Glasstaket som ikke sprengtes
I 2013 feiret vi hundreårsjubileet for kvinners stemmerett. I 100 år har kvinners stemme veid like tungt som menns – i det minste på valgdagen. Resten av tiden kommer vi fremdeles forsmedelig ofte til kort.
Jeg har ytret ovennevnte mening – at vi ikke har full likestilling i dette landet – en rekke ganger i ulike settinger. Jeg blir da stort sett hver gang bydd på motstand. Noen argumenterer med at kvinner «aldri har hatt det bedre», andre med at «likestillingen har gått for langt». Det siste vil jeg ikke si så mye om. De som mener at vi i Norge har for lite undertrykkelse av kvinner, blir trolig ikke overbevist om det motsatte av denne kronikken uansett.
Hva gjelder argumentet om at kvinner aldri har hatt det bedre eller «vært mer likestilt» enn vi er i dag, er det for så vidt riktig – men det var det vel også i 1913. Jeg føler derfor ikke at dette er en grunn i seg selv for å legge ned arbeidet.
Kvinner har for lite makt. Vi tar for liten plass, setter i for liten grad vårt preg på samfunnsdebatten, har alt for trange roller å boltre oss i og blir alt for ofte redusert til vårt kjønn.
Misforstå meg riktig når jeg bruker uttrykket «redusert» – jeg liker å være kvinne. Imidlertid må det være befriende lett for menn i de fleste manesjer å utgjøre normalen.
Rettighetene er på plass; kvinner tar utdanning og skaffer seg nødvendig kompetanse – likevel er det fremdeles flest menn som blir ledere.
Om du tror jeg setter ting på spissen kan du jo tenke etter hvor sjeldent du hører uttrykket «mannlig direktør». Jeg vil gjette at du langt oftere har hørt det sagt «kvinnelig direktør», «leder», «sjef» etc.
En nærliggende forklaring på dette er at menn i disse stillingene er normen – det er langt flere mannlige ledere enn det er kvinnelige. Likevel er det verdt å dvele ved det faktum at det for kvinner nærmest er umulig å inneha en lederstilling uten at kjønn blir tema. På den måten blir man kvinne først – og alt annet dernest. Kvinnen er fremdeles det annet kjønn.
Glasstak
Fraværet av en kjønnsbalansert ledelse i politikk og næringsliv, er tradisjonelt forklart med «glasstaket». Uttrykket oppstod i USA på 70-tallet, og beskriver en usynlig barriere som hindrer kvinner til å nå helt til toppen av karrierestigen.
Rettighetene er på plass; kvinner tar utdanning og skaffer seg nødvendig kompetanse – likevel er det fremdeles flest menn som blir ledere. Et usynlig hinder står mellom kvinner og de siste stegene til toppen. Stadig flere kvinner har likevel blitt ledere; det er mange kvinnelige samfunnstopper i Norge – vi er til og med på vår andre kvinnelige statsminister.
Ingen av disse forholdene – tilstedeværelse av kvinnelige ledere og fraværet av synlige hinder for kvinner som ønsker seg makt– betyr imidlertid at glasstaket er sprengt.
Når NHO-direktør Kristin Skogen-Lund hevder at «det er en myte at det finnes et glasstak som gjør at kvinner ikke når toppen, at de stenges ute av gutteklubben grei» (A-magasinet 2. januar 2014), mener jeg at hun i beste fall forhaster seg.
Jeg gir henne rett i en ting; kvinner kan selv være det største hinderet, og de som i for liten grad søker makt, som prioriterer å være mest hjemme og jobbe mindre. Og for all del; det er ikke gitt at det for den enkelte kvinne fører til et mindre fruktbart og godt liv.
Myten er ikke at glasstaket eksisterer. Myten er at likestilling kommer av seg selv.
Svært ofte er imidlertid den luksusen det er å jobbe deltid, som 43 % av norske kvinner velger å gjøre, finansiert gjennom ektefellens inntekt, og noe man betaler dyrt for når ekteskapet oppløses – for det gjør det; gjennom skilsmisse eller død.
Det er også en demokratiutfordring at kjønnsforskjellene er så store når det gjelder hvordan disse «individuelle» valgene om fordeling av innsats ute og hjemme, gjøres.
Valg tas ikke i et vakuum, de er resultat av det samfunn vi lever i. Glasstaket består i dag også av hva vi læres opp til å tenke og tro om oss selv som deltakere i samfunnet – hva som er våre roller og i hvilken grad disse er knyttet til vårt kjønn.
