Stakkars de flinke og smarte
I Norge greier vi ikke å løfte frem énerne fordi vi i skolesystemet er for opptatt av å ta vare på de svake. Det kan ta knekken på selv den sterkeste. Eller, det er i alle fall det man skulle tro når man leser portrettintervjuer.
Jeg puster lettet ut. Heldigvis tok ikke norsk skole knekken på henne.
Det er fredag i forrige uke. Jeg leser et intervju i A-magasinet med en næringslivstopp. Hun er leder av NHO og mener at det er kvinners egen feil om de ikke gjør det som kreves for å bli toppledere. Hennes egen karriere holdt på å gå i grus mange ganger, det begynte allerede første uke på barneskolen. Hun måtte regne i den samme matteboken som de andre barna hele året, selv om hun allerede første skoledag hadde løst alle oppgavene unntatt én. På tross av dette greide hun å la være å gi opp, og fikk toppkarakterer gjennom hele skolegangen, fullførte en 4- årig grad på kun 3 år på et eliteuniversitet før hun tok en mastergrad på et annet eliteuniversitet. Jeg puster lettet ut. Heldigvis tok ikke norsk skole knekken på henne.
“I Norge klarer vi ikke ta vare på de smarteste fordi det ikke er politisk korrekt å gi nivåtilpasset undervisning annet enn for de som sliter (sukk).”
Jeg har hørt klagesangen før også. F.eks. over et glass vin blant universitetsutdannede som har gått rett fra skolebenken til næringslivet, inn i en traineestilling med høyere startlønn enn det en vanlig adjunkt har etter 30 års trofast tjeneste i skoleverket. “I Norge klarer vi ikke ta vare på de smarteste fordi det ikke er politisk korrekt å gi nivåtilpasset undervisning annet enn for de som sliter (sukk).” Da sier jeg i alle fall inni meg: “Ja, og se hvordan det gikk med deg.”
Hvis det er én gruppe jeg ikke bekymrer meg for i norsk skole, så er det det flinke og smarte som kommer fra ressurssterke hjem. OK, det er selvfølgelig trist om de kjeder seg og læreren ikke har et ekstrahefte med matteoppgaver på lur, men generelt ender de opp med å klare seg fantastisk bra. De får 13 år gratis skolegang og deretter kan de velge og vrake i studier som jus, sivilingeniør, økonomi og medisin, raust finansiert gjennom stipend og billige lån fra fellesskapet. De ender opp med å tjene godt over gjennomsnittet i verdens rikeste land.
Hvis jeg skal tenke på de 5 viktigste utfordringer jeg mener vi burde bruke ressursene våre på å løse først i norsk skole, så er problemene til de flinke og smarte totalt fraværende på lista. Da er jeg mye mer bekymret for de faglig svake elevene som ikke fullfører videregående opplæring og ikke får fagbrev eller vitnemål. Jeg er bekymret for de med psykiske problemer, de med læringsvansker og de med nedsatt funksjonsevne. For det er her jeg mener skoleverket i mange tilfeller svikter, det er her vi burde sette inn ressursene våre. Disse menneskene sitter på enorme ressurser vi som samfunn må sørge for at de greier å realisere når de blir voksne.
“Takk alle sammen, for denne fantastiske sjansen jeg har fått. Jeg hadde ikke greid det så lett hadde det ikke vært for alle utdanningsmulighetene jeg fikk servert på sølvfat.”
Jeg håper jeg en dag kan lese et portrettintervju i avisen der en toppleder forteller sin personlige historie som skolevinner og suksessfull, der hun avslutter med å si “Takk alle sammen, for denne fantastiske sjansen jeg har fått. Jeg hadde ikke greid det så lett hadde det ikke vært for alle utdanningsmulighetene jeg fikk servert på sølvfat.”
Bilder:
Om forfatteren
Sunniva
35 år, Oslo, samfunnsøkonom. Sosialist, feminist, mosjonist og miljøverner. Leder for Oslo SV. Gruppeleder for SV i bystyret i Oslo og medlem av samferdsels- og miljøkomiteen. Lever i tiden og forventer effektivitet!
Related Posts
-
Seksualundervisning
Elevene mine trodde vi skulle begynne med noe tilsvarende som bildet over illustrerer, da vi begynte med seksualundervisning i høst. Det gjorde vi ikke. 13 prosent […]
To. The. Point.
Takk!
Bra tekst, men jeg synes det er interessant at det selv i enhetsskolen i Norge er typisk at det er de fra ressurssterke hjem som gjør det bra på skolen. Det handler kanskje om at de får oppfølging hjemme, at de møter forventninger hjemme om å gjøre det bra, og får ros hvis de gjør det. Kan det være at enhetsskolen ikke fanger opp de smarte som IKKE kommer fra ressurssterke hjem? At skolen ikke klarer å stimulere de som har potensiale til å bli flinkere som ikke stimuleres hjemme? Uten den typen rollemodeller og forventninger velger de kanskje å surfe på “ok”, fremfor å prøve å maksimalisere potensialet sitt?
Jeg er enig i at det ikke er noen grunn til å være bekymret for skoleflinke barn fra ressurssterke hjem som klarer seg bra. Problemet er de som kjeder så grenseløst at de mislykkes totalt i skolesystemet. De smarte er ikke nødvendigvis skoleflinke. Tvert i mot. Jeg tror det er det Kristin Skogen Lund har forøkt å berøre i sitt innlegg.
Du skriver “OK, det er selvfølgelig trist om de kjeder seg og læreren ikke har et ekstrahefte med matteoppgaver på lur, men generelt ender de opp med å klare seg fantastisk bra”. Det siste er jeg faktisk ikke sikker på jeg er enig i. Det er feil å sette likhetstegn mellom smart og skoleflink. Det kan nemlig være ødeleggende å kjede seg grenseløst.
De barna som betegnes som høyt begavede er en spesiell gruppe som trenger oppfølging. De er barn med spesielle behov og bør også bli ivaretatt på en god måte som andre barn med utfordringer. Og hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om det i Norge?
Jeg legger ved en lenke til en artikkel på forskning.no som forhåpentligvis kan utdype mitt synspunkt. http://www.forskning.no/artikler/2003/desember/1071139468.75
Men visste du at hele en av fem som dropper ut av skolen er såkalte høyt begavede barn?
Jeg mener disse barna må bli tatt vare på og få tilpasset undervisning akkurat som alle andre.
Jeg tror du har gått glipp av et vesentlig poeng i denne debatten.
Nemlig at skoleflink og begavet ikke er sidestilt, og at man ikke kan sammenligne de som kommer fra ressurssterke hjem kontra ressurssvake hjem, uavhengig av evner.
Det vi snakker om med høyt begavede barn er barn som har et så høyt innlæringstempo og potensiale at de ikke får riktig tilpasset opplæring innenfor de ressursene som finnes i dagens skole, og da tenker jeg i hovedsak på lærers kompetanse om denne elevgruppen, dernest mulighet for praktisk tilrettelegging. Tilpasset opplæring er nemlig ikke så enkelt som det høres ut.
Det som skjer med disse barna er at etterhvert som tiden går, ramler av lasset/melder seg ut, nettopp fordi det kjeder seg. Så, og det er viktig: når de senere i skoleløpet støter på utfordringer har de ingen verktøy (les: læringsstrategier) å hjelpe seg med, fordi de hittil ikke har hatt behov for det. Da er ofte mye ødelagt. En lærer har liten eller ingen mulighet til å fange opp disse elevene dersom de ikke har konkret kunnskap om dem, og forskning (bl. a. Roland Persson og undertegnede: https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/6771/106782611.pdf?sequence=1)
viser at de aller fleste lærer forveksler det å være evnerik/høyt begavet med det å være skoleflink.
De aller fleste skoleflinke klarer seg nemlig svært godt, som du påpeker. Mange evnerike, i særdeleshet de fra ressursvake hjem, gjør det IKKE. Bare se på drop-out fra VGS, 20% av dem er jo elever med svært godt potensiale. Med dårlige karakterer.
En 8-9 åring mister fort motivasjon og lærelyst om de ikke får en eneste a-ha opplevelse eller følelse av mestring i løpet av skoletiden. Å få til det samme regnestykket som de andre gir ikke en slik følelse, nettopp fordi eleven er så langt fremme, tenker så annerledes enn de andre/mestrer uten å tenke over det, at eleven ikke ser hva som var den “store greia” med det regnestykket. Det er fordi det i elevens øyne er så enkelt.
I det mest evenrikes tilfelle kan du sammeligne det å være i en klasse med helt normalbegavede elever med det som vi normalbegavede ville tenkt om du skulle sittet i en klasse der alle andre var under normalen. Tror neppe så mange ville funnet det så stimulerende.
Ikke gå i fellen det er å tenke at skoleflink og evnerik er det samme, og sett deg litt grundigere inn i hva det er å være evnerik, så er jeg ganske sikker på at du får et litt mer nyansert syn på saken :-)
Klart det ikke er synd på de flinke, men på den annen side: Hva med de som kunne vært flinke? Problemet er alle de tapte mulighetene, alle som sliter med for mye entusiasme for tidlig. De som var flinke en stund før de ga opp. De ender som outsidere, bråkmakere, tapere, de skårer høyt på selvmordstatstikker og misbrukerstatstikker. Faktisk.
