Selvforsvarskurs for fellesskap
«Velferdsstaten gjør folk late», «Det lønner seg ikke å jobbe», «Velferdsstaten er økonomisk ulønnsom», «Velferdsstaten er ikke bærekraftig», «Uføreeksplosjon i Norge», «Unge velger NAV-ing». Vi har alle lest overskriftene. De siste årene har det blitt en vedtatt sannhet at noe må gjøres. Hele 60 prosent av oss er helt eller delvis enige i påstanden om at generøse velferdsordninger kan gjøre det vanskelig for folk å stå på egne ben. Hva skjer, har vi mista trua på velferdsstaten? Eller er det bare høyresiden som har vunnet frem med sin retorikk?
I Manifest sin pamflettserie Fellesskapet funker tar Lotta Elstad i første utgave et oppgjør med blant annet mytene rundt uføre, sykepenger og nordmenns arbeidsmoral. Hun tar for seg overskriftene over og slipper til forskere og fagfolk. Ender det hele opp med et stort minus? Kan hvem som helst bli ufør? Har vi rett og slett lav arbeidsmoral fordi vi bare kan lene oss på en velferdsstat? Og ikke minst: er velferdsstaten Norge bærekraftig?
Vi får tallene på bordet, men vi får også høre hva de som jobber på NAV har å si om hvem som får tilgang på ordninger og ikke. -I praksis kan det bety at det er for få som får uførepensjon etter hvem som har krav på det ifølge loven, sier NAV-arbeider Isak Saltskår. Flere NAV-ansatte forklarer hvorfor det praktisk talt er umulig å lure til seg uførepensjon.
En annen myte er ”uføreeksplosjonen”, at det stadig er flere uføre i landet. Har den norske befolkningen blitt mer ufør? Nei, andelen uføre har sunket. Det vil si, antall uføre har blitt flere i absolutte tall (gule søyler), men andelen av befolkingen som er ufør (svart graf) går ned. Mediene har altså latt være å dele at vi har blitt flere mennesker når de skriver om flere uføre.
Problemet med debatten rundt uføre og ”de som truer velferdsstaten” er at mange perspektiver ikke kommer frem i debatten. Journalistene vil heller skrive om at det er flere uføretrygdede i Østfold enn å se på faktorer som at det er en ganske stor forskjell for yrkesgrupper når det gjelder sannsynligheten for å bli ufør. Har du fysisk tunge yrker som håndverker eller sykepleier er sjansene større for å bli uføretrygdet enn om du har tatt samfunnsøkonomi på Blindern og sitter på et kontor hele arbeidslivet.
Og det viktigste perspektivet kommer ikke frem, nemlig: Hvorfor ønsket vi en velferdsstat i utgangspunktet? Og hva er alternativet? Historiker Knut Kjeldstadli forteller om etableringen av velferdsstaten og tanken bak om at den skulle bedre folkehelsa og dermed skulle spare samfunnet for en rekke andre økonomiske utgifter. Så velferdsstaten ble etablert for å forebygge? Har den gitt oss noe, eller er det et eneste stort minus som ikke går opp i lengden?
Mens Torbjørn Røe Isaksen, NHO og resten av høyresiden har gått rundt og ropt høyt om velferdsstatens fall og alle de som ikke jobber, har det faktumet at Norge er et av de landene i verden med størst yrkesaktiv befolkning blitt en usynlig parentes.
FAKTA:
- Sysselsettingen i Norge har økt de siste 40 årene.
- Norge er et av de landene i verden med høyest sysselsetting.
- Norge er et av de landene i verden med flest eldre i arbeid.
- Norge er et av de landene i verden med flest lavt utdannede i arbeid.
- Norge er et av de landene i verden der det å være ufør ikke nødvendigvis fører til fattigdom.
Norge er altså blant dem med høyest andel folk med helseproblemer, flest eldre og lavtutdannede i arbeid. Vi er også et av de landene med flest yrkesaktive kvinner. Og nettopp derfor er finansgrunnlaget for velferdsstaten mer robust enn de fleste andre land.
Det er kanskje lett å glemme, men når det er flere som ”går på noe” i Norge, så er det ikke fordi vi har flere syke eller flere som velger å ikke jobbe. Det er rett og slett fordi at det i veldig mange land er urovekkende mange som ikke ”går på noe”. De får ikke hjelp fra staten, og er dermed avhengige av andre som foreldre, søsken, ektefeller eller barn. Nettopp dette er noe av det viktigste med grunntanken bak velferdsstaten, det å sikre individet selvstendighet og et minimum å leve av.