I tillegg er glasstaket det du krasjer i når du som kvinne i reproduktiv alder får spørsmål «når» du skal stifte familie, og hvordan du da skal løse de oppgaver du har i din nåværende stilling. Glasstaket er der og sier ifra når kvinner oppfører seg som menn – og får beskjed om at de er for høylytte, for dominerende eller bare for mye. Glasstaket er også der når det blir ansett som litt rart å ha vaskehjelp – men naturlig å betale noen for å male huset.
Myten er ikke at glasstaket eksisterer. Myten er at likestilling kommer av seg selv.
Regjeringen stanset stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg selv»; trolig fordi den tror det motsatte.
Imidlertid ser vi at når valg om fordeling av permisjon treffes hjemme, får mor mer enn far. Når tiden ikke strekker til, er det kvinnen, ikke mannen, som reduserer sin stilling for å gjøre mer ubetalt arbeid. Kvinnen tjener minst – så familien som helhet taper minst på at kvinnen jobber mindre. Enkel matematikk. Farlig samfunnsøkonomi.
Mitt nyttårsforsett er derfor fortsatt å jobbe for et samfunn hvor kvinner og menn er mer likestilt, hvor man i like stor grad oppfordrer jenter og gutter til å bruke stemmen sin og hvor jenter ikke blir straffet for å utvikle egenskaper gutter blir belønnet for å utvikle. Og hvor vi slutter å forvente av oss selv hjemmelagede, økologiske retter til middag og små kattunger i matpakken. Det har vi faktisk ikke tid til.
Ragni Løkholm Ramberg, kvinnelig advokat, er gjesteblogger for MadDam i dag.
Bilder:
Hurra for pappa, Arbeiderpartiet, (CC BY-ND 2.0)
Velger i valgavlukket, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, (CC BY-NC 2.0)
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Hva skjer under Arendalsuka 2021?
Det er mange spennende arrangementer om likestilling, inkludering og mangfold under årets Arendalsuka. Gada har påvegne av Maddam laget en oversikt over arrangementer vi anbefaler […]
WEFs likestillingsrapport skaper et forvrengt bilde av hvordan det står til med verdens kvinner
Visste du at landet med en av verdens strengeste abortlover er verdens femte mest likestilte land? Eller at hvis du vil bo i et likestilt […]
Det er vanskelig å sprenge noe som ikke finnes. At kvinner ikke er villige til å ofre det som kreves for å bli toppleder er ikke menn sin feil! Det må kvinner selv ta på sin egen kappe. Saken er rett og slett at de aller færreste kvinner har interessen og driven som kreves for å bli toppleder.
Å male et hus er noe annet en å vaske. Å male er et fag, å stelle hjemme er en nødvendighet. Mor får ikke mer permisjon en far, mor KREVER mer permisjon enn far. Kvinner tjener like mye som, og ofte mer enn, menn i samme type stilling. At kvinner VELGER deltid bare fordi de har en hardtarbeidende og godt lønnet mann er heller IKKE menn sitt ansvar.
Igjen, dette glasstaket finnes ikke, og derfor kan det heller ikke sprenges. Kvinner må se til å gro litt baller og være villige til å ofre for å få. I stede for å syte må kvinner heller yte!
Du over her; takk før at du understreker både poenget med og nødvendigheten av dette blogginnlegget. Hilsen leder – og det helt uten baller.
Og så antar jeg at tittelen “kvinnelig advokat” var en pun intended, jenter? ;)
Var det hele motargument ditt?
Er ikke overrasket over at regjeringen stoppet Stm. om likestilling. Er vel stort sett bare Julie Brodtkorb som har markert at det er noe som er viktig. Jeg liker både innlegget generelt og ditt nyttårsforsett spesielt. Det tror jeg blir viktig med en regjering som tror at likestillingen skal gå av seg selv!
Til Cervena
Motargumentet står allerede i blogginnlegget, mer spesifikt i setning “Valg tas ikke i et vakuum, de er resultat av det samfunn vi lever i. ” og videre utover i avsnittene etterpå. Prøv å faktisk lese og forstå innlegget før du blankt avviser innholdet.
Ellers legger jeg gjerne til mine synspunkt ang alle disse valgene vi tar som ikke er menn sitt ansvar:
Forskjellige forhold rundt individet påvirker både hvilke muligheter det ser for seg (hvor informert valget er), og hvilke kostnader valget medfører.
