Eskil Vogt regidebuterer med ”Blind”, en fortelling om en kvinne som har mistet synet. Jeg har aldri før sett en funksjonshemmet kvinnerolle i norsk film, så jeg var veldig spent på dette modige valget. Ellen Dorrit Petersen gjør Ingrid til en kompleks og interessant karakter, i en historie om et liv som har blitt snudd på hodet.

Starten på filmen er en varsom introduksjon til hovedpersonens tanker og tristesse, en begynnelse som minner om engelske ”Better Things” av Duane Hopkins. Ingrid har mistet synet i voksen alder, og hun minnes ting, steder og situasjoner hun pleide å kunne se. Hun orker ikke gå ut av leiligheten, og savner seksuell oppmerksomhet fra ektemannen Morten (spilt av Henrik Rafaelsen). Morten er en snill og tålmodig mann, men han virker frustrert over at Ingrid isolerer seg innendørs. Ingrid fungerer som en allvitende fortellerstemme gjennom filmen, og vi møter snart karakterene Einar og Elin.

Vogt leker med ulike lag av fortellerteknikk, og vi som publikum forsøker å plassere de ulike personene i historien og skjønne deres relasjoner. Dette blir aldri slitsomt, heller en spennende ferd gjennom en kompleks fortelling. Vi blir tatt med inn i Ingrids fantasi, hvor hun prøver å gi mening til sin nye tilværelse uten syn. Hun oppfatter og utforsker tingene rundt seg gjennom lytting og berøring, noe som er nydelig fanget av filmfotograf Thimios Bakatakis. Petersen gjør en utrolig god rolle som Ingrid, både i uttrykk og sitt nølende kroppsspråk, vi tviler ikke et sekund på at denne kvinnen nylig har mistet synet sitt. I det hele tatt er alle karakterene troverdige, sårbare og godt spilte.

Ingrid kjenner på avstanden mellom henne og Morten, og lurer på om han blir lei av hennes nye funksjonshemming. Selv om situasjonen hennes er spesifikk, er det mye ved tankene og redslene som virker universelt. Hvordan et forhold påvirkes av at den ene parten møter vanskeligheter, frykten for at kjæresten din savner noe du ikke kan gi. Følelsen av å langsomt miste den andre, eller kanskje deg selv. Kanskje miste grepet om hva som er virkelighet, og hva som er dine egne forestillinger, en tråd vi kan følge fra Vogts tidligere manus.

Vogt skrev manusene til ”Reprise” og ”Oslo 31. august” med Joachim Trier, to filmer som har blitt kritisert for å ha kjedelige kvinneroller. Med dette i bakhodet syntes jeg plakaten til “Blind” var et klisjémessig valg av motiv, Petersen virker mest som et passivt kvinne-ornament mot den hvite veggen (selv med de svarte bokstavene). Jeg savner et blikk, en handling eller en intensjon, og synes hovedrollens ansikt hadde vært et mer naturlig fokus enn rumpa. Men filmen leverer heldigvis en svært minneverdig og mangefasettert karakterer i Ingrid, og vi håper på flere interessante kvinneroller fra Vogt.

Originalmusikken er laget av Henk Hofstede og er et imponerende komponent i filmen. Stemningsskapende og malende, aldri for dominerende. Vi får til og med et spor av Ola Fløttum, som laget den nydelige musikken til Vogts tidligere filmer med Trier. Når jeg er på kino, er det ikke ofte jeg blir sittende igjen til all rulleteksten har glidd forbi mens inntrykkene strømmer gjennom hodet. Men dette er en slik film.

Gjesteblogger Bianca Bernhoft Løkkeberg, student og filmentusiast.