I Norge har vi det som omtales internasjonalt som ”generøs velferdsstat”. Og hva skiller generøse velferdsstater fra andre stater?
Studier viser at generøse velferdsstater har:
- Høyere sysselsettingsgrad en andre land
- Høyere arbeidsmotivasjon i befolkningen
- Flere med lav utdanning i arbeid
- Flere eldre i arbeid
- Flere med helseproblemer i arbeid
Så når avisene skriver om at vi i Norge har så mange sykemeldinger, er det viktig å peke på at vi også har flere med helseproblemer i arbeid. Det er selvsagt naturlig at dette fører til et arbeidsliv med flere sykemeldinger, men det svekker ikke velferdsstaten. Tvert i mot er det nettopp den høye sysselsettingen som gjør velferdsstaten bærekraftig.
Med denne pamfletten fra Elstad og Manifest har vi fått tallene og retorikken vi skal slå tilbake med. Skal venstresida klare å lage velferdsprosjekter for fremtiden er vi først nødt til å vinne debatten om at velferdsstaten og fellesskapet faktisk funker. Vi er nødt til å sørge for at mannen i gata ikke tror den er umulig for fremtiden. Hvis ikke risikerer vi at velferdsstaten blir stående som en parentes i norsk historie. Det høres kanskje dramatisk ut, men vi skal ikke se lengre enn til Sverige der velferden er blitt mindre. For mens vi får inntrykk gjennom mediene av at rekordmange nordmenn lever på NAV, er det i Sverige 140.000 svensker som lever på ingenting. På tide med selvforsvar.
Se promofilmen fra Manifest her
Omslagsbilde og grafer er brukt med tillatelse fra Manifest Analyse.
Om forfatteren
Olivia
Jeg er født i Rio og vokst opp på Lambertseter i Oslo. Studerer barnevern på HiOA. Aktiv i Oslo SV der jeg er vara til stortinget og fylkesstyremedlem, og i FO-studentene der jeg representerer barnevern i arbeidsutvalget. Jeg er ikke født feminist, men frelst i ung alder.
Related Posts
-
Ny handlingsplan mot selvmord – langt mellom visjon og virkelighet
Denne teksten inneholder omtale av psykisk sykdom og selvmord, og kan oppleves som opprørende eller triggende for noen. Noen telefonnumre hvis du ønsker å snakke […]
Ikkje eit val
For ei tid sidan var eg på Karpekonsert i Bergen. Eine linja i ein tekst går slik: “Naver, naver du er ingen skandinaver”. Inspirasjonen til […]
Sitat: “-I praksis kan det bety at det er for få som får uførepensjon etter hvem som har krav på det ifølge loven, sier NAV-arbeider Isak Saltskår.”
Da er jo spørsmålet, hvem sa at loven hadde rett? Se på andelen som jobber av de som er i arbeidsfør alder…
Litt usikker på hva du mener Crvena, men det er vel Stortinget som har bestemt at loven er rett. Jeg tror likevel at det ofte kan være konflikter if til lovens intensjon og den praksisen som følges opp. Min erfaring fra Unge funksjonshemmede der jeg har vært ansatt tidligere, er at flere unge som har rett på ordningen ung ufør (som ikke er veldig mange), er at det ofte er en kamp å få den til tross for at det burde være åpenbart at de har krav på det. Det er ektremt mye dokumentasjon, mange runder og ofte forskjellige saksbehandler inne i bildet. En kamp som er unødvendig og blir en stor belastning for en som allerede er syk.
Der har vi da ett av flere problemer rundt uføre. Hvorfor er det sånn fokus på å pasifisere mennesker? Hvor er fokuset på å aktivisere mennesker? hvor er fokuset på å få alle til å yte etter evne? Dette er jo god sosialøkonomi som læres bort ved alle gode skoler for økonomi! Når en da skal aktivisere så skal det være ut fra tanken om at arbeidstakeren skal yte slik at vedkommende føler seg inkludert i arbeidslivets, og skattebetalernes, fellesskap. Det er for lite gulrot og pisk her rett og slett. Én bedrift som har forstått det er Unicus ( http://www.digi.no/892257/bare-de-med-asperger-faar-jobb-i-unicus ). Hvor er alle de andre bedriftene med samme fokus? Hvis en har et bestemt handikap og fremdeles har et fullt fungerende hode, hvorfor ikke bruke denne/disse personen(e) til å løse problemstillinger knyttet til dette? Forskning på DNA, forskning på hjelpende teknologi o.l. Det er DER fokuset bør være!
