Dømt til å være tøff
«Du må bare ta henne, mann! Hun er din,»
sier en av guttene. En 15 år gammel jente på skolen har forelsket seg vilt i meg. Hele skolen vet om det, og det hviler en absurd forventning på skuldrene mine – en forventning om at jeg skal ”ta henne”.
Skumringen er i ferd med å legge seg over internatskolen i det vakre landskapet i Wawashang. Jeg og mine medbrigadister, Michael og Ane, har akkurat vært og spist middag. Vi trasker rolig tilbake til rommene våre mens vi diskuterer situasjonenjeg står i. Jenta som er forelsket i meg er en av dem vi har fått best kontakt med, og det ville være synd om dette skulle ødelegge vennskapet.
Når vi kommer frem til husene vi sover i, roper en gjeng gutter på meg og skal ha meg til å komme til dem. Jeg går bort for å høre hva det gjelder. De vil prate med meg om den kompliserte situasjonen med denne jenta, og gi meg noen gode råd. Entusiastisk begynner en av dem med å si at det hele er ganske enkelt:
”En pen jente er forelsket i deg og du bør utnytte det”.
De venter spent på at jeg skal dele deres entusiasme. Lettere sjokkert over rådet jeg har fått, prøver jeg å forklare at der jeg kommer fra er det helt utenkelig at en 21 år gammel gutt er sammen med en 15 år gammel jente. Det er til og med ulovlig. Guttene fnyser av det og sier at jeg nå er i Nicaragua, og at ingen i Norge trenger å få vite hva jeg gjør her. Videre forsøker jeg å fortelle at det også for meg personlig er utenkelig. Det ville være feil på så mange måter. Men de skjønner meg ikke.
”En 22 år gammel gutt på skolen er sammen med ei 14 år gammel jente. Det er ikke noe galt i det”, sier en av dem. Det går opp for meg at min tankemåte er like fjern for dem som det deres er for meg. Virkeligheten deres er en helt annen, forhold på kryss og tvers av alder er vanlige her. Likevel blir det i mitt hode bare sykt.
Når jeg skjønner at aldersforskjellen ikke er et hinder for dem, leder jeg samtalen over på kvinnesynet deres generelt. Jeg spør dem hvorfor de plystrer og slenger kommentarer etter jentene på skolen. De svarer at jenter liker å få oppmerksomhet og høre at de er vakre. Et naturlig svar, tenker jeg, men jeg spør dem om ikke de tror det kan føre til at jenter blir sett på som objekter, om ikke de tror at det kan skape et sterkt skjønnhetspress. Det ser ikke ut som guttene har noe svar. De ser på hverandre og ler det bort.
Den største og sterkeste av guttene, han som virker å være sjefen i gjengen, trer frem og legger hånden på skulderen min. Han ser på meg og sier: ”du er en mann. Du må være mer aggressiv! Ta plass og vis hvem som er sjefen”. Jeg merker at jeg blir irritert. Han passer beskrivelsen godt selv, og det plager meg at det er ved å være slik man blir mest hørt og sett opp til her på skolen. Men i tillegg til irritasjonen merker jeg en annen uventet følelse oppstå i meg; en følelse av impotens. Jeg kjenner et press jegkan huske fra ungdomskoletiden – et press om å være tøff og macho.
”Du er redd,” fortsetter han. ”Mann deg opp og ta det som er ditt”.
Jeg er ikke redd nå, men jeg vet at jeg for noen år tilbake ville ha vært det. Redd; ikke for å ”ta det som er mitt”, men for å stå imot presset alene. Jeg ser på de andre guttene og tenker at det ikke kan være lett å være dem. Jeg er her bare i tre uker; jeg trenger ikke passe inn og være en av ”gutta”. Menjeg vet at disse guttene føler de trenger det. Det er et ganske tøft press de kjenner på, mange av dem. Valget står mellom å være mannssjåvinist og en av ”gutta” eller å stå alene. Jeg spør meg hva som skjer med et samfunn når det kun er noen få enestående utbrytere som bærer verdier som likeverd og respekt, og når det store flertallet er fanget i en machokultur hvor den aggressive, dominerende og tøffe er den som kommer seg opp og frem.
