Tøff og høylydt versus søt og stille. Anoreksi, det sosialt konstruerte kjønnet, humor, alenemødre, lilla gumman-holdninger og HBT. Brennhett stoff på seint nittitall. Men hva nå?

Feminismens tredje bølge skyller inn over Skandinavia, og Belinda Olsson er en av redaktørene bak den omdiskuterte svenske antologien Fittstim. Nå, femten år seinere, spytter SVT (svenske NRK) inn penger til produksjonen Fittstim – min kamp, et program der en eldre, men ikke nødvendigvis klokere, Olsson stiller spørsmålet: Har feminismen sporet av?

I første episode intervjues blant annet en Femen-aktivist som viser puppene for å fremme det feministiske budskap, og en kvinne fra Malmö som har drevet kampen om retten til å bade toppløs i byens svømmehaller. Olsson møter en mor som oppfostrer barnet sitt kjønnsnøytralt, og en underbetalt og sliten sykepleier som ikke helt veit om hun vil kalle seg feminist. En hjerneforsker forteller seerne at det faktisk er forskjell på kvinner og menns hjerne, og en førskolelærer som arbeider i en hen-barnehage får spørsmålet om det virkelig er forsvarlig å eksperimentere sånn med unger og (ikke)kjønnsroller. Sammen med sjølveste søster Ebba Witt-Brattström kryper Olsson ned i et gammelt arkiv for å sammenlikne tidligere tiders kvinnekamp med ny. Witt-Brattström var Grupp 8-aktivist under feminismens glansdager, en profilert rødstrømpe som på syttitallet demonstrerte for kvinners rett til arbeid, utdanning og barnehager. Nå for tida lever Witt-Brattström et liv i akademikerbobla, og det bekreftes da hun på spørsmålet om hvorfor hun ikke sjøl er synlig i gata lenger, svarer at det hadde hun jammen vært om hun hadde visst hvor og når sykepleierne arrangerte demonstrasjoner. Konklusjon: dagens feminister har sporet av. De klarer ikke engang å promotere arrangementene sine slik at informasjonen når en litteraturprofessor.

Har dere noen gang hørt at feminister er usminkede, mannshatende rødstrømper med ubarberte armhuler? Kultur-marxist-pk-elite-folk?

Overbevisning kan vare sannhetens farligste fiende

sier Nietzsche. Eller i tilfellet Fittstim – min kamp: Vi stiller et spørsmål og finner de svara vi ønsker å finne.

I sin jakt på opplysning går Olsson til stedene der det mediesexy gresset gror. Hen, puppaktivister og svømmehaller med toppløse kvinner er hot shit på skjermen. At det parallelt med dette drives mange andre viktige feministiske kamper spiller ikke så stor rolle, da de ikke er spicy nok. Likelønn, menns vold mot kvinner og sekstimersdagen. Gjesp. Det passer ikke inn i Fittstim – min kamp, som skal være et fresht, banebrytende program med nye tilnærminger. Det blir dessuten altfor usmakelig å rakke ned på ildsjeler som daglig jobber for papirløse kvinners rett til beskyttelse, et bedre arbeidsliv i offentlig sektor eller den utrolig vellykkede kampanjen Fatta.nu som tar opp kampen mot seksuelle overgrep, i et program hvor hensikten er å komme frem til konklusjonen som sier at feminismen har sporet av.

For et par år siden, i beste sendetid på SVT, samles representantene fra den politiske kremtoppen, Sveriges partiledere, i programmet Agenda for å debattere spørsmålet: Hvor mye innvandring tåler Sverige? «SVT’s fråga är så främlingsfientlig i sin konstruktion att man inte kan svara på den utan att bekräfta tre rasistiska osanningar», sier forfatter Marcus Priftis i en debattartikkel på dagensarena.se. Han mener at spørsmålstillinga «Hur mycket invandring tål Sverige?» sier at:

1. Innvandring er en belastning for Sverige.
2. Det går an å sette et maksimumstall for innvandring i Sverige, omtrent som at man kan sette en maksvekt i en heis.
3. Vi er nær den grensa i dag. (Siden spørsmålet er aktuelt akkurat nå.)

«Under de förutsättningarna behöver Jimmie Åkesson (partiledare i invandringsfientliga Sverigedemokraterna) inte ens delta i debatten för att vinna den. Agendas redaktion har redan avgjort den åt honom».

Å sette spørsmål ved spørsmålet er også det essensielle i min problematisering av programmet Fittstim – min kamp. Priftis analyse av spørsmålet om hvor mye innvandring Sverige tåler, kan overføres til Belinda Olssons spørsmål om feminismens avsporing. Programmets problemformulering fordrer at:

1. Det finnes en grunn til å mistenke at feminismen har spora av, da SVT bruker penger på at produsere et program om det.
2. Det må finnes en grense for hvor langt kvinnekampen kan gå. I dette tilfelle brukes aktivt arbeid mot å forme barn inn i stereotypiske kjønnsroller som et eksempel på at grensa kan vare nådd.
3. Vi kan være nær grensa i dag, siden TV-programmet lages akkurat nå.

Den samme uka som Fittstim – min kamp skaper stor debatt, demonstrerer over 3000 personer i hjertet av Stockholm mot seksualisert vold og for en samtykke-lov. Bak aksjonen står et femtentalls forskjellige organisasjoner, for eksempel Föreningen Storasyster, Kvinnors Nätverk, Män för Jämställdhet og kampanjen Fatta.nu. Partiet Feministisk Initiativ får over 1500 nye medlemmer, med slagordet «Ut med rasisterna, in med feministerna» nå i forkant av valget høsten 2014. Har feminismen sporet av?

Men vi rødstrømpe-kultur-marxist-pk-folk må vel tåle litt kritikk? Ja. La oss for all del føre en konstruktiv debatt om feminismen anno 2014, ut fra en spørsmålsstilling som ikke allerede før det er besvart gir oss konklusjonen at feminismen har sporet av. Kjør debatt.

Teksten er skrevet av gjesteblogger Jenny Dellegård.

Bilde: Fittstim, Rockspindeln, CC BY 2.0 

Bilde: indre kvinnekamp, edda fabler, CC BY 2.0