Ok, så sporet en lang til siden for den opprinnelige artikkelen, men jeg tror det var nyttig lell.
Poenget med uføre er å gi de som i dag ikke kan jobbe, et minimum å leve av. Problemet i dag er ikke at for mange er på uføre, hvis du leser innlegget mitt og pamfletten Fellesskapet funker, vil du se at andelen har gått ned. Problemet er heller at de som er funksjonshemmede, har nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom ikke er ønsket av arbeidsgiver. Det er flere som ønsker å jobbe, men som ikke får. Da er ikke løsningen en pisk. Løsningen må ligge hos arbeidsgiver som enten diskriminerer eller ikke ser at også funksjonshemmede har evner de kan ta i bruk. Teknologi er selvfølgelig også viktig, men for mange så er ikke det problemet i dag, de kan alt, men ingen vil ha dem.
Hele økonomien idag er et skuespill som vanlige folk burde gjennomskuet forlengst…
Naturressursene som vi alle lever av, tilhører fellesskapet. Når man som individ skaper verdi ved å utnytte naturressursene, skal individet betale tilbake en del av denne realverdien til fellesskapet i form av skatt. Det er disse skatteinntektene som er grunnlaget for velferdsstaten, og som dekker fellesskapets utgifter. Fellesskapet må ansette noen mennesker til å drive offentlige tjenester, men verdien de skaper er fiktivverdier og hører derfor ikke til i samme regnskap, selv om de er like viktige som alle andre for at samfunnet skal fungere (så lenge det ikke blir for mange av dem, men det er en annen diskusjon).
Antall sysselsatte totalt i statistikken det henvises til, tar ikke høyde for forskjellen mellom realverdi og fiktivverdi. Det er derfor feil å bruke det totale antall sysselsatte som argument. Det riktige ville være å se hvor mange av de sysselsatte som skaper realverdier og dermed faktiske inntekter til velferdsstaten.
(fritt etter Bertram. D. Brochmanns “totalitetsøkonomi”)
Hei Olivia!
Her er det enkelte ting som etter mitt synspunkt må påpekes.
Statistikken (og her legger jeg til grunn at du kun videreformidler det som fremgår av pamfletten til Manifest) som ligger til grunn for påstandene som her fremsettes, er i beste fall svært misvisende. Jeg har ikke tid til å gjennom alt, men det som umiddelbart slo meg når jeg leste din artikkel er punktet som vedrører uføretrygd. Her brukes statistikk fra mellom 2001-2013, uten å se det store bildet. I 1967 var det under 100 000 mennesker i Norge som var uføretrygdede, mens det i dag er over 300 000. DET er en eksplosiv økning, og overhodet ikke den utviklingen lovgiver så for seg når man kodifiserte uføretrygden.
Antall unge uføre har tredoblet seg de siste 30 årene: http://bit.ly/1fsVYaw
Dette er høyst aktuell og viktig problemstilling, og ingen er tjent med at man forsøker å underdrive omfanget av problemet, spesielt da ikke ved å bruke misvisende statistikk som kun tar hensyn til utviklingen de siste ti årene. Artig at man velger å inkludere statistikk for sysselsetting fra 1971 til 2013, men ikke gjør det samme for uføretrygden.
Løsningen er etter mitt syn det høyresiden argumenterer for, se blant annet: http://bit.ly/1c2zYEn. At uføretrygdede responderer på økonomiske insentiver er forholdsvis godt dokumentert. Jeg er helt enig at det også må slås hardt ned på diskriminering, men all forskning fra andre land som har ønsket å redusere antall trygdede / sykefraværet for å opprettholde bærekraften i systemet, gjør dette ved økonomiske insentiver.
@MORTEN HELGEBY SLETTEVOLD
Du glemmer å korrigere tallene dine for befolkningsvekst og endringen i aldersfoskyvninger.
@CRVENA
Jeg kan ikke se at det er tilfellet.
Norges befolkning i 1967 var ca. 3.8 millioner, og den er nå ca. 5 millioner. Antall uføretrygdede har økt fra rundt 70 000 til godt over 300 000. Befolkningsveksten forklarer dermed ikke økningnen i uføretrygdede. Hvis Norges befolkning var 16 millioner i dag ville du selvsagt hatt helt rett.
Jeg kan heller ikke se at endring i demografi er relevant. Som jeg påpekte ovenfor er det et stadig økende antall unge som blir mottagere av uføretrygd.