Og så er det det da. Hvem skal løse alle de problemene vårt samfunn har? De middelmådige? Løfter vi ikke frem de flinke går det ut over de svake til slutt. Vi trenger de flinke til å løse kreftgåten, til å finne alternative energikilder, til forstå nok av mennesket til å unngå å lage tapere.
Jeg skjønner ikke at det er så vanskelig. Du skal ikke se lenge på TV, særlig sportsendingen, før du innser at vi lever i et elitefiksert samfunn. Så hvorfor ikke også pleie de som faktisk kan hjelpe de svake mer enn ved å heve millionlønner på å sparke en ball?
Jeg bare spør.
Du er usannsynlig grunn i dine refleksjoner, har det aldri falt deg inn at for hver eneste person som lykkes ligger det minst ti igjen i støvet?
Jeg kjenner mange, og er selv et eksempel på at evnerike slett ikke alltid ender opp i over gjennomsnittlig godt betalte posisjoner der de får brukt sin utdanning og sine sterke sider. Noen av oss blir veldig flinke til å vente, det er jo tross alt det man gjør aller mest av gjennom de første 13 årene på skole. I tillegg lærer man at å lære er så lett at man ikke trenger å anstrenge seg, men man forventes derimot å gjøre en enorm innsats på repetisjonsområdet, eller med å forklare prosesser som går så fort at det er umulig å nøste opp resonnementet i ettertid.
For noen av oss kommer smellen på videregående, men for de fleste først på universitet eller høyskole. Jeg var så heldig at jeg fant ut av det da jeg måtte begynne å gjøre en innsats med studiene i mitt andre studieår, så jeg fikk fullført graden min (på en prestisjehøyskole i Sveits, der har du faktisk rett, det du ikke har fått med deg er at dette kostet meg fullt studielån pluss alt mine foreldre og en lærer kunne avse, likevel klarte jeg ikke å betale alt). Senere har jeg fullført flere års utdanning på vei mot en ny bachelorgrad, før jeg ble innhentet av konsekvensene av livet så langt: mange, mange års hyperaktiv hjerne fikk forsvarssystemet til å gå amok, og jeg ble så syk at jeg i dag ikke lenger er arbeidsfør i det hele tatt.
Hva er så forskjellen mellom meg og Kristin Skogen Lund? Det handler ikke om medfødte ferdigheter, der ser det ut til at vi stiller ganske likt (bortsett fra at jeg har et handicap). Nei, forskjellen skyldes en kombinasjon av to ting: støtteapparat og flaks!
Jeg tviler på at du kan vise til ett eneste eksempel på et menneske som har blitt “rik og vellykket” helt på egen hånd. Det ville vært rart om du fant det, for all empirisk forskning viser at det kreves mange års oppfølging, støtte og oppmuntring, i tillegg til økonomiske ressurser og tilgang til læremidler og kunnskap før noen i det hele tatt kan begynne å skape sin egen vei. I likhet med folk flest, kommer evnerike fra alle typer familier, og det er slett ikke alle som fødes med sølvskje i munnen. På toppen av den typen flaks kommer flere andre typer: helse, oppvekstmiljø og hvem man treffer når og hvor.
I tillegg finnes det til og med evnerike med ulike lyter og læringsvansker. Jepp, læringsvansker! Forekomsten av ADHD, dysleksi, autisme, dyskalkuli etc. er ikke mindre blant evnerike enn ellers i populasjonen, det er til og med en del som tyder på høyere forekomst! Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om mobbing, som evnerike er laaaaaaangt mer utsatt for enn de fleste andre…
Altså er det ikke slik at evnerikhet automatisk medfører suksess som voksen. Det er heller ikke slik at suksess som voksen gjør opp for en vanskelig barndom. En voksen som synes at barn har godt av å ha det fælt på skolen har så lite empati at det er direkte skremmende!
Det er godt mulig det ikke er spesielt synd på Kristin Skogen Lund, men evnerike, smarte barn fra ikke så ressurssterke hjem går det faktisk ofte svært dårlig med – som blant annet den ovennevnte artikkelen bevitner. Mangelen på tilpasset undervisning for dem som lærer seg ting “altfor fort” er det faktisk godt dokumentert at er like skadelig. Å skrive nedsettende om de “flinke og smarte” som du gjør i innlegget er kunnskapsløst og fordomsfullt og gir en vemmelig assosiasjon til bygdedyr og jantelov. Jeg tror faktisk at realitetene er ganske omvendte av det du synes å tro: Evnerike barn sykeliggjøres og holdes nede av en misforstått sympati med foreldrenes sosioøkonomiske status hvor man ikke forstår at de kan besitte et stort potensial. Barn fra velstående hjem går det gjerne bra med uansett mental kapasitet. Jeg utfordrer deg derfor på det sterkeste å finne en korrelasjon mellom intellektuelle evner og inntekt i en populasjon med noenlunde velernærte barn jevnt over – det er nemlig vél så stor sjanse for at de evnerike ikke er velbemidlede økonomisk. Men det er dessverre en betydningsfull sammenheng mellom deres økonomiske status og hvordan det går med dem senere – uavhengig av evner – og det skyldes nettopp holdninger som du uttrykker vél så mye som sosioøkonomiske strukturer.
Hei
Jeg hadde lyst til å prøve å overbevise deg om at du tar feil. Jeg tror ikke det er mulig.
Selv om du lesser på med logisk argumentasjon (som rnet faktisk er feil, om du sjekker) så er det ikke logikken som har formet ditt synspunkt.
Du virker så forurettet, så sint, så vonbroten. Hvorfor?
Har du oppevd noe i skolen eller samfunnet ellers som gjør at du opplever verden som urettferdig? Dårlig behandlet fordi du er kvinne? Jeg aner ikke.
Jeg vet derimot at det å være mor til et evnerikt barn er noe som du kanskje kunne ha glede av å vite mer om. For barnet: Opplevelsen av å være annerledes, utenfor fellesskapet, feilskrudd, ikke som de andre. Når du ikke passer inn i normalen så tror du det er DU som er annerledes og derfor dårligere enn de andre, ikke sånn som du skal være.
Uavhengig av hva som er årsasken så vil barn som ikke føler seg som en del av gjengen i skolen bli outsidere. Barn som ikke er en del av et fellesskap. Dette gjelder en uproporsjonalt stor andel av de evnerike. I tillegg til en del andre grupper, for eksempel minoriteter. Ikke alle evneriek har skoleproblemer. Men for hvert barn som faller utenfor så er det ett for mye, uavhengig av hvilken gruppe barnet kan settes i.
De evnerike barnas særtrekk er at evnene er på områder som sjelden er de mest populære. Områder som ikke anerkjennes i skolen eller på fritiden.
Den sosiale eksklusjonen som mange evnerike barn opplever (fordi de trekker seg unna pga sin annerledeshet, og fordi de ikke forstås av biologiske jevnaldringer som kognitivt er mange år unna – flere sammensatte årsaker) er en sterkt medvirkende årsak til mistrivsel i skolen.
Dette er det sosiale.
Jeg hadde noen enkle mål for mine barns skolegang:
– De skal oppleve å ikke få til skolefagene, for derigjennom å lære seg å være i situasjoner der de faktisk må jobbe for å lære.
– Situasjonen over vil lede til mål nummer to – glede ved å mester noe man ikke kunne fra før.
– Summen av de to over gir barn gode arbeidsvaner.
Arbeidsvaner, utfordringer og mestringsglede. Dette trenger ALLE barn å få i skolen.
De evnerike trenger jo ikke de vanskelige oppgavene for å vise at de er flinkere, eller “bedre enn de andre”. Handler overhodet ikke om slikt. De trenger dette for å ikke bli halvvoksne slabbedasker som sover i timen på ungdomsskolen og en dag opplever å møte oppgaver de ikke “bare løser i hodet, eller rabler ned på bussen til skolen”. De trenger dette for å lære seg at læring er gøy, læring er noe man faktisk jobber med.
Se for deg et barn som fra naturens side er utstyrt med ekstreme muskler. I hver eneste gymtime kan barnet briljere med sin fysikk. Barnet trener ikke noe på fritiden. Før eller siden vil resten av klassen ha trent nok til å ta igjen naturtalentet, og naturtalentet vil ha en slapp holdning til trening, ikke ha vedlikeholdt musklene sine, og gradvis bli en “slappfisk”. Dette høres kanskje helt “jalla” ut vil noen tenke, men hjernen kan sammenlignes med en muskel i tilfellet læring og skole. OM du ikke bruker den blir den dvask.
Det bryr vel ikke deg, muligens.
Jeg tenker at alle barn har talenter, og alle barn fortjener å lære seg å forvalte og utvikle sine talenter. Det er ikke fagene i seg selv, men det å forholde seg til å utvikle sine ferdigheter. DET vil jge at skolen skal tilby lle, også de evnerike. Og i dg er dette noe de evnerike ikke får. Ihvertfall i begrenset omfang sammenlignet med resten.
