Opprådde gjerningsmenn
Oslo av Moyan Brenn Tilgjengelig under CC BY 2.0 Lisens
En historie om ungdom som er blitt ranet i Oslo by, og om gjerningsmenn som ikke vet sine arme råd.
Jeg er en evig romantiker. Jeg ser det romantiske i nesten alt. I lufta og på bakken. Og bakken, er hvor jeg befinner meg. På asfalten. Jeg er byjente fra Trondheim som bor i Oslo by. Noe av det vakreste jeg ser, er byen som våkner om morgenen. De trøtte ansiktene inne på Barrio Tattoo som vet de ikke får besøk på flere timer, politibetjenten som vekker en som har duppet i parken, den vakre bulgarske jenta som har rigget seg til på hjørnet utenfor Barne- likestilling- og inkluderingsdepertementet med en kopp i håp om å en gang bli likestilt og inkludert. Ungdommene som skulker skolen og henger utenfor Deli De Luca, menneskene i alle mulige farger på vei inn på Deichmanns, menneskene i dress rundt regjeringskvartalet og statuen av VG-mannen på benken utenfor VG-huset. De er så ufattelig vakre, alle sammen. Som de aller fleste andre er jeg stolt over velferdsstaten min, selv om den har alle disse hullene i form av mennesker jeg møter på hver dag. Vi er gjengangere, alle vi som møtes på denne ruta mi til jobb om morgenen. Sakte men sikkert, har vi begynt å nikke til hverandre, vi rutinemenneskene. Vi har forskjellige skjebner, men vi anerkjenner hverandre.
Når skumringen legger seg over Oslo, er jeg ikke like romantiker lenger. Jeg er redd. Jeg går med nøklene i hånda. Vel vitende om at jeg bor midt i området der det begås flest ran for tida.
De var løsgjengere, og gjorde absolutt ingenting, om de ikke hadde overtatt familiebedriftene som for det meste handlet om å omsette marijuana og kokain.
Adidas og gull
For to måneder tilbake, var jeg på ferie i Chile, og storbyen Santiago. Det var like mye vakkert å se der, men desto større hull i det man kan langt fra kan kalle en velferdsstat. Selv om det hang plakater av Allende-sympatisøren og presidentkandidaten Michelle Bachelet overalt som fristet med å gi den tilbake til folket. Jeg ble kjent med en del mennesker der. Åpenbart middelklasse. Selv om deres månedlige inntekt tilsvarte min ukentlige (Og jeg tjener dårlig), klarte de seg godt med egne foretak og var vel materialistisk bemidlet. Jeg bodde i et strøk som het Barrio Bellavista, et område for folk flest og de som hadde litt mindre å rutte med — mildt sagt. Politisirenene var like ofte å høre som i midt i Oslo sentrum, utelivet støyet like mye og latteren satt akkurat like løst. Jeg gikk rundt i en Adidas train jacket og sneakers, og oppdaget at veldig mange andre hadde like, dog litt mer «bling» enn meg. Det var ikke før litt senere i besøket, at jeg forsto at dette var uniformer. «Du må holde deg unna flaite’ene, Kari. De er up to no good. Dessuten kommer de til å stjele både jakka og skoene dine. De elsker train jackets og sneakers. Spesielt fra Adidas», sa de chilenske middelklassevennene mine. Og før jeg visste ordet av det, var lommeboka mi borte. Et par ganger hørte vi hyl og gråt, i det flaite’ene hadde ranet noen. Men for det meste, var disse like fredelige som oss. De var løsgjengere, og gjorde absolutt ingenting, om de ikke hadde overtatt familiebedriftene som for det meste handlet om å omsette marijuana og kokain.
Chilenske «flaites» Bilde: personaje en la marcha: los flaites av Rayuela Valpo Tilgjengelig under CC BY-NC 2.0 Lisens
De er løsgjengerne, og selve symbolet på en stat som har ført neoliberal politikk over en hel generasjon. De er symbolet på urettferdigheten.
Flaites er den chilenske underklassen. Barn av foreldre som igjen er barn av foreldre som har mistet alt. Utenfor systemet. Ikke utdannet. Med null tilgang til biblioteker, kulturtilbud og offentlig velferd. Som folket i favelaene i Brasil, som ungene i skid rowene i USA og som «chavsene» i England. De er løsgjengerne, og selve symbolet på en stat som har ført neoliberal politikk over en hel generasjon. De er symbolet på urettferdigheten. For sin egen stolthet, har de uniformert seg i tjuvgodset sitt, som består av Nike Flights (Derav slenguttryket Flaite), Adidas train jackets, gullkjeder og diamanter i ørene. Jeg forsøkte å forklare mine chilenske venner at dette ikke hadde eksistens i hjemlandet mitt. «Det er fordi Norge har så mye olje», svarte chilenerne. «Nei, det er fordi vi har offentlig velferd», sa jeg. Vel vitende om at velferdsstaten der hjemme ikke var feilfri, det eksisterer såkalt «white trash» i Norge også. Men de er ikke i nærheten av like lowlife som disse. Vi ble ganske enige etterhvert som vi begynte å snakke om Pinochet og hva som hadde skjedd med Chile de siste førti årene.