Som en som kommer utenfra, en som ikke tilhører samfunnet på skolen, er det lett for meg å avslutte samtalen og si at det åpenbart er store kulturforskjeller mellom oss – en enkel utvei jeg ønsker de andre guttene også hadde. I det jeg skal til å snumeg for å gå, prøver sjefen i gruppa en siste gang å overbevise meg, men denne gangen med en annen innfallsvinkel: «Hvis du drar herfra uten å kysse henne, uten å ha sex med henne, kommer hun til å bli knust. Du kan ikke gjøre det mot henne.» Det hele blir en smule surrealistisk. Jeg snur meg og går min vei, vekk fra det absurde, men like fullt det reelle presset jeg har kjent på.
I ettertid har jeg reflektert mye over samtalen jeg hadde med guttene den kvelden. Presset jeg følte i situasjonen dro meg tilbake i tid til da det viktigste i verden var å være en del av ”gutta”. Brått kom usikkerheten tilbake. Minn
Ved å prate med en gjeng ungdomsgutter ganske like meg selv, men fra en annen kultur, lærte jeg ikke bare om den dominerende og svært synlige machokulturen i Nicaragua. Jeg lærte om machokulturen i Norge hvor jeg har vokst opp. Jeg kjente den igjen i meg selv, som en subtil, men gjennomsyrende gift som har forkludret og påvirket valgene mine siden jeg første gang tok et valg. Det jeg tidligere så på som en kamp utelukkende for kvinners rettigheter, er for meg nå en kamp for alles rettigheter. En kamp for et bedre samfunn. Kjønnsrollene sitter veldig dypt, men ved bevisstgjøring om dem i samfunnet kan de brytes. Jeg er nå i større grad enn før oppriktig takknemlig for den lange og harde kampen feminister har kjempet i Norge og i andre deler av verden. Ikke bare for min fremtidige datter, men også for min fremtidige sønn. Og jeg tror at til og med sjefen i guttegjengen, den tøffeste, har en rolle han føler seg presset til å utfylle. Også han lider under machokulturen.
Lars Myrstad Kringen, 21 år, psykologistudent på UiO, aktiv i Latin-Amerika Gruppene, opptatt av solidaritet, likestilling, miljø og menneskerettigheter.
Bilder: Fotograf Lars Myrstad Kringen, gjengitt med hans tillatelse.
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Nokre teologiske spørsmål frå ein forvirra feminist
Kvinners underordning er ein gåve frå Gud. Frå Gud har menn fått leiareigenskapar, medan kvinner skal underordne seg han og vise ham ærefrykt. Dette skriv […]
Han sa – hun sa: rettssaken Depp v. Heard
Jeg ble dratt inn i rettssaken mellom Johnny Depp og Amber Heard mot slutten av april da jeg trakk ei visdomstann med solide røtter. Jeg […]
Så bra! Innlegget altså, og refleksjonene rundt det. Har inntrykk av at det er en side av kulturen det snakkes lite om – hvordan hvordan maskulinitetspressetpå virker og legger press og føringer på gutter/menn om å jobbe for å oppnå et uoppnåelig ideal. Det er ikke bare kvinner som har mye å leve opp til.
En liten vekker fra meg til deg. Denne macho-kulturen som du beskriver i fra Norge, hvis du avviser den fullstendig så vil du slite både i arbeidsmarkedet og partnermarkedet. Hvis du som mann ikke viser baller, initiativ, mot og utholdenhet så vil du komme til kort på de fleste områder. Det er ikke uten grunn eller tilfeldig at menn som er enere innen idrett og næringsliv kan velge og vrake i villige kvinner. Joda, det ER bra med et rettferdig samfunn, men det er ikke dermed sagt at det er så lurt å fornekte våre medfødte biologiske egenskaper.
@HANNE
Det finnes ikke noe press i Norge i dag for å være spesielt maskulin. Derimot så finnes det et ekstremt press fra feminister om at menn skal undertrykke sine maskuline sider. Det blir sett på som en uting at gutter lekesloss, leker med sverd, leker krig, ypper til fysisk kappestrid i idrett, pisser stående g konkurrerer om å tørre å hoppe fra den høyeste avsatsen og ned i kaldt vann. Ting som ligger naturlig i ryggraden på gutter skal knebles og konsekvent omtales som noe stygt og fælt. Det gutter i Norge i dag opplever er ikke et press om å være maskuline, men et press om å fornekte seg selv. DET er MYE verre enn å få lov å kappes litt om å være Mann!