Flinkiser med ressurssterke familier har ingenting med dette å gjøre. De er elevene somalltid får hjelp og alltid kan svarene. De evnerike er en egen kategori, som ofte ikke har svarene – de har bare tusen nye spørsmål, og er krevende å håndtere i en klassesituasjon. De er svamper somtrekker tils eg alt de kan få på sine interessefelt. OG fra det øyeblikket de ikke opplever “næring” i denne formen på skolen så “skrur de av” og anser skolen som et sted de MÅ være, og kjeder seg…eventuelt blir klovner. Som defineres som adferdsproblem.
Jeg var selv en av slabbedaskene, og jobber nå iherdig med å hjepe to evnerike jenter gjennom skolen. Jeg er en mor som ønsker at mine barn også skal lære på skolen, ikke bare hate den. Jeg driter i om du synes synd på oss. Men jeg betaler også skatt til fellesskolen, og forventer like muligheter for mine barn. De skal ikke stå utenfor felleskolens tilbud bare fordi de er født med mer muskler i hodet.
Det sølvfatet du snakker om ? Aner ikke hvorfor det skal være så ille at barn fra også ressurssterke familier skal gå i samme skole som de andre…men evnerike får ikke noe servert på sølvfat.
Bortsett fra en evne som ikke anerkjennes, utnyttes og verdsettes.
For et bra kommentarfelt!
Det er ikke umulig å både ta vare på de som lærer fort og de som lærer sakte. Det er et ressurs- og systemspørsmål. Unger kjeder seg når de ikke får utfordringer på det nivået de er på. Unger som lærer fort, blir frustrerte av å skulle lese den samme banale teksten to ganger hver dag ei hel uke om gangen (og så må de og foreldrene skrive under på at de har gjort det). Unger som kjeder seg istedet for å ha mestringsopplevelser er ikke bare trist, det er unger som ikke lærer at innsats lønner seg, og at alt kommer av seg sjøl. Selvfølgelig er det negativt for samfunnet. På et tidspunkt, ofte på videregående, kommer ikke ting av seg sjøl lenger. Det er sammenfallende med den mest emosjonelt turbulente fasen i manges liv, den fasen der en velger videre retning. Det krever en annen type oppfølging fra foreldrenes side å ha skoleflinke unger i enhetsskolen. Det krever at en kompenserer for at skolen ikke tilpasser undervisningen til hver enkelt. Det er mye bedre enn da vi gikk på skolen, men hvis du er en veldig lærenem elev fra en veldig ressurssvak familie, tror jeg det er ganske stor sjans for at du blir motløs og veldig understimulert. Det er forferdelig urettferdig.
Og det er jo ikke slik at enten har vi det sånn vi har det i dag, eller så har vi med nødvendighet et mer klassedelt samfunn? Mer ressurser til å følge opp de skoleflinke kan komme i tillegg til dagens omsorg for de som sliter med det faglige. Det tror jeg er en investering som betaler seg. Ikke bare fordi vi får flere flinke voksne, men fordi vi også får flere glade voksne. Og det er god samfunnsøkonomi, det.
Takk!
Jeg leste de to første avsnittene dine og stoppet der… Kan jeg spørre hvor du har dette i fra? Her må skilles mellom subjektive meninger og objektive fakta. De objektive statistiske fakta er at 50 % av de som dropper ut av skolen, er de evnerike barna. Allerede før fullført andreklasse i barneskolen er de blitt fullstendig demotiverte… Dette er virkeligheten. Hva du skriver om bunner i en fullstendig feilaktig virkelighetsoppfatning.
Jeg synes det er trist man tillater seg å skrive flåsete og mobbete om evnerike barn i det offentlige rom på denne måten. Det er små sårbare mennesker vi snakker om her, som ikke føler mestring i skolen, som føler seg mobbet og provosert av så vel klassekamerater som lærere – fordi de ikke passer inn, fordi de ikke blir forstått. Det er de som sitter uten selvtillitt i klasserommet du snakker om her, de som sitter på sidelinjen i det sosiale igjennom hele barndommen, ungdomstiden og ofte også i voksen alder. Evnerike barn har ofte ikke en lykkelig barndom… og det er på tross av all motgang noen kanskje klarer å nå opp og frem. De få som kanskje er så heldige å oppleve en lærer som forstår, de få som har foreldre med kapasitet og ressurser til å støtte, de få som har så sterk egendriv at de ikke lar seg knekke av all mobbing og motgang…
Hvorfor skriver du egentlig dette? Er det for å tråkke på de evnerike, eller for å fremme deg selv med provokasjoner i det offentlige rom? Eller begge deler? Kunne du ikke ha skrevet om noe annet, som gav deg samme vinning?
Per i dag er forøvrig evnerike barn diskriminert i fra retten til spesialundervisning i skolen som innebærer bruk av ekstraressurser. De evnerike barna er de ENESTE i Norge som er diskriminert i fra denne retten. Alle andre barn som har behov for spesialundervisning for å få et tilfredsstillende utbytte av skolen i forhold til evner, har denne retten. Noen tror kanskje de evnerike har rett til mer, eller er redde for at de skal få mer enn andre, men da kjenner man ikke de faktiske forhold, der de evnerike per i dag har mindre rettigheter enn alle andre…. Det har seg også slik at de evnerike barna ikke klarer seg selv igjennom skolen. Noen skoleflinke klarer det, men ikke de evnerike…. Å være evnerik er ikke ensbetydende med å være skoleflink. Å være evnerik betyr å være mer intelligent. For å være evnerik og skoleflink kreves oppfølging og tilpasninger…, nettopp fordi de evnerike er så intelligente at de mister motivasjon og lærelyst i standardløpet i enhetsskolen. De kjeder seg, begynner å underyte, utvikler elendige studievaner osv., slutter å gjøre oppgaver, slutter å gjøre lekser…. og blir som regel feiloppfattet som svake elever…
Det er disse du snakker om, hovedinnlegger. Jeg er redd du kanskje ikke er klar over det selv.
Ut fra det jeg kan lese her om deg bak bloggen, så er du samfunnsøkonom. Da burde økonomien i det du uttaler deg om her gi deg et lite push i en annen retning. Her er en liten tankerekke: – vi kan ikke regne med at alle i samfunnet er i stand til å bidra like mye til fellesskapet. Jeg vil anta at de fleste med meg er enige om at de som er har en lav intelligens også kan forventes å bidra minst, og mange vil også være en utgiftspost for samfunnet ( at det er mange positive sider ved deres tilstedeværelse i samfunnet benektes absolutt ikke, men akkurat nå tar jeg et økonomisk perspektiv her). En vil da kunne anta at det økonomiske bidraget hver enkelt potensielt kan bidra med vil øke med økende intelligens. Elon Musk, Einstein, Magnus Carlsen, Mark Zuckerberg, Steve Jobs, jeg kunne fortsatt- de har muligheter til å være enere innen hva de driver med og de har lykkes. Vi trenger flere slike. De som kommer med de nye ideene, skaper nye arbeidsplasser, skaper entusiasme, de som tenker utenfor boksen. Det er vel og bra med de som gjør allerede eksisterende arbeidsoppgaver bra, men vi trenger noen som tar samfunnet videre. Det er ikke bare å sitte med hendene i fanget og vente på at de dukker opp av seg selv. Det er mange som kunne vært som dem, som kunne bidratt positivt til fellesskapet, men vet du hva? Det er som noen over her allerede har påpekt, mange av de som har høyest intelligens, de faller fra i skolen, de utgjør bare 2-5 % av sitt årskull, men av de som faller fra utgjør de 15%. Det betyr at det er svært mange av de få 2-5% av elevene som ikke fullfører både videregående og høyere utdanning. Det er skremmende. Enda mer skremmende er det at de ikke bare faller fra og dermed ikke får den samfunnsøkonomiske ønskede inntekten, men de blir istedet passive mottakere av samfunnets midler, og det er trist. Som om ikke dette er trist nok lesning, så er det en del av disse som oppdager at de er smarte nok til å lykkes som kriminelle. En kvinne jeg snakket med nylig hadde en bror med 180 i IQ – han var ikke noen økonomisk bidragsyter til det danske samfunnet han bor i – han var vinningskriminell og rusavhengig. Han er ikke alene, og her snakker vi om betydelige kostnader for samfunnet. Det er ikke bare NAV-penger til et deprimert og sosialt isolert høyt begavet mobbeoffer samfunnet må ta seg av, men de samfunnsøkonomiske byrdene av narkotikamisbruk, kriminalitet er enda høyere. Og da har jeg ikke tatt med de økonomiske konsekvensene av selvmord – nok en dyster statistikk de høyt begavede er overrepresentert på som du som samfunnsøkonom sikkert kjenner noen av de svarte tallene rundt. Det hadde vært langt rimeligere å gjøre noen endringer i skolen. Tenk om man hadde sluppet en del av disse utgiftene og kanskje er det en og annen som hadde blitt den neste Elon Musk, Einstein eller Zuckerberg, kanskje er det en luring der ute som kan løse både medisinske utfordringer, klimaproblemerne og problemene man sitter på samfunnsøkonomisk?! Det er for jævlig rett og slett at de man burde kunne forvente bidro mest som gruppe i stedet ender som et samfunnsmessig tapsprosjekt. Det er fælt for samfunnet og enda tristere for den enkelte som går til grunne.
