Her er om dagen lanserte Mads Drange ei ny bok om norsk dopinghistorie.

Med et forsidebilde fra en langrennskonkurranse avslører forfatteren at det var flere utøvere som hadde mistenkelige blodverdier, men at dopingjegerne ikke hadde et grunnlag i reglementet for å gå videre med sakene. Ingen idrett eller utøvere ble nevnt.
Reaksjonen lot ikke vente på seg.

I Dagbladet var Espen Sæther raskt ute med å slå fast at “bevisene holder ikke”, dopingen kunne ikke bevises i en norsk rettssal. Problemet til Drange var at blodprofiler ikke kunne brukes som bevis for doping før i 2009 og fra det tidspunktet fant de heller ikke noe mistenkelig.

Dopingbløffen. Bilde: Kagge forlag.

I trønderavisen på lørdag kunne vi lese om Verdal kommunes forsøk på å få inndrevet sine krav for betaling av nye kloakkrør. I avisa kunne vi møte en sint verdaling som ikke ville betale fordi de mente kommunen hadde sendt fakturaen for seint – kravet var foreldet.

De hadde fått utført arbeidene, og det var ingen ble konkrete mangler å vise til annet enn at de mente kommunen hadde opptrådt uproft. Ut fra det som ble gjengitt i avisa kan mye tyde på at regningen fra kommunen faktisk er foreldet, og journalisten stiller kommunen betimelige spørsmål med et juridisk innhold.

Begge disse sakene handler om forskjellige ting, men illustrere samme misforståelse: juridisk rett er lik riktig.

Norsk dopinghistorie er en gladsak av reine utøver. Det er noen som er tatt, men de er forsvinnende få. Det er derfor svært interessant at noen tar opp at flere utøvere har hatt blodprofiler som i dag ville vært grunnlag for en dopingsak. Selv om det ikke holder i retten gir det jo en klar indikasjon på at nordmenn har dopet seg, men at de muligens også har ressursene til å skjule det.

Verdalingen har på sin side vitterlig fått disse rørene, og har avtalt med kommunen å betale for det. Når ble det da greit å stå frem i avisen med at det vil du faktisk ikke betale? For noe du har avtalt å få, og som du faktisk også har fått? Ville du gjort det samme med en kompis som gjorde en jobb for deg for en stund siden?

Jus er spilleregler for samfunnet, og en måte å løse konflikter på. Det er derfor ikke, og jeg gjentar ikke, nødvendigvis riktig selv om man har rett. Og des fortere både norske kommentatorer og huseiere lærer seg det, des mer tid kan vi bruke på å diskutere faktiske problemstillinger og på å få et godt lokalsamfunn.