I etterkant av debatten om Marte Wexelsen Goksøyrs tale  i anledning Grunnlovsjubileet ,  gjør jeg meg noen refleksjoner om majoritetsfeminister og minoritetsfeminismer. Med eget utgangspunkt som funksjonshemmet og kvinne har jeg erfart at vi som har andre trekk ved vår person som også utgjør diskrimineringsgrunnlag, ikke kan regne med å bli lyttet til i ordskiftet blant majoritetsfeministene.

I Norge anno 2014 kan kvinner nyte en rekke rettigheter og friheter, takket være innsatsen til våre medsøstre som gikk foran og kjempet på plass noen vesentlige endringer i samfunnsstrukturen, lovverket inkludert. Som norsk, hvit middelklassekvinne er jeg privilegert, når jeg kan være trygg på at jeg på en rekke livsområder er beskyttet mot diskriminering på grunnlag av mitt kjønn.

Men disse privilegiene er plutselig ikke så selvsagte i det andre faktorer ved min identitet og  sosiale status kommer inn. Det er ikke tilfeldig at jeg ovenfor presiserte min etniske tilhørighet, hudfarge og sosioøkonomiske status.

Vi er mange som har erfart at majoritetsfeministene i liten grad har talt vår sak.

Minoritetsfeminismene

Hvordan oppleves debattinnlegg om nødvendigheten» av å ha en au pair  i huset til å ta seg av barn og hjem for å bryte gjennom «glasstaket» til topplederstillinger og styrerom i næringslivet – om man er au pair fra Filippinene som har en familie hjemme å forsørge, og gjør alt – inkludert å stelle hus og hjem for norske kvinner på andre siden av jorda – for å sikre familien økonomisk?

Og hvorfor sliter muslimske feminister som selv ønsker å bruke hijab med å slippe til i samfunnsdebatten med innspill om alternativ til den vestlige feminismen?

For at kjønnslikestillingen skal nå fram til alle kvinner – i Norge og ellers i verden – er det nødvendig å ta i bruk interseksjonelle tilnærminger som tar opp i seg flere dimensjoner ved levde kvinneliv.

Vi er mange som har erfart at majoritetsfeministene i liten grad har talt vår sak. Vi har ofte erfart at vi har blitt overhørt, ignorert, og at vår status som f.eks. funksjonshemmede har blitt satt opp som hinder for andre kvinners likestilling. Verden over har det vokst fram en rekke minoritetsfeminismer, fordi man har erfart at (privilegerte) majoritetsfeminister ikke har talt deres sak. Det gjelder for eksempel Black Feminism – som har måttet kjempe både mot rasistiske samfunnsstrukturer og kvinneundertrykking blant svarte nasjonalistbevegelser. Eller for å ta et mer hjemlig eksempel: Hverdagsrasismen som popper opp når en kvinne med afrikansk opprinnelse er ute i det offentlige rom og får spørsmål om hun kan «gi massasje».

Eller Queer –feminister, som fortsatt lever med hverdagsdiskrimineringen i arbeidslivet, helsevesenet og på boligmarkedet – på tross av rettslig beskyttelse mot diskriminering.

Transpersoner som ønsker å gjennomgå kjønnsbekreftende kirurgi som kvinner kan fortsatt ikke unngå sterilisering (Kilde: Skeiv Ungdom 2013).

Med dette bakteppet er det at jeg leser reaksjonene fra Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen m.fl. på Goksøyrs tale, og blir provosert. Mektig provosert.  Hvor er «luksusfeministene» som har «råd» til å ha styreromsrepresentasjon etc. som viktige kampsaker, når en kvinne med utviklingshemming blir utsatt for vold i en norsk kommunal omsorgsbolig, for deretter å erfare at hun ikke kan regne med å få hjelp verken fra et krisesenter eller kommunen sin? Hvor er de, når våre mødre og døtre opplever diskriminering motivert av sitt slektskap til en kvinne med nedsatt funksjonsevne?

