Jeg hadde planlagt et skikkelig fint innlegg til Maddam i dag. Et godt gammeldags skryteinnlegg. Et juleskryteinnlegg. Du kjenner sjangeren: Bilder av lekre julekaker. Pene hjemmestrikkede julekuler og nisser i alle farger og fasonger. Noen fraser om alle julepresangene som allerede er kjøpt inn og sirlig pakket i julepapir. Og ikke minst: julevasken. Grundig selvsagt. Inne i komfyr. Alle karmer og lister. Skapdørene på kjøkkenet. Oppå skapene – inne i skapene. Blankpusset.

Jeg hadde gledet meg. Det skulle være sånn passe nøkternt, ikke åpenbart skrytete, liksom. Men likevel: Det ville ikke være mulig å nekte for at Nora har styr på jula. På tradisjonene. På kokkekunstene. På livet.

Foreløpig er kakeboksene helt tomme. Ingen julepresanger er innkjøpt. … Det viser seg at jeg ikke engang klarer å finne adventsstaken.

Men som du sikkert skjønner så ble det ikke noe av det innlegget. Ikke fordi jeg bakte så mange kakeslag at jeg ikke rakk og skrive om det. Nei. Foreløpig er kakeboksene helt tomme. Ingen julepresanger er innkjøpt. Når sant skal sies har jeg ikke engang tenkt ut en eneste god idé til hva jeg skal kjøpe i julepresanger. Ingen nisser er satt fram. Det viser seg at jeg ikke engang klarer å finne adventsstaken. Enten så kastet jeg den i fjor, eller så ligger den i en kasse i boden. Gud vet.

Tiden strakk rett og slett ikke til. Eller jula kom for fort. Eller sagt med andre ord: Jul er stress. Jeg vet at det bare skal være hygge og kos. Men det er stress. Forventninger, tradisjoner, ting man veldig gjerne vil ha gjort. Egentlig fordi det er hyggelig og kos. Men lagt oppå hverandre så blir det fort stress. Irriterende og ganske dumt. Men dog et faktum.

Så derfor prøver jeg meg i år på en kapitulasjon. Det blir ingen skryteinnlegg. Det blir ikke sju slag eller hjemmelagde vattnisser. Ingen innøvde julesanger på piano. Julevasken blir holdt på et minimum og ingen får mer enn én presang.

Likevel skal jeg helt ærlig innrømme at det sitter langt inne. Å kapitulere altså. Jeg skulle gjerne vært hun med alt på stell, og har ingen behov for å moralisere over dem som har det. Jeg er egentlig en av dere. Bare ikke i år. I år blir det minimumsjul. Eller det jeg har valgt å kalle: spagatjul. Julefeiringen for oss som vil roe ned julestresset, men likevel ikke helt klarer det. Ingen mønsterjul, men likevel litt jul. Hvis jeg er heldig så kan jeg se tilbake 3. januar og si at det ble akkurat passe jul. Men fort vekk kommer jeg til å tenke tilbake og savne alle juleforberedelsene også. Kanskje til og med savne stresset litt. Spagatjul.

Og i den anledning har jeg tenkt til å dele to bilder med dere. Det første er min favorittjulekakeoppskrift: serinakakene i ”Boller og burritos” (en kjent klassiker for alle som hadde heimkunnskap på sent nittitall). De blir alltid vellykket, og er superenkle. Bare husk å være raus med mandlene på toppen. De er det beste. Hvis inspirasjonen kommer over meg, så blir de laget i kveld.

Det andre er juletreet jeg har satt opp og pyntet på jobben min. Rett og slett fordi det er det eneste julete jeg har gjort i år.

Forsidebilde: christmas cookies av still searching… (CC BY-NC-SA 2.0). De to andre bildene har jeg tatt selv.