Det er sant at det er biologiske forskjeller mellom mann og kvinne. Det har du rett i. Men mange av disse er et resultat av en lang historie med mannsdominerte samfunn, hvor denne machokulturen har fått utvikle seg og akkumulere som en snøball i nedoverbakke. Menn har kjempet med hverandre og konkurrert om makten, hauset hverandre opp og undertrykt kvinner i dette maktspillet i lang tid. Det som skjer i dag med feministiske bevegelser er en motreaksjon på dette; en mulighet til å snu utviklingen og skape litt balanse, litt rettferdighet – likestilling. Det som er “menns natur” kan forandres, og vi er pliktige til å kjempe for denne forandringen, mener jeg. Vi skal ikke fornekte våre medfødte biologiske egenskaper. Vi skal bli bevisst på dem og prøve å ikke la dem dominere oss selv, samfunnet, og halvparten av verdens befolkning, nemlig kvinner.
Evolusjon, som har gjort oss menn til undertrykkende machister, skjer i stor grad ved tilpasning til samfunnet. Så la oss trenden og skape et rettferdig samfunn og heller tilpasse oss til det. Så kommer de biologiske forandringene etter hvert.
snu trenden*
Takk for en intelligent tekst som klarer å beskrive på godt det problematiske møtet med en machokultur uten å dømme noen, men snarere belyse hvordan alle parter taper på ødeleggende normer som det er en kjempehøy pris for å utfordre.
interessant tekst. jeg vil gi de nicaraguanske guttene rett i at mange kvinner liker seksuell oppmerksomhet. Forfatteren er altfor raskt ute med å mene at tilrop til kvinner i en latin-amerikansk kultur er et uttrykk for en undertrykkende holdning. Men her er det kulturforskjeller. I Latinamerikanske land er oppmerksomheten veldig eksplisitt ut fra hva jeg vet, i Norge må man velge måten man uttrykker det på med omhu, men etter min oppfatning er denne oppmerksomheten like populær hos damene her.
Jeg kjenner igjen følelsen av ikke å være macho nok. Men vi nerder har en egen måte å være macho på. Lars Myrstad Kringen kunne tatt en knallhard diskusjon med disse guttene om saken, latterliggjordt argumentene deres og plukket dem fra hverandre, beskylt dem for å være dumme og hensynsløse, ikke forstå noen ting. Dette kan vi selvsagt overdrive, men kjernen i dette er at hvis man som norske likestillingsorienterte menn mister evnen til å stå opp for egne meninger og egne følelser har man et handicap. Jeg synes eksempelet med den femtenårige jenta som var vilt forelsket i Lars, er godt. Om hun virkelig var flott, og det var meg, ville jeg kanskje sagt: “Selvfølgelig har jeg veldig lyst til å gå til sengs med henne! Jeg kommer til å våkne i natt og ikke få sove og tenke på det! Fantasiene vil løpe løpsk!! Men hun er bare femten, jeg reiser snart, jeg vet ikke åssen dette til syvende og sist vil være for henne. Derfor lar jeg være. jeg ønsker ikke alle de komplikasjonene som kan følge. Så mye er ikke en forbigående henførthet og godt knull verd. dersom det faktisk hadde vært godt i en slik situasjon”. Guttene ville trolig applaudere de første to setningene mine. Hvis jeg sa dette er jeg på trygg grunn i machokulturen. Men de ville fnyse av mine siste setninger. Da kommer trolig replikken “Er du ikke mann?” med den underforståtte (patriarkalske og ofte homofobe) betydningen det har. I Latin-amerika ville jeg kanskje for å erte føye til: “Men hva med søsteren din? Eller moren din?” Da ville rabalderet brutt løs. Men Lars ville ved å svare annerledes – bortsett fra at vi ikke ikke nødvendigvis burde ymte om søster og mor – fått rikelig med anledning til å utvise tradisjonell mannlighet: stå for noe, stå på sitt. være villig til å ta en fight, være villig til å leve ut egne følelser – i ord. Dersom vi ser på menn som har kommet langt – og det er langt flere av dem enn tilsvarende kvinner – ser vi at viljen til å bryte med det konforme, viljen til IKKE å være “en av gutta” er det sentrale. Og jeg tror paradoksalt nok at om man holder fast på dette blir man en av gutta allikevel. Lederen i gutteflokken er ofte en slik en som motsier de andre og får gjennomslag for sine synspunkter. Jeg kjenner ledere i gutteflokker som var fysiske spjælinger men regjerte i kraft av at de var verbale og smarte. Men dette er selvsagt ikke lett. min erfaring etter fire år i mannsforum.org er at menn i Norge har vondt for å vedkjenne seg og stå opp for sine seksuelle følelser. Og det gjelder ikke bare “myke menn”. Men jeg vet selvsagt ikke om dette gjelder Lars og forholdet til den femten år gamle jenta som var forelsket i ham og som han altså hadde et nært forhold til…………………………?