Jeg bekymrer meg heller ikke særlig for evnerike barn. Men nivå-delt undervisning kan være bra også for de som ikke er like heldige. Så det tror jeg vi kunne prøvd ut.
Jeg har et barn som strever veldig, og alle jeg møter i hjelpeapparatet sier at norsk ungdomskole er svært lite egnet for barn som ham. Muligheten for tilrettelegging i videregående er en helt annen. Hvorfor ikke prøve ut de samme modellene i grunnskolen?
Merkelig det der, hvordan noens sterke evner utløser raljering i enkelte leire. Jeg vet ikke hvorfor.
Det jeg imidlertid vet er at de argumentene som så selvfølgelig forfektes i innlegg av denne typen står trygt plantet i ei myr av myter om mennesker med sterke evner. Der er det nok behagelig å stå. Såpass behagelig at det er sannsynlig at dere blir stående der? Jeg undrer.
Faktum er at at a-l-l-e barn trenger å oppleve mestring. Autentiske mestringsopplevelser er en kraftfull katalysator for videre innsats og for læringsglede. Uten faglige utfordringer ingen mestringsopplevelse. Det er mulig dere synes det er greit å si til en sitrende skolespent 6-åring som har lest i 3 år allerede at hun pent må sitte og vente mens de andre lærer seg bokstavene og leker språkleker. Faktisk må hun kanskje sitte og vente en del i matematikken også, fordi hun på hjemmebane både sjonglerer flersifrede tall i hodet, og har funnet ut av multiplikasjon i pur glede over at hun k-a-n. De andre skal møysommelig jobbe seg gjennom tallene 0-10 på første trinn, og så akselerere det til 0-20 på andre trinn. Hele første skoleår må hun sitte og lytte til språkleker, skrive bokstaver som hun kan, “tegne” i matematikken, mens det eneste hun vil er å få lov til å lære noe nytt. – Kanskje går det bra, fordi hun er jente. “Flink pike”. Så konsentrerer hun seg heller om å bli lærerens lille hjelper, fargelegger nøye, henter fargeblyanter… At dette også kan gå på selvverdet hennes løs, hennes selvforståelse. Det er hun ikke stor nok til å forstå.
Andre barn er i samme situasjon, men nekter å bli “flinke”. Sterk indre frustrasjon gjøres om til kraftig utagering. – Men når 6-åringen ligger under stolen og nekter å skrive ENDA et ark med A-A-A-A tenker nok skolen snarere på ymse atferdsdiagnoser enn på at de må gi barnet faglige utfordringer. Dessverre.
Det er merkelig at det er en selvfølge at mestring er viktig for elever som strever, men at en 6-åring som ligger to-tre år foran de andre faglig, nei dem skal klare seg selv?
Disse ungene er først og fremst barn. Det synes jeg ikke vi har lov til å glemme.
En ny langtidsstudie fra Vanderbilt University viser til faktisk at det er evnerike barn fra ressurssvake hjem som får det vanskeligst dersom skolen ikke tilbyr adekvat tilpasset opplæring:
“Gifted students from low-income families generally face the most roadblocks to reaching their full potential. This happens especially a lot in economically challenged homes where parents may not have the resources to get their kids’ needs met” http://www.huffingtonpost.com/2014/01/09/challenges-gifted-kids-study_n_4557489.html
Flott og fint innlegg og alt høres så riktig ut i det du skriver. Desverre er dette kun meningene dine, og du presenterer absolutt ingen dokumentasjon for hvor mye norsk skole ødelegger eller ikke ødelegger for enkelte begavede barn. Mange andre kommentarer her har nevnt flere viktige moment. Men hva med at norge faller bakover i matematikk internasjonalt? Hva med trenden der bedrifter ansetter utenlandske pga deres kompetanse (ikke lønn)? Eller at stort sett alle doktorander på universiteter er utenlandske?
Et innlegg i ekte sosialistisk natur. Det skrives mye fint, men stemmer det med virkeligheten? Fungerer ideene i praksis i samfunnet? Lite sannsynlig
Jeg tolker det som at du legger følgende premisser til grunn for ditt innlegg:
1. De evnerike barna fra ressurssterke hjem klarer seg godt på skolen.
2. Det er de skolesvake som dropper ut av skolen.
Har du noen fakta, forskning eller statistikk som underbygger denne framstillingen av virkeligheten i norsk skole eller er dette en oppfatning du har basert på egne subjektive erfaringer, folk du kjenner osv.? Det jeg har sett av forskning på saken underbygger nemlig ikke dine premisser.
I tillegg hopper du elegant over hvordan du tror de evnerike barna fra ressurssvake hjem har det. Hvordan er det f.eks. å være et evnerikt barn av flyktninger som er mer eller mindre analfabeter og ukjente med det norske samfunnet? Tror du de ungene får hjelp til å ikke oppleve skolen som meningsløs? Hva slags oppfølging mener du disse barna trenger?
Jeg får inntrykk av at du har dine erfaringer fra et akademikermiljø. Det er ikke nødvendigvis representativt. Jeg har bakgrunn fra sosialt arbeid, og ble ganske forskrekket da det ble gjort evnemessige kartlegging blant en gruppe rusmisbrukere. Resultatene viste at for mange skåret de langt over gjennomsnitt, og de hadde en ganske lik opplevelse av sin skolegang. Det blir sløst med evner i den norske skolen, det er et tap for hver enkelt det gjelder, men også et stort tap for samfunnet. Innlegget ditt er grunt, og basert på synsing og ikke fakta. Jeg håper du har mot til å ta det inn over deg..
Heisann Sunniva! :)
Du er sikkert en hyggelig dame. Egentlig. Rent bortsett fra at du her har skrevet et innlegg som jeg reagerer noe på. I den forbindelse har jeg en rekke spørsmål til deg:
1) hvorfor tar du i bruk en slik retorikk? Andre i kommentarfeltet har nevnt det: du framstår som litt bitter og misunnelig.
2) hvorfor bruker du KSL som eksempel? Er hun representativ? (Hva slags feminist er du, forresten?)
3) har valg av retorikk og emne sammenheng med et ønske om selv å bli sett? KSL, “læringslivet” og evnerike har jo fått en del mediadekning den siste tiden. Håper du at noe av oppmerksomheten skal tilfalle deg?
4) vet du forskjellen på ‘evnerik’ og ‘skoleflink’?
5) tror du at man kan dele inn elever i den norske skolen i to grupper (- eller er det kun for retorikkens skyld du oppstiller): 1) De flinke som “…får 13 år gratis skolegang og deretter kan de velge og vrake i studier som jus, sivilingeniør, økonomi og medisin, raust finansiert gjennom stipend og billige lån fra fellesskapet. De ender opp med å tjene godt over gjennomsnittet i verdens rikeste land.” Og 2:”…de med psykiske problemer, de med læringsvansker og de med nedsatt funksjonsevne..” Fins det noe i mellom her, eller er virkeligheten like polarisert som meningene dine ser ut til å være? Har ikke alle elever i Norge krav på “13 års gratis skolegang”?
6) hva er det vitenskapelige belegget for påstandene du her framsetter?
7) planlegger du å få barn? Hvordan vil du forholde deg om du får et evnerikt barn? Er det ok for deg, som mor, om ditt evnerike barn ikke lærer noe på skolen eks de første 6 årene? Hvis ja, tror du at det vil påvirke barnet psykisk eller på annen måte?
7) visste du at det fins mange evnerike barn med læringsproblemer?
Jeg ser fram til å lese svarene dine!
Vh Anita
MadDam’en burde kanskje lese dette?
“Flinkhet står i veien for de evnerike”
http://www.aftenbladet.no/meninger/Flinkhet-star-i-veien-for-de-evnerike-3132493.html#.Us8f7PTuJ8F
Med riktig veiledning kan bråkmakeren bli hva som helst, får han feil oppfølging havner han i rennesteinen. En del bråkmakere er det, nettopp fordi de kjeder seg ihjel på skolen. Og forringer dermed undervisningen til alle de andre, som har behov for den. Bør bråkmakeren få undervisning sim utfordrer ham, eller ikke?
Kan vi ikke ha to tanker i hodet samtidig? Veldig mange smarte barn blir også utsatt for mobbing fordi de blir plassert i en “nerdegruppe”. Det jeg ikke liker med dagens skole er konkurransefokuset. Lesediplomer osv. Jeg tror flinke elever skal få tøffere og mer utfordrende oppgaver. Jeg tror derimot ikke på konkurranse og synliggjøring av flinkhet. Det skaper uro, mobbing av flinke og dårlig selvtillit blant de mindre flinke.
