Illustrasjonsbilde: I love you av Shandi-Lee Cox tilgjengelig under (CC BY-NC-ND 2.0)

Dagens debatt i sosiale medier har avdekket noe helt forferdelig: Jenter som støtter hverandre! Det må vi slutte med sporentreks! Nei. Det er ikke framsnakkinga vi skal slutte med, det er konfettien rundt.

Jeg leste tidligere i dag Eva Grindes kommentar i Dagens Næringsliv «Rosa sukkerspinn» og delte den ukritisk med kommentaren «Amen» på et kvinneforum. Det skapte naturligvis debatt, da veldig mange tok seg nær av teksten. I etterkant, kan jeg nok forstå det.

Er det noe jeg genuint tror på, så er det framsnakking. Og kvinner som framsnakker andre kvinner, er i mine øyne utelukkende positivt. Slik jeg tolker Eva Grindes tekst, er det et spark mot kvinnelige toppledere som lager sin egen runkesirkel med hjerter og ukritiske kommentarer om at de alle er best, og som kan oppfattes av andre som utestenging. Nærmest kan det bli en slags dyrkelse av et fåtall, der disiplene ukritisk spanderer komplimenter som ikke fører noen plass. Et gubbevelde trenger ikke nødvendigvis bestå av menn. 

«…så ser jeg for meg hvordan kommunikasjonen mellom meg og mine kollegaer i Finanskomiteen på Stortinget ville sett ut. Takket Jonas Gahr Støre i en sms for hyggelig omtalt i forbindelse med intervju i A-Magasinet her for leden. Det kunne sett slik ut: “Skjønne deg – klok, raus og vakker som alltid i A-magasinet i dag.  <3 Tusen takk. FIIIINEN <3 “

På kvinneforumet dette ble diskutert, kvitterte Siri Sunde (Lege) med kommentaren; «Jeg tror at i mange (spesielt mannsdominerte) deler av arbeidslivet/samfunnet er det hensiktsmessig å gi en ekstra tommel opp/oppmerksomhet til en annen kvinne som gjør noe bra. Men dette bør fortrinnsvis være på det kvinnen gjør/tenker, ikke noe generelt heiarop – det blir for useriøst. Og tilbakemeldingen burde vel fortrinnsvis gis personlig, i et møte, etter et foredrag etc, ikke i sosiale medier? Vi burde bli flinkere til å bygge hverandre opp – mennene får så mange fordeler i bransjer preget av gubbevelde, men enig i at voksenvarianten av “du er kul”, “du er søt” virker mot sin hensikt. Hva med å poste en bra kronikk/artikkel en kvinnelig kollega har skrevet? Fremheve konkret hvorfor den jobben hun gjør er viktig? Protestere når hun blir avbrutt av nedlatende kolleger mens hun snakker/holder innlegg/foredrag? Det tror jeg er en bedre måte for å hjelpe hverandre opp og fram.»

Heidi Nordby Lunde svarte kvikt dette; «…så ser jeg for meg hvordan kommunikasjonen mellom meg og mine kollegaer i Finanskomiteen på Stortinget ville sett ut. Takket Jonas Gahr Støre i en sms for hyggelig omtalt i forbindelse med intervju i A-Magasinet her for leden. Det kunne sett slik ut: “Skjønne deg – klok, raus og vakker som alltid i A-magasinet i dag.  <3 Tusen takk. FIIIINEN <3 ” Altså. Jeg hadde heller gått sykmeldt de neste tre årene enn å møte opp i komiteen om jeg hadde sendt en slik melding.»

Å omtale andre kvinner som kattepuser, er ikke akkurat å ta hverandre på alvor. 

Å tolke Grindes tekst dithen at man skal besvare hjerter og sukker med nulltoleranse, blir i alle fall feil i mine øyne. Det er måten vi omtaler hverandre på som er essensen her. Om vi er så forbanna opptatt av å være likestilte med menn, hvorfor er da vår kvinnelige kollega eller venn en kattepus, mens vi gjerne siterer vår mannlige venn eller kollega ordrett og med kommentaren «X har vesentlige poenger her»? Å omtale andre kvinner som søte kattepuser, er ikke akkurat å ta hverandre på alvor. 

Det blir som et enormt selvbekreftelsesbehov som blir oppfylt og egentlig ikke fører noen plass. Det blir nærmest en tvangstrøye og en selvknebling.

Men saken er ikke så svarthvitt heller. Jeg spanderer jaggu meg gladelig et hjerte i ny og ne til både kamerater og venninner, jeg. Heller ikke her ligger essensen i problemet. Problemet er at vi er som ukritiske disipler og kaster oss på en slags dyrkelse av absolutt ingenting når vi gnir vaselinen inn i våre egne øyne, og ikke ser skarpt. Jeg kjenner til kvinner som har brukt opp tjue- og tredveårene til å ta x antall photoshoots av seg selv, som gjør at jeg føler meg nærmest pressa til å gi et kompliment om at bildene er fine. Hva hjelper det egentlig kvinnen? Hva vil hun? For meg blir det et signal om «Hjelp! Jeg sliter med selvtilliten». Klart jeg ikke har lyst til å bidra til å bryte ned den.

