fremskrittspartiet.  CC BY-NC-ND 2.0

Bilde: Tronetaledebatten, CC BY-NC-ND 2.0

Bilde. Never stress over things you can’t change, happy life, CC BY NC SA 20