Kommentar til Line Konstali. Mener du man skal usynliggjøre flinkhet??? Som et ‘onde’ i samfunnet? Nei, ærlig talt, flinkhet genererer flinkhet, det smitter og motiverer… og vi vet alle at vi ikke er like, noen er flinke til noe, andre til annet. Det har mennesker levd med og akseptert i alle år, bare av en eller annen grunn ikke av noen… Flinkhet – er det farlig? Man skal få lov til å være flink på fotballbanen, da blir man roset og heie på, men om man er flink på skolen skal det hysjes ned??? Ærlig talt. Get real.
Line Konstali:
Det hadde vært fint hvis flinke/evnerike barn ikke ble mobbet dersom flinkhet ikke ble synliggjort. Dessverre er det bare en illusjon; barn (og voksne) trenger bare et par minutter sammen før de har plassert hverandre, det trenges ingen konkurranser eller offentliggjorte resultater.
Jeg har gått på norsk skole der resultatene ikke ble synliggjort før på ungdomsskolen, og blitt mobbet for min flinkhet fra dag 1 (før vi i det hele tatt hadde begynt å “lære” noe). Jeg har også gått på High School i Canada der “The Deans List” hang på veggen i hovedinngangen, en liste over de ca 25 elevene som hadde høyest gjennomsnittskarakterer. Jeg syntes det var veldig rart da jeg kom, var det liksom greit å vise at man var flink? Det ene året var ikke nok til å snu mine vaner og få meg inn på lista, selv om jeg visste at jeg egentlig burde vært der. Mye senere, det siste året på hotellhøyskolen i Sveits, satte jeg meg imidlertid et mål om et snitt på 8,5 av 10 mulige, og klarte etter stor innsats å komme opp på 8,25, og ble invitert til å bli med i skolens “honour society” som i tillegg til snittkarakterer over 7,5 krevde tydelig etisk og omsorgsfull atferd.
I skolesystemer der flinkhet blir synliggjort får de som uansett gjør det bra en “unnskyldning” til å skille seg ut, og deres innsats blir legitimert. Innpass i “honour societies” og det ekstra båndet rundt skuldrene på “graduation cape” er faktisk noe å trakte etter, og man har større mulighet for å få stipend for videre utdanning. (En skikkelig seremoni ved endte studier er forresten også et insentiv for innsats som vi mangler her i landet). Vårt studiefinansieringssystem belønner på ingen måte resultater, og er med det ganske unikt. Er det sikkert at vår måte er den beste?
Beklager, her prater du om ting du ikke har greie på.
Vi foreldre med begavede og evnerike barn sliter, bekymrer oss p.g.a våre barn som sliter, blir mobbet og misforstått. Jeg tror hvis våre barn først kommer til videre utdanning uten å miste gløden over å gå på skolen, ja da klarer de seg.
Disse barna trenger hjelp fra første dag på grunnskolen, når de skal ha naturfag og snakke om emnet maur. Hvor lærern forteller det som står i pensum, men ditt barn har fra en alder av 3-4 år studert alt om maur. Hvordan tuen er bygd opp, hvordan maur jobber og bor m.m. Han rekker med glede opp armen for å fortelle mer enn læreren har gjort; hvorpå læreren sier; ditt barn pratet mye om maur i dag, veldig fantasifult og aldeles ikke riktig. Jeg måtte avbryte han jeg.
Ja dette motiverer en første klassing – hente informasjon før man utaler seg om ting – det anbefales!
Hilsen en mor som kjemper for sine begavede og evnerike barn i “Jantelovens mekka”.
Tror mange lærere er litt redd for elever som er flinkere enn dem selv, sa da satser de heller på de som de føler seg trygge på.
Mange lange og bra kommentarer å lese her. Mye bedre og reflekterte enn artikkelen. Artikkelen går jo total glipp av at for å ha en vellykket elev så må eleven ha en følelse av egenverdi når vedkommende forlater skolen. Er det en naturlov som sier at antatt intelligente barn ikke trenger hjelp, veiledning og oppfølging for å oppnå dette? Hele artikkelen oser mer av sinne mot de som er tapere på skolen fordi de aldri fikk utvikle sine evner forbi de fleste andre enn et oppriktig ønske om at alle, uansett medfødte evner og tilgjengelige ressurser, skal gp ut av den norske grunnskolen med ett godt selvbilde og høy følelse av egenverdi.
Jeg blir oppgitt av å lese ytringer som dine. Du er så forutinntatt og totalt blottet fra objektive fakta. Jeg antar at du styres ut i fra en oppfatning av at alle skal ha samme muligheter til å lykkes, og da må de med sterke evner holdes tilbake. Men det er her du feiler. Ved ha et slikt idelogisyn fratar du nettopp de smarteste retten til å ha de samme mulighetene og rettighetene som alle andre. Du sier at fordi de har bedre forutsetninger enn de aller fleste , er de mindre verdt? Ved å la de smarte/evnerike få utvikle sine evner, sier vi ikke at de er bedre enn alle andre, vi sier at de er like mye verdt som alle andre. Alle bør ha de samme rettighetene til å oppleve gleden av å lære noe nytt, kjenne på mestringsfølelsen og få utvikle sitt potensiale.
Jeg er selv mor til en andreklassing, som er en av de du mener ikke skal få muligheten til å utvikle sine evner på lik linje med alle andre. Første skoledagen erklærte han med stor glød at det hadde vært den beste dagen i hans liv. Gløden forsvant imidlertid fort. Han har allerede begynt å miste interessen for skolen og forteller at han kan alt de lærer fra før. Ikke gøy å regne med tallene fra 0-20, når du har mestret dette i flere år. Til høsten begynner lillesøster på skolen. Vi frykter repetisjon av det vi har opplevd med storebror. Hun lærte å lese og skrive når hun var fire og regner med flersifrete tall i hodet. Hun gleder seg enormt til å begynne på skolen. Hun har en iver etter å lære og som forelder vet jeg at denne iveren fort kan slukne på lik linje som hos storebror. Jeg er en mor, som på lik linje med de aller fleste andre ønsker at mine barn skal oppleve skolen som et sted der de får utvikle seg selv, trives og yte sitt beste. Er det for mye forlangt?
Jeg vil komme med en liten rettelse. Jeg uttaler meg kun ut i fra dette innlegget. Jeg har ikke lest noe av dine tidligere ytringer og har ingen forutsetning for å mene noe om disse.
Takk for mange gode kommentarer! Dette er en spennende debatt.
Først og fremst vil jeg si til alle dere som kommenterer ang. evnerike barn: Nei, jeg mener ikke at flink og smart er det samme som evnerik. Jeg anerkjenner fullt ut utfordingen for mange evnerike barn som sliter med mobbing, mistilpasning eller psykiske problemer. Jeg skiller ikke på graden av evnerikhet når jeg mener at vi må prioritere de som sliter med mobbing og/eller psykiske problemer. Psykiske eller psykososiale problemer er en viktig årsak til frafall i videregående opplæring, og det må vi ta på alvor.
Mitt poeng er veldig kort oppsummert at det finnes langt større utfordringer i skolen enn at de flinkeste som ikke sliter på skolen, altså de som får gode resultater, kjeder seg. Og jeg synes det er problematisk når de i samfunnet som har hatt det lett på skolen kommer i ettertid å mener at de (og andre som dem) burde fått flere ressurser prioritert til seg slik at de kunne gjort det enda bedre.
Noen henviser til at jeg som samfunnsøkonom burde skjønne hva som lønner seg. Vel, som samfunnsøkonom ser jeg at vi har svært knappe russrser i skolen. Disse mener jeg at burde gjøre mindre knappe ved å prioritere penger til flere lærere og å gi lærerne mer tid til undervisning. Men likevel vil det være slik at vi ikke har uendelige ressurser og blir nødt til å prioritere. Da mener jeg at vi må prioritere tidlig innsats i de gruppene som sliter mest og som i størst grad faller fra videregående opplæring.
Jeg mener selvfølgelig at alle elever har rettigheter. Alle skal få oppfølging, tilbakemelding og alle har krav på å føle mestring. Men alle har ikke krav på å få spesiell oppfølging eller spesielt tilrettelagt undervisning. Og jeg mener at det er helt feil retning å gå i, hvis vi skal legge opp undervisningen slik at man skiller i grupper og nivåer mellom flinke og mindre flinke elever. De flinke elevene vil komme ut i et arbeidsliv der de skal kunne samarbeide med alle. Da nytter det ikke å bare være vant til å omgås andre “flinke og smarte”.
Hei Sunniva.