Hæ, hvordan kan jeg påstå noe sånt? Fordi når det har butta på jobb hos meg, og jeg føler jeg ikke får til noe, har jeg lukka munnen selv og skifta profilbilde på facebook. Da strømmer komplimentene på fra både høyre og venstre. Det blir nærmest en påminnelse om at jeg burde holdt kjeft litt oftere, så begynner folk å like meg bedre. Dermed forstår jeg at jeg hverken hjelper meg selv eller noen andre. Det blir som et enormt selvbekreftelsesbehov som blir oppfylt og egentlig ikke fører noen plass. Det blir nærmest en tvangstrøye og en selvknebling. Å bli sitert av andre på noe jeg har skrevet, derimot, er et enormt kompliment som hjelper meg videre i hverdag og jobb. Det er nemlig ikke jeg som skal fram — det er saken. 

Banksy delte forleden dette bildet av en annen street-artist. Bildet oppsummerer dagens samfunn ganske greit.

Men så er det dette med å skille offentlig fra privat også, og sosiale medier har så klart vært med å vaske ut skillet mellom disse. Et hjerte til en god venninne kan like greit bety «Jeg er glad i deg, bli frisk fra klamydiaen og ses til en flaske vin i helga», og det er jo egentlig noe privat mellom oss. Som jeg muligens har lufta ut i offentligheten. Muligens #FAIL av meg.

Hva vet vi om de som er utafor denne heiagjengsirkelen? Jeg vet lite, men jeg kan banne på at de ikke har fått den oppbackinga de har trengt her i livet.

Tidligere denne uka, diskuterte jeg også med flere på det samme kvinneforumet hvordan vi takla netthat. Er det én ting som i alle fall er sikkert, så er det at netthatet eksisterer, og jeg finner det forkastelig at mange kvinnelige debattanter blir omtalt på verst tenkelige måte. Det kan godt tenkes at hjertene og de ukritiske kompimentene rett og slett bare er vår egen autopilot som svarer dødningehoder og hakekors. Da er det fint å få en klapp på skuldra av litt sterkere folk. Men den klappen på skuldra bør føre til noe konstruktivt. Dessuten tror jeg ukritiske heiarop føre til mer netthat. Hva vet vi om de som er utafor denne heiagjengsirkelen? Jeg vet lite, men jeg kan banne på at de ikke har fått den oppbackinga de har trengt her i livet.

Magnhild (Antibloggeren) skrev tidligere denne uka også noe om akkurat dette: «Vi som er mer opptatt av å være oss selv enn å smøre tenna med vaselin, vinner ikke i de korte løpene. Ei realitetsorientering om raushet er at vi nok hadde solgt flere datamaskiner ved å klø andre under haka. Men jeg er ikke så forbanna interessert i å selge datamaskiner. Jeg er interessert i å legge meg om kvelden og vite at jeg har gjort en forskjell for noen. Og jeg vil vite at når noen liker det jeg gjør, så et det faktisk fordi det jeg gjorde var bra, ikke fordi jeg var en kvinne med mastergrad i kolon, bindestrek og parentes.»

Smak litt på kommentaren til Heidi Nordby Lunde igjen (Enda mer kjent som bloggeren Vampus – høyrefeminist som har måttet motta kjeft fra både høyre og venstre side i politikken). Hva om jeg hadde sitert Sven Egil Omdals siste tekst med «Verdens flinkeste gutt, det er du det <3 Stå på videre! Dessuten ble du såååååå fin på håret etter du var hos frisøren!» Jeg tror han hadde følt seg nærmest flau. Og ikke bare det; poenget i teksten hans han hadde forsvunnet til fordel for at folk tenkte «Ja, han kan ikke ha det lett om dagen stakkars, han trenger litt trøst. Hva var det han hadde skrevet om igjen?».

Å tolke Grinde dithen at kvinner skal slutte å framsnakke hverandre, er en for all del en legitim tolkning, men det er ikke slik jeg ønsker å tolke henne. Vi skal fortsette å jobbe hverandre fram, nettopp av den grunn at likestillinga ikke kommer av seg sjøl. Men om vi ønsker likestilling, må vi også ta hverandre på alvor, og skille greit mellom jobb og privatliv. Jeg spanderer hjerter på kamerater og venninner når de trenger det på privaten. Om disse gjør en god jobb og jeg ønsker å fremme det, vektlegger jeg heller det de er gode til.

Så om jeg og flere andre ikke har vært rause nok til å fortelle deg hvor fin du er, kan det være fordi vi vektlegger andre og viktigere ting. Fordi vi forventer mer av deg. Det er nemlig et kompliment i seg selv. 

At kvinner er mer klissete en menn er i alle fall en myte. Det spanderes mye hjerter og annen ryggslikking blant gutta også. Forresten, har dere lest Abid Rajas kjærlighetsbrev til Jens Stoltenberg? He he he. Kosegutter!

For du kjenner deg igjen, ikke sant? Fordi du roper høyt og tar kamper for fellesskapet, men blir oppfatta som en sur og bitter feministkjerring som garantert er sjalu på alle disse kvinnene som holder kjeft og leker med hjertene sine? Ikke gi etter for presset. Det er meningene dine og jobben du gjør som samfunnet burde vært ute etter. Det er det du er god til som gjør deg verdt noe i samfunnet. Ikke hvor mange likes du har på profilbildet ditt på facebook. Det flytta nemlig ikke fjell. Så om jeg og flere andre ikke har vært rause nok til å fortelle deg hvor fin du er, kan det være fordi vi vektlegger andre og viktigere ting. Fordi vi forventer mer av deg. Det er nemlig et kompliment i seg selv. 

Illustrasjonsbilde: I love you av Shandi-Lee Cox tilgjengelig under (CC BY-NC-ND 2.0)