PS Er det du, Lars, som løfter den vekten i det første fotoet? Den som løfter ser ikke ut til å være en nicaraguer.
Mange liker seksuell oppmerksomhet, enten de innrømmer det eller ei; både kvinner og menn. Og det er kanskje ikke noe annerledes i Norge (?) – den eksplisitte formen som brukes i Latin-Amerika er kulturbetinget. Men er det ikke nettopp det som er litt av saken? Det er et kulturelt problem. Akkurat den formen å gi oppmerksomhet på har en nedlatende funksjon, det skaper en skjev maktbalanse. Og som kvinne i Latin Amerika får du den oppmerksomheten enten du ønsker det eller ei. Jeg har nok av eksempler på de som finner det svært ubehagelig.
Og det du sier om at nerder har en annen måte å være macho på, anser ikke jeg som å være “macho”. Jeg anser det å tørre å stå opp for seg selv som en menneskelig god egenskap, uavhengig av kjønn. Den har bare vært veldig mye lettere tilgjengelig for menn. Det er som du sier langt flere menn som har kommet langt i dag en kvinner, og kanskje det er fordi dette blir og har blitt ansett som en macho egenskap. Det har lenge vært kun menn forunt å bryte med det konforme, og det er til en viss grad ennå slik i dag, hvert fall i Nicaragua. Og ofte er det ikke de som bryter med det konforme som kommer seg opp og frem, men de som følger det til punkt å prikke; de som er utstyrt med de rette “macho” egenskapene. Kanskje det er nettopp disse som definerer reglene?
I virkeligheten var samtalen med de guttene mye lenger enn gjengitt i teksten. De hørte ikke på hva jeg sa, de tok det ikke inn på noen måte. Jeg burde kanskje stått og argumentert dem i senk, men jeg så ikke helt nytten av det. Machokulturen er veldig inngrodd og dominerende. Min mulige innflytelse på dem var minimal. Derimot fikk samtalen meg til å innse at den samme kulturen er inngrodd i meg selv, og de fleste menn jeg vet om. Inkludert deg (kommentaren om at det å stå for noe, stå opp for seg selv, er å være macho, viser dette tydelig). Den følelsen av ubehag jeg kjente var basert på assosiasjonene jeg fikk til lignende situasjoner med guttegrupper fra oppveksten min. Det er ikke like ille i Norge som i Nicaragua, men likevel kjente jeg igjen noen av de samme maktrelasjonene, machoidealene og holdningene som regjerte i guttegjengene jeg var i. Det er noen som klarer å bryte med disse normene og komme seg opp og frem, men de er ikke så mange. Og hindringene som machokulturen setter for de som ikke tør å bryte ut, er et reelt problem. Både for gutter og jenter. Dette handicapet, som du kaller det, er vanskelig nok å takle for alle de som har det, og machopresset hjelper ikke mye på situasjonen. Og et samfunn bør jo strengt tat være rettferdig og ta hensyn til også de handicapede.
Så om kritikken din er rettet til meg for ikke å ha stått nok opp for det jeg tror på, for å ha et handicap, så er det en personlig sak. Det har ingenting med kjønnsroller å gjøre. Det bør i hvert fall ikke det. Har jeg misforstått deg må du gjerne skrive et svar og utdype.
Og angående mitt forhold til denne jenta, som du antyder veldig mye rundt, er det ikke noe mer ved det enn det som står i teksten. Men du er velkommen til å fantasere videre rundt det, om du vil.