Du sier at du mener at alle elever har rettigheter og at alle har krav på å føle mestring, men samtidig vil du ikke skille på ulike nivåer mellom de flinke og mindre flinke elevene. I en klasse er det et stort sprik mellom evnene til de enkelte elevene. For at de alle skal få utbytte av undervisningen er en nødt til å ta dette innover seg. Det er ikke slik at hvis de flinke holdes litt tilbake vil alle komme på samme nivå. Den evnerike eleven vil på sitt området forstå konseptet raskere og ser sammenhengene lettere. Den har et raskere innlæringstempo og vil derfor ha et behov for å gå raskere frem. Det er ingen som ville forvente at et normalt begavet barn skulle vente på at et barn med Downs syndrom skulle forstå konseptet før det kunne gå videre. Spriket mellom et normalt begavet barn og en evnerik kan være like stort, og noen ganger større. Alle elever, også de svakeste, vil ha utbytte av at undervisningen er mer individuell. De svakeste elevene har også et nytte av et tempo som gjør at den behersker et emne før de må haste videre. Da må en ikke gjemme seg bak en idelogisky og fornekte disse ulikhetene finnes. Det finnes dyktige lærere som klarer å balansere undervisningen slik at den favner både de svake og de sterke elevene. Hvorfor skulle en forakte dette? Jeg forstår ikke helt hvor du vil enn med at de flinke elevene må lære seg å omgås de mindre flinke. Det er ikke snakk om eliteskoler for de evnerike, men en helhetsskole som favner alle, også den evnerike.
Jeg vet ikke hvordan du ville følt det hvis du måtte gå på forelesning etter forelesning å lytte til et tema du behersket for lengst. Jeg antar at du hadde følt dette var bortkastet tid og gått. Denne muligheten har ikke det evnerike barnet. Den må bli. Og her snakker vi ikke om dager eller uker, men år av meningsløshet . Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette barnet vil få problemer av et eller annet slag.
Først og fremst trengs det kunnskap om hvem disse barna er og hva de trenger. Den evnerike eleven er verken inkludert i lærerutdannelsen, spesialpedagogiske utdannelser eller opplæringsloven. Det fører til misoppfattelser om hvem disse barna er. Den allmenne kunnskapen om hvem disse barna er hos den enkelte som oftest et resultat av subjektive oppfatninger. Da er det lett å at en lar “elitisme spøkelse” råde for sine syn.
Du hopper glatt over at sett ut i fra et samfunnsperspektiv vil vi ha nytte av å ta vare på de skarpeste av oss. Ved feil oppfølging dropper mange ut av skolen og i stedet for å bli en ressurs for samfunnet ender en del som uføretrygdede eller kriminelle. Uten olje trenger Norge dyktige grundere som tenker nytt. Vi har store utfordringer innenfor klima og helse. Norge har ambisjoner om ikke å bli best på pris, men ha de beste løsningene. “Vi skal slå dem på smartness”. Da trenger vi en skole som inkluderer også enerne.
Statsminister Erna Solberg sa noe vesentlig i sin nyttårstale. Hun sa at ” en lykkelig barndom varer livet ut”. Våre barn har også rett til en lykkelig barndom.
Det interessante er ikke hvorvidt dette er et problem for mange. Det er jeg ikke i tvil om at det er. Jeg er definitivt for at vi skal ha en enhetsskole som favner om alle, også den evnerike. Differensiert undervisning og oppfølging av hver enkelt, er er rettighet alle elever har og som jeg helhjertet støtter.
Det som derimot er poenget, slik jeg ser det, er hvor stort problemet er sammenlignet med andre problemer. Hva skal vi prioritere? Hvilke grupper er svakest og burde prioriteres høyest? Her er jeg rett og slett i tvil om vi i skolen burde ha en storstilt satsing på de evnerike barna som ikke sliter på andre områder enn at de kjeder seg på skolen fordi de kan stoffet fra før. Jeg er redd for at andre grupper, f.eks. de fysisk funksjonshemmede, som Dagsavisen skriver om i dag, diskrimineres i større grad og sliter mer med å passe inn på skolen og senere i arbeidslivet:
http://www.dagsavisen.no/samfunn/far-ikke-vare-en-del-av-flokken/
Det andre poenget mitt virker det ikke som om så mange er uenig med meg i, nemlig at en god oppfølging av den enkelte ikke sikres best gjennom segregert undervisning der vi skiller elevene etter nivåer.
Hei Sunniva.
Du har fått veldig mange gode kommentarer her, som jeg håper mange leser.
Jeg må bare si at jeg henger ikke helt med i hva du mener lengre.
sitat.
Og jeg mener at det er helt feil retning å gå i, hvis vi skal legge opp undervisningen slik at man skiller i grupper og nivåer mellom flinke og mindre flinke elever
sitat
Det andre poenget mitt virker det ikke som om så mange er uenig med meg i, nemlig at en god oppfølging av den enkelte sikres best gjennom segregert undervisning der vi skiller elevene etter nivåer.
Godt observert! Det manglet et “ikke” der. ;)
Har rettet det opp nå.
Hei!
Etter å ha lest innlegget ditt, og kommentarene (som jeg i stor grad er enig i) har jeg et forslag.
Du skriver: “Her er jeg rett og slett i tvil om vi i skolen burde ha en storstilt satsing på de evnerike barna som ikke sliter på andre områder enn at de kjeder seg på skolen fordi de kan stoffet fra før.”
…men trenger det å være snakk om en stortstilt satsning på evnerike barn? Og heller ikke noe klasseskille mellom flinke og mindre flinke elever. Slik jeg ser det er det vel mulig å gjøre (nesten) alt, nemlig at mens mindre flinke elever eller elever med spesielle behov får tilpasset og kanskje til og med tilleggsundervisning, kan de flinke elevene få andre oppgaver? Enten det måtte være en mer avansert bok i faget eleven er flink i, en utfordring i et annet fag, et sett praktiske oppgaver som kan løses, eller hjelpe elever som ikke forstår, for det å lære bort noe vil også gi en slags mestringsfølelse. Dette er alle små ting, som etter mitt syn ikke krever store ressurser, og som derfor heller ikke vil ta oppmerksomhet eller prioritet fra de andre, men allikevel, i alle fall til en viss grad, ivaretar de flinke elevene. Dette mener jeg også kan være forebyggende mot eventuelle psykiske problemer flinke elever får, og også vedlikeholde engasjementet og lysten til å fortsette på skolen heller enn å hoppe av. Eller ville noe slikt være helt på jordet?
@Sunniva
Av alle problemer vi potensielt har i den norske skolen er det å la det flinkeste og smarteste får større utfordringer det absolutt letteste og minst ressurskrevende tiltaket vi kan gjøre. Ikke bare det, en kan fort ende opp med å FRIGJØRE ressurser til de svakeste fordi en ikke lenger må bruke krefter på å piske de smarte inn i enhets-tankegangen. Dette finnes ikke storstilt. I ett konkret eksempel jeg kjenner til så holder det å gi eleven mattebøker for videregående. Eleven er disiplinert nok og selvgående nok til å ta fatt på dette helt på egenhånd. Men personer som deg nekter denne eleven å få lov til dette. HVORFOR er det så forbasket smart viktig og riktig?
Hei, Sunniva
Når jeg snakker om nivådeling er det flere forskjellige måter å løse dette på, uten å gå for permanent segregert undervisning. Nivådeling foregår i de fleste klasser i dag i en eller annen form. Ungene får f.eks. lekser delt opp i to eller tre ferdighetsnivåer. Den evnerike har behov for noe mer og måltettet en det som normen i de fleste skoler i dag. Mulige alternativer er å la den evnerike eleven jobbe i tverrgrupper, tilbaketrekningsgrupper, hospitere på et høyere trinn, individuell læringsplan. Enkelte ganger vil det være riktig å flytte eleven opp et klassetrinn, men dette er ofte ikke nok alene og ikke alle elever er sosialt modne for dette. Det viktigste er at skolen gjenkjenner, anerkjenner den evnerike. Først da kan skolen i samarbeid med foreldrene komme frem til en løsning som er best for det enkelte barnet.
Hvis Norge skal fortsette med å være et rikt land når oljen om ikke alt for lenge tar slutt, er vi helt avhengige av å ha en solid kunnskapsbaseret industri, hvilket stort sett oversetter til teknologi — det er der pengene er. Dette er nødvendig blant annet for å betale for at de svakeste skal få ekstra undervisning.
Men for å få en solid kunnskapsbasert industri har vi bruk for å være sterke på teknologi internasjonellt, og det kan vi kun gjøre ved å sørge for at de som har evnene til å bli virkelig gode, blir pushet til å bli akkurat så gode som de kan bli. Det oppnår vi ikke ved å insistere på at de skal lese den samme matteboka igjen og igjen.
Ved å sørge for at de beste når lengst mulig, får vi fler ressurser til hele samfunnet — det gjelder både evnerike og skoleflinke.
Jeg tror jeg forstår hva du mener, men som flere kommentarer har vært inne på, så blander du kortene når du tar med “smarte” inn i argumentasjonen. Det er selvfølgelig ikke synd på skoleflinke mennesker fra ressurssterke hjem som gruppe, men hvis du tar med de smarte, og da mener de evnerike, så er du inne på en ut-gruppe. En ting er at de ikke får utnyttet noe i nærheten av sitt potensial, det får få mennesker her i verden, men de er en ut-gruppe som ofte opplever svært dårlig behandling/mobbing fra lærere og medelever. Da hjelper det ikke akkurat at de kjeder seg totalt i tillegg.
Mange av dem får det så tøft at de dropper ut av skolen og begynner å ruse seg. En altfor høy andel ender sine egne liv. Mennesker som kunne vært ressurser for samfunnet. Dette er et alvorlig problem som jeg håper flere kan få øynene opp for.
