I Søvngjengeren møter vi kjæresteparet Kaia (Gitte Witt) og Andrew (Christopher Abbott) i et anonymt skoglandskap i USA. De lever et stille og rolig liv i melankolske blåtoner, Andrew bygger på huset og Kaia har en butikk hvor hun selger vintageklær. En dag dukker søsteren Christine opp med forloveden sin, og det viser seg at de to kvinnene har en masse konflikter og vonde minner bak seg.

Det er deilig å se norske regissører gutse på og lage fortellinger som ikke bare er koselige og jordnære hverdagshistorier. Det blir ikke noe mindre kult av at regissør og manusforfatter Mona Fastvold er en ung kvinne, vi digger det og håper å se flere i hennes sjanger. Medforfatter er Brady Corbet, som spiller Christines forlovede Ira (vi har også sett ham som rollen Brian i Mysterious Skin fra 2004).

Tidlig i filmen får Kaia en telefon midt på natta, det er søsteren Christine (Stephanie Ellis) som er på stasjonen og trenger å bli hentet. Kaia drar, og vi ser søsteren for første gang på bussholdeplassen i frontlysene på bilen. Hun står i mørket i en liten kjole, og har ikke med seg så mye som en veske. Hun ser litt ut som en rømt psykiatrisk pasient fra første stund, og hun går dessverre gjennom hele filmen som en ganske endimensjonal figur. Vi skjønner tidlig at Christine sliter med noe, og hun opppfyller mange av klisjéene som henger ved psykisk syke kvinner på film. Selvfølgelig er hun pen og sensuell, selvfølgelig skal vi se henne mye avkledd. Selvfølgelig er hun hyperseksuell og flørtete mot Andrew, selvfølgelig har hun et lass med daddy-issues. I det hele tatt er det påfallende hvor godt påkledde gutta er gjennom filmen, mens jentene går veldig tynnkledde rundt. Du lurer litt på hva slags årstid det er, enten må jentene fryse, eller så må gutta være ganske klamme inne i hettegenserene sine.

Norske Gitte Witt og Girls-skuespiller Christopher Abbot leverer fine skuespillerprestasjoner, og man tror på dem som ekte, komplekse mennesker. Brady Corbet som figuren Ira tror jeg dessverre ikke på i det hele tatt, han er flat og kunstig i de fleste scenene. I den andre halvdelen av filmen har det blitt veldig mye spenninger mellom karakterene, og jeg synes ikke disse vokser fram på en naturlig måte. Konflikter kommer litt ut av det blå, og det kan virke som at noen scener i midten har blitt klippet bort hvor disse vonde følelsene kanskje har hatt en utvikling vi kunne fulgt. Filmen er 1.45 lang, vi kunne godt hatt mer tid til å bli kjent med karakterene i midten. Handlingen er ganske forutsigbar (hvertfall hvis du har sett den ekstremt avslørende traileren), da krever det mer av figurene og relasjonene for å gjøre den interessant.

Filmen blir mer og mer dramatisk, og vi skjønner at søstrene har ganske forskjellige minner om hvordan oppveksten deres var. Dette blir understreket av skumle tilbakeblikk til barndommen hvor de går rundt om natten i hvite nattkjoler, og litt vel mye brukt i nåtid hvor de går rundt i de samme dukkeaktige nattkjolene. Denne ulike virkelighetsoppfatningen kunne jo vært veldig interessant, men blir dessverre ikke det på Christines kant. Hun er mest opptatt av å gå rundt i truse og singlet og være schizofren-sexy, og hun griper oss aldri som publikum.

Filmen er nydelig skutt av cinematograf Zachary Galler, og fint klippet til av Jon Endre Mørk og Michael Mazzotta. Noen scener er tatt med ustødig håndholdt kamera, som får fram nerven i dialogene. Andre scener er tatt fra uortodokse vinkler, bildet hviler på steder det ikke er opplagt at det skal fokuseres. Det er noen virkelig minneverdige scener og ikoniske bilder. Musikken er laget av Sondre Lerche og Kato Ådland, den er fin og passer godt, men noen ganger blir den for påtrengende. Man trenger ikke alltid “truende” musikk for å understreke at dette er en skummel scene, det bør scenen kunne vise i seg selv.

Jeg gir filmen terningkast 4, og gleder meg til å se mer fra Mona Fastvold og Gitte Witt!

Gjesteblogger Bianca Bernhoft Løkkeberg, student og filmentusiast.