Hvis venstresida skal vokse, må vi ta et oppgjør med skammen.

Iblant spør jeg meg selv hvilken kamp som er viktigst: kvinnekampen eller kampen mot klassesamfunnet. Mange av oss på venstresiden mener at dette er to sider av samme sak. Og det er det jo, med tanke på at fattigdommen bærer et kvinneansikt både her og internasjonalt.

I tillegg finnes det klare likheter og paralleller mellom klassekamp og kvinnekamp. I vårt samfunn er fremdeles mannen normen og kvinnen den andre. Det samme kan man si om middelklassen og de fattige. Flertallet av den norske befolkning befinner seg i middelklassen, og middelklassens livsførsel utgjør derfor en norm for hvordan man skal leve og hvilken standard man skal ha. Som fattig avviker man fra denne normen – man kan ikke delta på lik linje. Det er skamfullt.  Som kvinne kan man møte barrierer menn kan ha vanskelig for å forstå. Det kan handle om hvordan skjønnhetspresset gjør kvinner skamfulle over sitt eget utseende. Det kan også være i form av hersketeknikker, seksuell trakassering, manglende selvtillit, eller streben etter å leve opp til et urealistisk kvinneideal. Det er ikke en refleks for alle kvinner å stille seg spørsmålet om det er idealene det er noe feil med, og ikke meg. Isteden klandrer man seg selv, og skammer seg.

Det handler om hvordan stammespråk og en intern kultur, også på venstresiden, kan skyve folk vekk.

Dette kan også overføres til klasse. Klasseposisjon, manglende språk og ressurser kan gjøre det vanskelig å se og forsøke å endre sin situasjon på et strukturelt nivå. Skam hemmer og bryter ned. For dem som klassereiser, er det overgangen fra en kultur til en annen og det å slippe taket i skammen, som kan være vanskelig. På samme måte er det for kvinner som trer inn i et styrerom fullt av menn. Det kan være vanskelig å passe inn i mannskulturen. Kvinner får ofte beskjed om å snakke høyere om de absolutt vil høres. Aldri er det snakk om at menn burde lytte mer og bedre til det kvinner sier. Det er den som avviker fra normen som blir pålagt å tilpasse seg, på premissene til dem som representerer normen.

Kan man ikke vise til statistikk eller teori, gjelder ikke argumentene, og mange lukker ørene.

Det finnes med andre ord barrierer som er usynlige for normsetterne, men som kjennes godt på kroppen for dem som er «de andre». Det samme gjelder folk med minoritetsbakgrunn. Det er ikke lett for meg som er født og oppvokst i Norge å forstå hvordan små drypp av kommentarer, blikk, spørsmål utgjør en evig påminnelse om at man har annen etnisk opprinnelse – og hvilken belastning det iblant kan være. For at jeg skal forstå, må jeg være villig til å lytte.

Venstresidens kamp er derfor også en kamp mot individualisert skam. Folk må fritas for skam, og kampen må rettes mot urettferdighet og undertrykkelse i samfunnet, ikke mot en selv. Men dette handler ikke bare om politikk. Det handler også om hvordan vi forholder oss til hverandre nå vi møtes ansikt til ansikt. Det handler om hvordan stammespråk og en intern kultur, også på venstresiden, kan skyve folk vekk. Og det handler om hvordan vi rommer ulike menneskers måte å snakke politikk på og hvor åpne vi er for alle slags spørsmål. Ofte vises lite sympati og interesse for folks livserfaringer og betraktninger, til tross for at en sterk historie kan ha voldsom sprengkraft. Kan man ikke vise til statistikk eller teori, gjelder ikke argumentene, og mange lukker ørene. Sånt kan man bli møtt med i den akademiske middelklassen på venstresiden, som ofte legger premissene for debattene. På veien mister vi potensielle spirer som kan føle seg ydmyket og skamfulle, nettopp av slike møter. Dette rammer spesielt unge kvinner og folk med en annen etnisitet- eller klassebakgrunn.

Feministisk kamp er en kamp mot rasisme og klasseundertrykkelse, og også en kamp for demokratisk deltakelse på tvers av etnisitet, klasse og kjønn, der flere får delta på egne premisser. Når vi setter sammen styrer, råd og utvalg burde det derfor alltid være en målsetting å få til en sammensetning som i størst mulig grad gjenspeiler befolkningen. Å jobbe sammen, på tvers av bakgrunn, skaper viktige møteplasser hvor vi kan utfylle og lære av hverandre.

Vi holder nå på å bygge en bredere venstreside. Da kan en slik påminnelse være nyttig. Vi må løfte flere ulike mennesker opp og frem og gjøre hva vi kan for å romme mer. Slik bygges bedre politikk, slik rekrutteres flere og slik når vi ut til flere. Enkeltmøter betyr faktisk noe, og kan iblant være avgjørende for hvorvidt vi klarer å inkludere et nytt menneske eller om vi sender en potensiell venstresideaktivist ut i kulden med skammen i magen.

Teksten var på trykk i Klassekampen, mandag 3.mars 2014

bilde: stud shame, komodor  CC BY NC ND 2.0