Jeg kommer fra et arbeiderhjem og har stort sett stemt SV gjennom hele mitt over femtiårige liv. Men når det gjelder skolepolitikk er dessverre SV ikke i stand til å ha flere tanker i hodet samtidig later det til. Derimot måter jeg masse fordommer fra mine partifeller på dette området. Det later til at solidaritet med de mindre privilegerte og likhetstankegangen fører til at skylappene kommer i vegen for fornuften og omtanken for de mest begavede.
Min historie er at jeg aldri behøvde å streve for å gjøre det bra på skolen. Jeg behøvde ikke en gang å følge med, det holdt å kikke gjennom pensum dagen før prøvene. På den måten lærte jeg hva som skulle til for å gjøre det “bra”. Jeg fikk kort og godt ikke utfordringer å bryne meg på og lærte derfor heller ikke å lære. Ja, det er nemlig nødvendig å lære seg studieteknikker og man må ha utfordringer som presser en til å yte maksimalt, som ikke kan løses på tomgang. Og foreldrene mine så ikke at jeg ikke ytte mitt beste – bare at jeg gjorde det bra. Tilsynelatende. Mine største utfordringer var å kunne drive på med det jeg ville uten at lærerne oppdaget det. Mitt fremste triks var alltid å kapre plassen bakerst på den rekka som stod rett foran kateteret, men det var mange andre også.
Resultatet var at overgangen til høyere utdanning ble tøff. Jeg måtte starte på skrætsj og kastet bort noen år. Dersom jeg hadde hatt studieteknikkene og arbeidsvanene inne ville livet artet seg svært forskjellig.
Du synes nok ikke synd på meg, Sunniva! Det regner jeg ikke med. Men jeg hadde antagelig det som skulle til for å gjøre noen gjennombrudd innen kreftforskningen, eller kanskje innenfor materialteknikk, eller …ja, hvem vet. I stedet ble det noen usammenhengende universitetsfag og høgskoleutdannelse med en grei og meningsfull jobb til slutt. Men ikke så krevende som jeg i utgangspunktet hadde ressurser til. Noen – inkludert meg – vil si at jeg har underprestert. Du synes nok bare jeg er snobbete, tenker jeg. Og jeg mener du ikke tør å innse at likestilling og solidaritet ikke må innebære at vi alle skal presses inn i samme skall. Er det så farlig at noen er fremragende kunstnere, er solister i koret, eller har så klare tanker at forstår pensum straks og er klar til å gå videre etter fem minutter?
Nå er jeg og kona blant de ressurssterke som sørger for at barna våre ikke går på den samme smellen som jeg gjorde. Vi lærer dem gode vaner og studieteknikker og står på ovenfor skoleverket for at de skal få utfordringer som de må bryne seg på. Men synes du ikke det er synd at det må være slik at barna må ha ressurssterke foreldre for å få utfordringer som passer til deres evner?
Trist at så engasjerte mennesker som deg vil at noen skal få hjelp, mens andre må klare seg selv. På videregående hadde jeg sekser i både fysikk og kjemi, uten å måtte legge ned noe arbeid. For det var jo helt naturlig alt sammen – en selvfølge at ting var som de var. Å ta en videre utdanning var ikke aktuelt, for det fantes ikke noe kjedeligere en å “lære”. Det å lære var for enkelt, jeg ønsket motstand og utfordringer – noe jeg aldri har fått oppleve i skolen.
Nå driver jeg flere firma, og har det på ingen måte vondt. Verken i hodet, i kroppen eller på andre måter. Men tiden på skole var fæl, og jeg mener at alle barn skal ha det godt på skolen.
Tenk om du nå de neste ni årene måtte gå grunnskolen en gang til. “Lære” alt du kan – det er som å gå i fengsel hver morgen, og kjede seg noe helt forferdelig. Tenk tanken, ikke bare les teksten min. Når du virkelig ser for deg at du sitter der og bruker en uke på hver bokstav, da forstår du hvilke pinelse noen av oss har gått gjennom i vårt skolesystem, når vi kunne alt fra før.
Min fireårige datter kan lese og regne (også gange og deling). Hun er “litt” foran som de sa i barnehagen. Heldig vis kan jeg gi henne utfordringer, om ikke skolen kan når hun starter der. Men det er fordi systemet den gang jeg gikk på skolen var slik du vil ha det i dag; at de som kan noe, skal pines og straffes. Om jeg har lært den tunge veien, så har jeg lært. Så når mitt barn vil skrive og regne om kvelden, så gjør vi det. “Åh far… Kan jeg ikke få skrive hele natten?” er tonen – ikke “kan jeg få en til fortelling”.
Det er forskjell på folk, og jeg hadde forventet at en som deg aksepterte forskjellene i begge retninger – at du ønsket også de beste et godt liv og en god skolehverdag. Slik opplever jeg deg ikke når du uttrykker deg som du gjør.
Det er når hardbarkede totalitære sosialister diskuterer skolegang for små barn man virkelig ser ondskapen komme frem i sin sanne form. Her er da voksne oppegående mennesker villige til å offre små barns udannelse, trivsel og fremtid for det såkalte flertallets beste. Ja man skryter endog av det, hyller middelmådighet og setter egne kjepphester forann små barns liv og helse.
Det er nærtliggende å mistenke at en person som klarer å tenke slik selv må befinne seg i denne grå ikke-eksisterende middelmådigheten. Eleven som aldri var enten-eller, som var fornøyd med status quo og aldri hadde noen bestemte behov. Naive tanker om “krig og fred og sånn” samt et enormt ego som raskt avfeier tanker som at folk er forskjellige og kanskje vet bedre hva de selv og deres barn trenger. Nei Sunniva Pettersen Eidsvoll og hennes meningsfeller vet selvsagt best. At noen barn mobbes, understimuleres, mister verdifull læretid er et offer hun er villig til å offre.
Og da glemmer vi selvsagt alle de som etterhvert utagerer som følge av rastløshet og følelsen av å ikke bli sett. For de som har vært uheldig nok til å bevege seg et stykke over medianen med tanke på kunnskap og intelligens vet godt at man ikke vinner noen popularitetskonkurranse ved å være skoleflink. De fleste mobbeoffre befinner seg ikke nederst i intelligensskalaen, snarere tvert imot. Og hvem kan klandre mobberne – dette har de jo tross alt lært fra våre politikere. Slike som fru Eidsvoll.
Innimellom lurer jeg på hva det er som gjør slike som Sunniva her redde for fred, frihet og frivillighet. Hva er det som er så skremmende med å la folk styre egne liv, få luft under vingene, slippe å bli holdt ned og kontrollert som små barn. Det kan godt være at hun mener det godt, men veien til helvette er som kjent brolagt med gode intensjoner. Det ironiske er når sosialister snakker om frihet, fred og omtanke. All den tid sosialismen er en ideologi “så god at den må tvinges på folk med vold”.
For som kjent, alle skal med. Voksne som barn. Nåde den som protesterer….
Her er det et eksempel på at det ikke alltid går så bra med de smarte, og at de ikke går for egen maskin. I dine øyne har det kanskje gått bra med han, men han kunne ha oppnådd så mye mer. Ikke mist, hadde han vært en enorm ressurs for samfunnet.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3321736.ece#.UtZPf4ex7IU
Her er det en artikkel om et barn i skolen i dag. Hun fortjener vel på lik linje med andre barn, at skolen er et sted hvor hun kan lære, utvikle seg og trives.
http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article7309881.ece
Håper du tar deg tid til å lese disse historiene. Virkelig nyttig lærdom!
Den nyansen og forståelsen jeg savner fra forfatteren her er at i utgangspunktet intelligente og “sterke” barn kan ende som skoletapere. Er man smart og “flink” og liker å lære kan skolen med sin stillesittende læringsform i et langsomt tempo gjøre at barnet blir en urokråke, slutter å følge med og blir vel så mye skoletaper som et barn som lærer sakte. Mange barn med høy intelligens blir stemplet som nettopp dumme, og dermed er det heller ikke mulig for skolen å hjelpe dem på riktig måte.
Problemet er ikke de som er litt over gjennomsnittlig smarte, de vil alltid greie seg (og noen vil bli NHO-ledere og direktører og politikere). Problemet er de som avviker vesentlig fra det skoleverket har bestemt at er normalen, både de smarte og de barna som sliter med lærevansker. Skolen fanger rett og slett ikke opp individuelle forskjeller, og har ingen gode måter å hjelpe disse barna på. Hadde jeg vært deg ville jeg sett det positive i at de ressurssterke barna orker å klage på manglende individuell tilpasning, da individuell tilpasning også vil komme barna som stiller svakere til gode. Det er ikke snakk om å bygge et system som favoriserer de smarte og ressurssterke, men å bygge en skole som fungerer for alle og som tar høyde for at barn er individer!
Hilsen smart, men heldigvis godt innen for normalfordelingen til norsk skole.
