Fedrekvoten har ført likestillingen fremover. Men det kan fort snu.

Likestilling er ikke noe som alltid har engasjert meg. Hva var det som til slutt fikk meg til å gå fra å tro på likestilling som et historisk faktum, til å bli forbanna feminist? Kjølig statistikk.

Statistikk om likestilling er vanligvis nedslående lesning.

Regla er kjent: Kvinner tjener mindre enn menn, eier mindre enn menn, gjør mer husarbeid enn menn og har mindre makt enn menn.

Institutt for sammfunnsforskning kom nylig med rapporten «Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn: Hva har skjedd på 2000-tallet?» Som ventet er svaret «lite». Hovedbildet ligger fortsatt fast. Imidlertid  er det noen positive endringer som gir grunn til optimisme. Blant annet reduseres  forskjellen i timelønn mellom kvinner og menn fra 14,2 prosent til 12,7 prosent.

Forskjellen i lønn mellom kvinner og menn uten barn er i perioden 2002–2011 redusert fra fem til tre prosent. At forskjellene mellom menn og kvinner er langt mindre før en får barn, er heller ingen nyhet. Som ung kvinne kan en leve en god stund i en illusjon om reell likestilling med like muligheter uavhengig av kjønn. På videregående så jeg verden som likestilt, og kvinnekampen som et viktig, men avsluttet historisk fenomen. Selvfølgelig hadde jeg noen erfaringer som tilsa det motsatte, men det var ikke mer enn at jeg kunne slå meg til ro med at det med eller uten likestilling alltid ville finnes idioter. Da jeg rundet tjue, opplevde jeg likestilling som mer relevant politisk. Jeg var til og med optimist. I organisasjonslivet ble det ganske tydelig at mange jenter måtte yte mer og tåle mer dritt for å få posisjoner, men de fikk dem da.

Det var barna som gjorde meg fullstendig desillusjonert.

Med første barn på armen og hodet i tredagerstårenes desperat kaotiske grep følte jeg på kroppen hvor langt vi hadde igjen før vi fikk reell likestilling. Både når det gjaldt ansvar for barn og muligheter til jobb og karriere. Vi delte permisjonen likt, men jeg mener likevel det bare tok oss et stykke på vei. Vi delte neste permison likt, og vi kom litt lenger. Derav min skepsis til fedrekvotens saliggjørende effekt. Min antagelse, styrket av rapporter om damer som tok ut ferie i hele perioden pappa var hjemme, ble «for lite – for sent».

Perioden som har vært forbeholdt far har vært kort nok til at ting kan gå litt på halv tolv, den kan tas ut samtidig med mors ferie og blir nesten utelukkende tatt ut i den såkalte «baby honeymoon»-perioden fra ni måneder og utover, når ungen er på sitt mest samarbeidsvillige.

Nå vurderer jeg likevel å bite i meg denne kritikken og se fedrekvoten som et vellykket politisk prosjekt.

Rapporten fra Institutt for samfunns­forskning finner nemlig at timelønns­forskjellen mellom kvinner med og uten barn de siste ti årene nesten har forsvunnet. Det virker nærliggende å tro at årsaken er SVs kamp for fedrekvote og  barnehageutbygging. Det politiske prosjektet for å gi fedre et sterkere ansvar hjemme, sammen med bedre tilgang til barnehage kan ha lyktes med noe så krevende som et skritt nærmere reell likestilling: Det koster mindre for kvinner å få barn.

Neste skritt må være at det er mer like kostnader og gevinster for menn og kvinner ved å starte familie. I dag tar nesten 90 prosent av fedre ut pappaperm. Før fedrekvoten var tallet to–tre prosent. Det er solide resultater, men prosjektet er under angrep nesten før resultatene har satt seg.

 Den nye blå-blå regjeringen har allerede valgt å redusere ambisjonsnivået for likestillingen.

Noen av deres første grep var å redusere fedrekvoten og å legge planer om to barnehageopptak i året på is. Det skal lite til før det lille fremskrittet vi nå ser konturene av kan gå tapt.

I Danmark gikk andelen som tok ut pappaperm drastisk ned etter at regjeringen der fjernet fedrekvoten. Om vi får flere barn, er ikke vår diskusjon om han skal eller ikke skal ha noe av permisjonen. For oss vil fedrekvoten likevel være viktig fordi den gjør hans diskusjon med en arbeidsgiver langt lettere.

Nå er utfordringen å hindre en U-sving i familiepolitikken. For det vil definitivt gjøre positive tendenser til skamme, og gjøre det duket for et realt likestillingspolitisk tilbakeslag.

Teksten var på trykk i Klassekampen mandag 16.12.13

Bilde: No U-Turn Goombay CC BY-NC-ND 2.0