Inkluderende feminisme?

Funksjonshemmede feminister

Det er med god grunn at kampen for funksjonshemmede kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter i liten grad har dreid seg om tilgangen til selvbestemt abort. For oss har gjerne andre saker hatt høyere prioritet – f.eks. en lang historikk med tvangssterilisering og tvungne aborter.

Sjansen for at en funksjonshemmet jente blir utsatt for vold av sin familie eller kjæreste er fire ganger større enn for andre.

I USA etablerte kvinnenettverket F.R.I.D.A. «Pad Patrol» for å forsyne kvinner som bor på sykehjem med sanitetsbind og tamponger , for at de skulle slippe å bruke av sine få dollar i lommepenger på utstyr institusjonene ikke ville dekke, eller for å forhindre at de ble medisinert mot sin vilje for å stoppe/begrense menstruering.

«Disabled women and girls face more shit than you could ever know” skriver den unge autistiske (og queer-feministiske) bloggeren Alice fra England.  Og det har hun jammen rett i. For eksempel:

Sjansen for at en funksjonshemmet jente blir utsatt for vold av sin familie eller kjæreste er fire ganger større enn for andre.

Jenter og kvinner med psykiske funksjonsnedsettelser kan oppleve omfattende og nedverdigende tvangsbehandling i norsk psykisk helsevern, i et omfang som kan kvalifisere til betegnelsen tortur .

Funksjonshemmede (og andre minoritets-)jenter kan i enda mindre grad enn andre jenter regne med å få adekvat og ikke-stigmatiserende seksualundervisning.  Mulighetene til å utøve sine seksuelle rettigheter og ta kvalifiserte beslutninger om familieplanlegging blir dermed redusert.

Og til slutt henger jeg på et egenerfart eksempel, fra SVs interne debatt om fosterdiagnostisk tidlig ultralyd for en tid tilbake: Der ble «kvinner» satt opp mot «funksjonshemmede» i en kunstig interessemotsetning, som om vi funksjonshemmede kvinner (og våre mødre og døtre) ikke eksisterte. Atter en gang ble vi utestengt og fremmedgjort, blant våre egne medsøstre og andre feminister. Våre forsøk på å komme til orde ble avfeid med at kampen for likeverd og likestilling ikke skal foregå i kvinnens livmor. Vi kom ikke til med budskapet om at kampen allerede foregår i noens livmor – våre. Vi som systematisk blir frarådet å få barn, som blir presset til en abort vi ikke ønsker, og mistenkeliggjort for våre motiver som mødre både under og etter graviditet og fødsel.

Hvor blir det av solidariteten, dere majoritetsfeminister?

For egen del takker jeg ærbødig Goksøyrs modige nødrop om å bli hørt i et samfunn som enda har langt igjen før alle kvinner får ta likeverdig del i frigjøringsrevolusjonen.

Bilde1: Feminist fist i Eva the weavers photostream (CC BY-NC-SA 2.0)

Bilde 2: We can do it! i US national archives photostream. Unrestricted.

Dagens gjesteblogger er Toril Heglum. Om meg:
Jeg er en svensk trønder fra Bryne, jobber i samvirkeforetaket Uloba SA, utdannet kommunikolog, og er kronisk engasjert for menneskerettigher for alle.

Torils tips:

For de som ønsker å lese mer om minoritetsfeminismene og levde kvinneliv utenfor majoritetsfeministers fokus kan jeg anbefale å lese blant annet dette:

http://www.disabilityandrepresentation.com/2013/07/30/why-this-disabled-woman/

http://disability-studies.leeds.ac.uk/files/library/morris-gender-and-disability.pdf

http://thefeministwire.com/2013/11/addressing-the-criminalization-of-disability-from-a-disability-justice-framework-centring-the-experiences-of-disabled-queer-trans-indigenous-and-people-of-colour/