Slutter med til mange andre i kommentarfeltet: Hvorfor skal ikke ALLE barn bli utfordret på skolen? ALLE barn skal ha mulighet til å lære seg ting de ikke har repetert tusen ganger, utnytte potensialet sitt, oppleve mestring og innarbeide gode arbeidsvaner. Ikke bare har det enorm betydning for hvert enkelt barn, men det er jo regelrett sløsing med samfunnsressurser å utdanne alle til middelmådigheter, når vi også trenger enere som har nye ideer og kan skape bedrifter og arbeidsplasser for andre.
Min egen skolegang var et premieeksempel på de du ikke synes synd på. Jeg tok alt på strak arm, fikk toppkarakterer uten å gjøre lekser eller jobbe jevnt. Prøvene tok jeg på skippertaksmetoden, og i mange fag leste jeg leksikon for å krydre prøvene med facts som ingen andre kunne. En sjelden gang fikk vi “flinkeste” ekstraoppgaver – og ble sendt ut alene uten lærer for å sitte på grupperom og løse oppgaver. Dvs at vi gjorde det vi fikk til, men det vi IKKE fikk til hadde vi jo ingen hjelp til, så da ble stort sett timene brukt til å skravle og sløse bort ansvaret vi hadde fått (men ikke var modne nok til å ta). Først i tredjeklasse på VGS smalt det. Endelig var fagene utfordrende nok til at jeg stod fast – men uten noen som helst verktøy i hodet til å håndtere det. Så jeg raste i karakterer og motivasjon, og klarte såvidt å karre meg til en firer i fag hvor jeg glatt hadde fått 6 før. På studiet var jeg plutselig “bare” helt middels flink, så jeg hadde mer enn nok med å fullføre fagene uten å stryke.
Nå er det IKKE synd på meg den dag i dag. For jeg har (som du sier) klart meg helt fint. Jeg jobber som lege, jeg er sammen med en konsulent, og vi tjener jo nok til salt på grøten og vel så det. Men spørsmålet er jo hva man KUNNE blitt hvis man fikk faglige utfordringer fra dag 1 – ikke fra år 12, på skolen. For ikke å snakke om hvor mye mindre kjeeeeedeeeeliiiiiiig det hadde vært å sitte i årevis på skolen, for så å møte en voldsom vegg på VGS i stedet for jevn progresjon og utfordringer.
Jeg har to små barn, og selv om vi må regnes som et ressurssterkt hjem, så er det ingen selvfølge at de er evnerike, skoleflinke, begavede eller hva man måtte kalle det. Mitt ønske for mine barn er at de får utfordret seg på det nivået DE er. Være seg svak eller sterk. Det må da være målet for skolen, ingen barns skolegang bør måtte prioriteres bort.
Dersom vi kunne enes, sett ut fra et menneskelig og politisk ståsted, om at barn og ungdom har et sammensatt og individuelt utgangspunkt; er forskjellig hva gjelder anlegg, talent, bakgrunn m m har vi et felles startpunkt å jobbe videre med.
Det første steget vil være å se nærmere på fenomenet læring. Har individet godt av læring og mestring, har de nærmeste omgivelsene godt av læring og mestring (spille hverandre gode), har samfunnet godt av læring og mestring?
JA håper jeg alle er enig i er svaret. Vi skal tilrettelegge for at ALLE barn og ungdommers nivå mht læring og mestring blir ivaretatt og utfordret. Også da dem som ligger i øvre skala. Det finnes ikke et snev av fornuft i å sette den ene enden av skalaen opp mot den andre hva gjelder talent, bakgrunn og mestringsevne.
Vi har hørt og vil høre framover mange diskusjoner og politisk retorikk mht eldrebølgen, pensjonsreformer, utdannelsesreformer, helsepolitikk , broer og tunneler, baner eller vei. Dette er viktige saker, det er jeg enig i. Men det jeg savner i det politiske spillet er en ærlig og fornuftig erkjennelse av at våre barn og vår ungdom ikke bare som så innlysende og som ofte sagt; er framtiden, men hva vi I MORGEN skal gjøre for å tilrettelegge for at ALLE blir ivaretatt, utfordret, blir sett, hørt og anerkjent tilpasset sitt nivå og opp mot sine prestasjoner. Først da kan vi begynne å jobbe mot et felles mål.
Klarer det politiske Norge å enes om det helt innlysende enkle om at ALLE BARN OG UNGDOMMER SKAL MED så har vi satt en robust grunnmur som samfunnet kan bygge videre på. Som vi kan tilrettelegge for, som vi i framtiden som samfunn kan kapitalisere på, som vil i framtiden skape både 1, 2, 3 og 4 oljeeventyr -uten olje- for Norge som nasjon.
Som de fleste vet blir det ikke mål av å spille ball på midtbanen……
Ikke spill politisk mynt på framtiden. Prioriter barn og ungdom på tvers av skalaen, prioriter framtiden og gjør det nå!
Om vi har finansielle muskler til et skikkelig utdanningsreform? Dumt spørsmål.
Hei Sunniva,
Du er sikkert enig i at ungdommen er en av de viktigste ressursene Norge har. Det er viktig å sørge for at alle henger med og blir med og bidrar i samfunnet.
Du skriver “Da er jeg mye mer bekymret for de faglig svake elevene som ikke fullfører videregående opplæring og ikke får fagbrev eller vitnemål. Jeg er bekymret for de med psykiske problemer, de med læringsvansker og de med nedsatt funksjonsevne. For det er her jeg mener skoleverket i mange tilfeller svikter, det er disse problemene vi må ta tak i først.”
Har du tenkt på at det kanskje er meget evnerike barn som får så lite utfordringer at lysten og etterhvert evnen til å jobbe faglig dør ut? De blir demotiverte og destruktive og havner i problembarnkategorien.
Disse barna går fra å være potensielle enere faglig til å bli bråkmakere og problembarn av ren kjedsomhet. For Norge er det et dobbelt tap, nemlig både å miste unik hjernekapasitet og de ressursene som må til for å dempe skadevirkningene i skolen og senere i livet når effekten av det å ikke ha lært verken arbeidsdisiplin eller fag kommer. Altså må samfunnet bruke ressurser på disse mistilpassede menneskene i årevis i ettertid fordi man har utelatt å gi dem utfordringer og tilpasset opplæring de første årene på skolen. Økonomisk sett blir dette dobbelt sløsing med ressurser: råvarene til fabelaktige mennesker ødelegges i barneårene og samfunnet får i stedet kostnader med å forsøke å ta vare på demotiverte, deprimerte raringer uten særlig gode karakterer eller arbeidsrutiner.
Må si at jeg synes dette innlegget var ganske generaliserende og navlebeskuende. Det er ikke på vinslabberas med bedriftsledere at man finner de tapte talentene, de skolesterke som falt utenfor likhetsidealet. Jeg var selv skoleflink som liten, men årevis med mobbing, nerdestempel og mangel på oppfølging (“han der klarer seg selv, han får jo gode karakterer”) har ført til en sosial angst og knekt selvtillit som gjør at jeg aldri vil være i stand til å kunne ha noen lederstilling. Høyere utdanning og alt det der gikk i orden, og jeg har i dag en ingeniørjobb jeg finner både utfordrende og givende, men jeg er fortsatt sosialt dysfunksjonell og ute av stand til å gjøre en karriere i den forstand det er å bli leder. Og jeg er også ute av stand til å etablere sosiale relasjoner med andre mennesker og få et normalt familieliv og venner og en omgangskrets som “vanlige folk” har. Heldigvis har jeg jobben, jeg synes synd på de mange som falt utenfor og ikke engang har det.
begge/alle sider har gode poenger. Men problemet er hva har samfunnet råd til? Hadde samfunnet hatt ubegrenset med menneskelige og økonomiske ressurser så hatt all grupper blitt tilgode sett. Dette gjelder jo også sykehuskøer, eldrehjem og andre områder i samfunnet. Hvis man skal sette to grupper opp mot hverandre så må man da stille seg spørsmålet, hvem gruppe vil samfunnet få størst effekt av å hjelpe? Hvor vil det bli færrest skadelidne? Det finnes kreftmedisin som noen kunne bli friske/bedre av men er for dyr å distribuere. Sykehuset gjør en økonomisk vurdering på noe som faktisk rent menneskelig er forkastelig. Et konkret eksempel men slik er det desverre også med er det i denne sakens kjerne. Uansett hvem gruppe man er i, ressursterke eller svake så tror jeg intellekter stort sett er normalfordelt. Så hva gjør man? Etter min mening gi et samfunn som er demokratisk og maskineriet er drevet frem av gjennomsnittet så skal hovedelen av den økonomiske støtten ligge hos gjennomsnittet og de svake. De ressursterke, tenker da på økonomisk, har alle muskler de trenger for å legge til rette for sine barn, men de må betale for seg selv. grunnen de også er økonomisk ressursterke er på arbeidskraften og innsatsen og kjøpekraften til de gjennomsnitlige og lavere. I USA for eksempel sitter mer 50% (husker ikke eksakt tall) av kapitalverdien hos noen få rikfolk.
bare enn mening, og alt dreier seg om ressurser, menneskelig og økonomisk.