Tvinges kvinner til likestilte liv?
Frps medlem i Familie og kulturkomiteen, Morten Stordalen skriver i Ny tid 31.1 at Fremskrittspartiet ikke ønsker å «påtvinge en resultatlikhet som går på bekostning av enkeltmenneskets egne ønsker». Det Stordalen glemmer å opplyse om er hvilke enkeltmennesker han snakker om. På bekostning av hvis interesser og ønsker? En lavtlønt hjelpepleier eller stuepike vil vel ønske en større resultatlikhet i lønn velkommen? Andre yrkesgrupper, ledere og politikere trenger derimot ikke å juble for en slik endring. Det er jo ikke til deres fordel.
Stordalen virker å ha en oppfatning av at likestillingstiltak har blitt innført mot viljen til de brede lag i folket. Det er galt. I en representativ undersøkelse gjennomført av Norsk Monitor i 2009 svarte over 2/3 at det ideelle er en likestilt familiemodell, der partnerne har like krevende jobber og deler husarbeid og barnepass likt. Bare 4 prosent var tilhengere av den tradisjonelle familiemodellen.Bruken av fedrekvoten har økt i takt med utvidelsene av den. 90% tar i dag ut fedrekvote. Det er det jo ingen som tvinger dem til. Bruken av barnehager har også økt i takt med utbyggelsen. Nå går langt de fleste norske 2-åringer i barnehage og nesten alle femåringene. Men foreldrene står stadig fritt til å ikke benytte seg av tilbudet (og spare noen tusenlapper i måneden).
Stordalen mener videre at feminister påstår at mennesker som tar tradisjonelle valg ikke gjør dette av egen fri vilje, og dermed rakker ned på en stor gruppe mennesker. Han mener tilsynelatende at når kvinner tjener mindre enn menn og er underrepresentert som ledere og i maktposisjoner, så er det fordi de på like premisser velger disse mulighetene bort.
Stordalen ser alle valg som individuelle valg. Problemet til mange kvinner er at de ikke selv velger de situasjonene de tar valgene i. Det er også fullt mulig å stå inne for en rekke enkeltvalg, som å prioritere tid til barn og hjem, og likevel være uenig i resultatet: Lavere alderspensjon, liten mulighet til å forsørge barn selv og manglende mulighet til å ta opp boliglån. Dette er utgangspunktet blant annet for at mange kvinner i fagbevegelsen har kjempet for sekstimers arbeidsdag.
Kvinner står fritt til å velge yrke, men om de velger tradisjonelle omsorgsyrker, må de selv bære kostnaden ved at dette tradisjonelt har vært lavtlønnsyrker nettopp fordi de var kvinneyrker. En politisk kamp på dette feltet, kamp for likelønn, blir i Stordalens verden å påtvinge resultatlikhet på bekostning av enkeltmenneskets egne ønsker.
Stordalens FrP har inngått et politisk partnerskap, noe som ofte gir en bismak. Mange kvinner har inngått partnerskap med menn. Menn som ofte også tjener mer – et vektig argument for å prioritere karriere i en trang småbarnsøkonomi. Den interne forhandlingen i parforholdet blir da like krevende som å være minste parti i en samarbeidsregjering. En må gi mer enn en kanskje ønsket.
Teksten sto på trykk i Ny Tid 7.2-14
Bilde: «Veranderende rolpatronen (Kjønnsroller i endring)» Spaarnestad Photo, SFA003007238, Haarlem 1982. Uten kjente copyright-restriksjoner fra det nederlandske nasjonalarkivets Flickr-konto.
Om forfatteren
Solveig
Jeg er 29 år og bor på Trasop i Oslo med mann, barn og bonusbarn. Jeg er i gang med en mastergrad i sosiologi, og jobber i en interesseorganisasjon for funksjonshemmede.
Related Posts
-
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Ville bare si “like!”. Meget velartikulert.
Det problemet Stordalen peker på er noe en god del kvinner også har pekt på, nemlig venstresidens problemer med å godta at enkelte velger tradisjonelle valg. Vi på venstresiden har mange sterke normative føringer i vår filosofi. Dette er del av et fokus på rettferdighet der vi ber om en rettferdighet som går langt utover dagens situasjon. Det må også være tillatt å peke på at f.eks. kvinner som velger bort en situasjon som arbeidstaker og heller vil være i hjemmet gjør seg selv veldig sårbare økonomisk sett hvis de skiller seg. Men en bør føye til at mange faktisk velger en livssituasjon med mange risker og at dette må respekteres. Kanskje de ender opp med å si i alderdommen at dette var veldig riktig gjordt. En parallell er de som velger en usikker jobb de virkelig er interessert i snarere enn en trygg en de ikke er særlig interessert i. Dette tillegg glemmer mange på venstresiden. Til dette kan komme et overdreven fokus på at visse valg ikke er genuine. mest grotesk er dette i forhold til sexarbeidere som insisterer på at dette er noe de trives med og vil gjøre. Venstresidens feminisme har gått alt for langt i å ville bortforklare slike ønsker. Her er jeg enig med Stoerdalen— en annen sak er at jeg er enig med Solveig i at mange mennesker ikke velger sine egne valgsituasjoner. Hvis man er født på et lite sted og har eldre foreldre man ikke vil reise fra, kan det være at det bare er en 2/3 renholdsjobb til 158 kroner timen (tariffen) som er tilgjengelig. Dette bringer oss over på felter der venstresiden står sterkt. Det er meningsløst at mennesker som jobber i skole, barnehage og helsevesen basert på 3-4 års høyere utdannelse skal tjene langt mindre enn ingeniører, elektrikere, m.m. De første er gjennomgående kvinner de andre menn. Å fokusere på dette er reell likestillingspolitikk.
En feministisk blogg og ikke ett eneste ord om V-Day?
V-Day, February 14th, is a global activist movement to end violence against women and girls inspired by Eve Ensler’s play, The Vagina Monologues. The movement was started in 1998 by author, playwright and activist Eve Ensler. Ensler has been quoted as saying that it was women’s reactions to the play that launched V-Day.http://en.wikipedia.org/wiki/V-Day_(movement)
Det er heller ikke sikkert det er god likestillingspolitikk å knytte velfersgoder i for stor grad til deltakelse i yrkeslivet. Det er en måte å svikte de som står lavest på rangstigen, de kvinnene som ikke klarte eller kunne eller ville kombinere unger/familie og lønnsarbeid. Jeg mener venstresiden og store deler av kvinnebevegelsen har sviktet kvinner som bruker livet sitt på ulønnet omsorgsarbeid.
Jeg har skrevet om dette her.