«Yotoya»
Når jeg drar til utlandet, er jeg vant til at dem jeg møter forteller at det de vet om Norge er velferd mellom vakre fjell og fjorder, og kanskje OL på Lillehammer. Det har de sett på TV. Men det er nettopp det. De har sett TV de siste årene også. Det første de spurte om da jeg sa jeg var fra Norge, var «Yotoya». «Hæ, hva er det, hva mener du?», svarte jeg. «The nazi-guy, Breivik. He shot the children at Utøya». Jeg ble igjen påmint den grufulle tragedien, og så ned i bakken. «Ja, det var helt grufullt», var det eneste jeg klarte å si, mens tankene raste gjennom hodet. Men chilenerne fulgte opp med «Hva er galt med dere? Hvorfor har dere valgt Breivik-partiet og nazistene til å styre landet etter det der? Er dere nazister?». Jeg var så flau. Personene jeg snakket med var veldig godt utdanna, godt informerte om utenrikspolitikk og gode i engelsk, og der måtte jeg stå å unnskylde Frp og den nye regjeringen, akkurat som Jens Stoltenberg og Anne Holt måtte gjøre på Skavlan. For utlendingene forstår ikke. Det er langt mellom Chile og Norge, de kan umulig forstå hvordan tingenes tilstand er her. Eller kan de det? Samtidig så jeg at annen utenlandsk presse dekket valget vårt og brukte de samme beskrivelsene som mine venner i Chile gjorde. Jeg satt med en klump i både mage og hals og forklarte at det «var en sterk overdrivelse å bruke slike ord». Jeg fortalte at de ikke var i nærheten av å ha slike hensikter, at norsk høyreside ikke er i nærheten av utenlandsk høyreside, mens jeg så chilenere i øynene som hadde levd under Pinochet hele livet. Det er ingen tvil om at landene vi kommer fra er vidt forskjellige, men likevel finnes det likheter. Jeg lurer ennå på hva de tenkte. Vi har ennå kontakt, og jeg skjemmes når jeg forteller om hva som foregår nå.
Bare to måneder etter denne samtalen har vi nemlig fått en utfordring jeg sto stolt og forklarte at vi nettopp ikke hadde, i Oslo. Vi har fått det chilenerne kaller «flaites». Ungdommer som er sinna og forvirra. Noen går skole, noen har droppa ut. Noen har rusproblemer, andre ikke. Noen er fattige, og må leve fra hånd til munn, mens andre har ran som et tidsfordriv. Men de har noe til felles, og det er at de er glemt. Av foreldre, og av offentlige instanser. De raner folk på gata. Og ikke nok med det, de raner de mest uskyldige, og de mest sårbare. Andre ungdommer. De er med på å skape frykt, sinne og fordommer. Fordommer mellom ungdommer som ikke må skje.
– Innvandrer-foreldre må ta affære, sier Norges nye statsminister Erna Solberg. Jeg synes jeg hører mine chilenske venner langt borte: «Erna Solberg er Norges svar på Evelyn Mathei, presidentkandidat for de konservative i Chile og Pinochet-sympatisør». Chilenere flest som ikke tilhører overklassen, kaller Mathei for «nazi». Det er normalt å bruke slike beskrivelser av folk der. Sånt kan vi ikke tillate oss å gjøre her, og jeg mener virkelig ikke at Erna Solberg passer beskrivelsen heller. Ikke et fnugg. Skulle man sammenlignet Erna Solberg med noen, hadde man nok heller kunne kalt henne lettvarianten av Margaret Thatcher.
England Shake.
Det er bare to år siden opptøyene i England fant sted. Chavsene og arbeiderklassen gjorde opprør. De ble kalt bråkmakere som kun var ute etter trøbbel og materielle goder, i det de brøt seg inn i Apple-butikkene og stjal iPads. Vi hadde Jarvis Cocker på besøk på Øya samme sommer, som holdt en forsvarstale av rang for sine fattigere landsmenn og opprøret deres. «Yes, it’s fuckin’ political», ropte Jarvis med neven i været, før han sang «Common People» og 10 000 nordmenn sang med. Opprørene i England var et klassisk rop om hjelp fra Thatcher-generasjonen som hadde lidd nok uten offentlig velferd under føttene. Vi forsto og vi sympatiserte med opprørerne i England mens radioen spilte PJ Harveys «Let England Shake» fem ganger i døgnet.