Hvilke muligheter vi ser for oss kommer i stor grad an på hva vi observerer rundt oss. Med økende likestilling over de siste 100 årene har jeg stor tro på at både kvinner og menn ser for seg et bredere spekter enn tidligere, og at kjønnsrepresentasjonen er på vei til å bli gjevnere i mange yrker. Et eksempel er jo legeyrket. Samtidig hevder onde tunger at dette også kommer til å føre til at legeyrkets status synker. Har vi et forvrengt verdisyn i samfunnet hvor det som er assosiert med kvinner automatisk ansees som mindre verdt? Hvis det er tilfellet synes jeg det er et åpenbart behov for feminisme. Med ordet “kostnad” tenker jeg naturligvis ikke bare på penger. Penger er jo tross alt bare et surrogat for verdi. Kostnadene kan f.eks være tap av sosial anseelse og utstøtelse fra visse undergrupper av samfunnet, at man hele tiden må rettferdiggjøre valgene, at man føler seg anerledes. En vanlig kostnad kommer av at kvinner i praksis i dag utfører en mye større andel av arbeidet i hjemmet, og derfor ender opp med å jobbe langt mer enn mannen hvis begge jobber fulltid. Hvis vi summerer arbeidet i hjemmet og på jobb blir den totale timelønnen altså lavere for kvinner. Færre av kvinnelige toppledere er gift og har barn enn mannlige toppledere. Det sier noe om at valgene kvinner må ta for å få samme inntekt som menn kanskje er tøffere enn valgene menn tar? Du sier at kvinner må være villige til ofre for å få? Men, det er ikke greit for meg at jeg må ofre mye mer enn en mann for å få det samme.
Så, om alt dette ikke er MENN sitt ansvar alene mener jeg at det i høyeste grad er et samfunnets ansvar. Det kan ikke bare fikses med at kvinner skjerper seg og gjør andre valg – kostnadene med valgene må være like hvis vi skal ha reell valgfrihet.
Ps: Rengjøringspersonell er også et fag og et yrke.
Tror dere virkelig man får jevnere kjønnsbalanse i maktelitene før man har jevnere kjønnsbalanse mellom dem som opplever mest avmakt i samfunnet? F.eks. innsatte og selvmord. Siden Valg tas ikke i et vakuum, de er resultat av det samfunn vi lever i, er det jo ganske klart at det er noe som driver menn til ytterkantene som ikke driver kvinner på samme måte.
Eva:
Du skriver: “Færre av kvinnelige toppledere er gift og har barn enn mannlige toppledere. Det sier noe om at valgene kvinner må ta for å få samme inntekt som menn kanskje er tøffere enn valgene menn tar? Du sier at kvinner må være villige til ofre for å få? Men, det er ikke greit for meg at jeg må ofre mye mer enn en mann for å få det samme.”
Dette betyr ikke at kvinner må ofre familie for å bli toppledere. Det betyr at kvinner må ofre “luksusen” i det å ha en partner med lik- eller høyere sosioøkonomisk status. Menn gjør det hele tiden.
Du vil vel ikke påstå at f.eks Erna Solberg har ofret mer for å komme dit hun er i dag enn hva Jens Stoltenberg har ofret?
@EVA
Nå har de to over meg her kommet med god respons på deler av innholdet. Så de punktene hopper jeg over.
Onde tunger hevder at legeyrket mister status? Hvem da? For de tungene har jeg til gode å høre tale. Videre så er det da slik at menn jobber totalt flest timer hver uke når vi kombinerer yrke og husarbeid. Stadig flere yrker opplever at kvinner tjener likt som eller mer enn menn for samme arbeid.
Kostnadene ved de valg menn tar er høyere enn for kvinner Hvem har yrker der faren for å dø på, eller som følge av, jobben sin? Menn! Hvem har yrker som forkorter livet ditt? Menn! Hvem mister kontakten med barna etter en skilsmisse? Menn! (Og det som regel høyst ufrivillig!). Hvem kåres som skoletapere? Menn! Hvem må stiltiende akseptere at en kvinne aborterer et barn han vil ha? Mannen! Hvem har ingen beskyttelse mot kjønnslemlestelse? Guttebarn!
Mitt poeng er at ALT norske feminister syter over er ting hver eneste kvinne som individ kan ta kontroll over. Når kvinner da velger å IKKE benytte seg av mulighetene de har, ikke gi menn skylden for det.