En engelsk «Chav» Bilde: Chavination II av Neil Turner Tilgjengelig under CC BY-SA 2.0
I forigårs ranet fem unge gutter en ung jente i Thorvald Meyers gate, mens Fabian Stang ikke visste sine arme råd. I går demonstrerte mange mot at flere biblioteker, det mest grunnleggende viktige tilbudet til folk flest for å få tilgang til kunnskap, legges ned i samme by.
Oslo skjelver.
Hvordan kunne vi få voldelige ranere nede i 15-års alderen i Oslo? Hvorfor er de så uskikkelige? Hvem er disse utakknemlige drittungene som ikke har respekt for andre? Det er mange som stiller spørsmål om dagen. Svikta velferdsstaten? Skjer dette kun i Oslo?
Det er dessverre naturlig at dette skjer i hovedstaden, det er tross alt den største byen. Men den aller viktigste faktoren til at dette skjer, er den milde Thatcher-brisen som har blåst for lenge over byen, og som nå får sterkt tilsvar. 58 ran er begått i november, de aller fleste av ungdommer. I forigårs ranet fem unge gutter en ung jente i Thorvald Meyers gate, mens Fabian Stang ikke visste sine arme råd. I går demonstrerte mange mot at flere biblioteker, det mest grunnleggende viktige tilbudet til folk flest for å få tilgang til kunnskap, legges ned i samme by. Tilbudene til barn og unge er blitt ranet fra dem i flere år, og nå skal kommunen rane mer fra dem. Alt fra livsnødvendige midler i rusomsorg og barnevern, til essensielle kulturtilbud. Det er helt naturlig at ranet begynner å skje den andre veien. Men det er også et symptom, og ranerne symboliserer noe. Urettferdighet over lang tid. Der flaitene i Chile symboliserer det som er igjen etter Pinochet, og chavsene i England symboliserer arven etter Thatcher, symboliserer disse ungdommene Oslo styrt av høyresida.
Det er utilgivelig at uskyldige mennesker, unge som gamle, blir slått ned og ranet på gata. Å gå løs på ungdommene, eller rette søkelyset mot innvandrerforeldre, er å fraskrive seg ansvar. Vi har et ansvar om å gå løs på dem som ranet ungdommene i utgangspunktet. Nå må han se seg selv i speilet, han som ikke vet sine arme råd om dagen. Fabian Stang må minne på seg selv at det bare er to år til kommunevalg, og «rampungene» er voksne nok til å stemme. På noen som ikke har ranet dem.
Bilder: Oslo av Moyan Brenn Tilgjengelig under CC BY 2.0 Lisens personaje en la marcha: los flaites av Rayuela Valpo Tilgjengelig under CC BY-NC 2.0 Lisens Chavination II av Neil Turner Tilgjengelig under CC BY-SA 2.0
Chavination II
Om forfatteren
Kari
Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.
Related Posts
-
Kvinner som slipper å betale bompenger
For den kvinnelige hjelpepleieren i Groruddalen i Oslo som følger barn i barnehagen og tar T- banen til jobben er bompengene en rekke med gode […]
Hei. Jeg kom med noe lignende på Twitter da vi hadde voldtektsbølge også, men jeg føler det er på sin plass å få litt mer historisk kontektst enn det tabloidenes «ransbølge» klarer å gi oss. Barneranere er ikke noe nytt i Norge heller, og fenomenet driter i hudfarge. Går vi tilbake til den tida da Asker og Bærum var flatbygder, finner vi f.eks. VG lørdag 12. februar 1966: «Slutt på terrorhandlingene i Asker og Bærum», med ingressen «Politikammeret i Asker og Bærum har avsluttet etterforskningen mot de to ungdomsbandene som siden i høst har terrorisert henholdsvis Asker og — Bærum. Man venter nå bare på uttalelser fra Vernelag og Barnevernsnevnd — før det vil bli sendt innstilling til statsadvokaten med henstilling om at det reises tiltale mot i alt 6—7 av ungguttene i de to ungdoms-bandene.
Spol fram til onsdag 14. mars 1973 og VG kan fortelle at en «Hard sniffe-gjeng PLAGER STOVNER»: «Det er om å gjøre å skaffe seg lynol. Snifferne skremmer og plager småbarn og begår innbrudd. Politiet patruljerer men kan ikke gjøre noe annet enn å jage dem unna. Er vi nødt til å danne borgervern?»
15. oktober 1975 kan vi i et dobbeltoppslag lese at Asker og Bærum politidistrikt (det *var* flatbygder, helt seriøst), var landets dårligste når det gjaldt å oppklare krim, samt at det i det foregående året var anmeldt 531 unger på 10-13 år for grovt tjuveri og 8 for ran eller utpressing i løpet av 1974 (ja, de fikk statistikken påfallende seint på året). Som en kuriositet var fire barn i aldersgruppa 5-9 år sikta for bilbrukstjuveri, dvs. å stjele en bil for å kjøre seg en tur.
Så at barn havner «på kjøret» er ikke noe nytt i Norge heller, dessverre. Men vi er blitt (har alltid vært?) så historie- og rotlause at vi ser «innvandringsproblemer» der det egentlig er problemer med sosial utstøting og ræva oppvekstvilkår. Veldig bra at du bruker situasjonen i andre land til å vise at det er feil. Rart at mediehus med arkiver ikke ser at det er feil i utgangspunktet.
Enig med deg, Benjamin. Kan godt sammenligne det med taggerne på nittitallet også. Det er litt fascinerende forresten, å bytte ut ordet “tigger” med “tagger” i alle nyhetssakene om dagen.
Vi evner ikke å ta vare på de som allerede er i landet, hvorfor slipper vi da inn enda flere som vi ikke klarer å ta vare på? Hva er poenget med det? Hvordan skal det løse noe som helst? Steng grensene til vi har ryddet i eget hus! For, det kan umulig være tilfeldig at alle ranene og overfallsvoldtektene begås av innvandrere og barn av innvandrere?
Igjen, vi må stenge grensene, stille krav og tvinge ungene gjennom skolen. Tvinge BEGGE foreldrene til å lære norsk! Først da kan vi ha håp om at innvandrerne kan bli en del av det frie, demokratiske, likestilte og i bunn og grunn fredelige samfunnet Norge er.
Crvena: Husk at de aller fleste innvandrere i Norge allerede er en del av det fredelige samfunnet. Og les gjerne Tjomlids bloggpost om myter rundt overfallvoldtekter og innvandrere. Verden er gjerne ikke svart/hvitt, ei heller løsningene: http://tjomlid.com/2013/11/20/overfallsvoldtekter-og-innvandring-en-faktasjekk/
@Ingvild
Joda, de aller fleste innvandrere er fredelige. Jøss, jeg har innvandrer giftet inn i familien, fra UK. En fredelig, likestilt og arbeidsom brite rett og slett. Men, vi kan ikke stikke under en stol at bestemte kulturer sliter kraftig med å bli integrert, fordi de fornekter alle de gode verdiene det norske samfunnet bygger på. Men dt kan en ikke si høyt, for da er en plutselig enig med Breivik! Hvordan skal vi løse utfordringene om vi ikke snakker om elefanten i rommet? Hvordan skal vi bli kvitt segregering og gettofisering om vi ikke kan påpeke helt klare svakheter i en del kulturer? Hvordan skal vi få integrert og assimilert innvandrere inn i den norske kulturen når vi tar imot langt flere en hva vi har kapasitet til å få inn i samfunnet? Hvordan skal vi klare å ta imot sterkt traumatiserte asylsøkere når vi ikke har kapasitet til å ta oss av de psykiatriske pasientene vi har fra før? Vi har ingen andre valg enn å stenge grensene for ressurssvake innvandrere til vi har klart å normalisere situasjonen.
Hvis vi virkelig ønsker å få gjort noe med kaoset så finnes ikke løsningen en gang internt i eget land! Den endelige løsningen på hele elendigheten ligger i å hindre at folk føler et behov for å dra fra eget land til å begynne med. Det betyr sekularitet, jenteskoler, rettferdig handel og en vilje til å fokusere på økonomisk assistanse som skal føre til økonomisk uavhengighet hos mottakeren. Kast ut de religiøse nødorganisasjonene og sats på teknologisk utvikling, kunnskap og økt levestandard. Det vil ta noen generasjoner, det vil koste noen millioner liv, men da vil en i det minste få redusert de verste sult og flyktningkatastrofene.
Når det gjelder lenken du leverte der så biter jeg meg merke i at artikkelforfatterne glatt overser forholdstall. Ikke-vestlige innvandrere er ikke bare litt overrepresentert på statistikken. Så kan vi alltids diskutere hvorfor, men hvis vi ikke kan påpeke holdninger til kvinner og andre rasistiske holdninger disse overgriperne har, så kommer vi heller ingen vei der. Med andre ord, eneste “myten” som ble belyst i artikkelen var hvorvidt ikke-vestlige innvandrere står bak 100% eller noen og 90% av alle overfallsvoldtekter.
Crvena: Vi må gjerne snakke om elefanten i rommet, men poenget mitt var at vi isåfall bør snakke om fakta og ikke fordommer. Det irriterer meg forøvrig litt at folk som er kritiske til innvandring gjør akkurat som du demonstrerer i kommentaren din, å late som om det er så vanskelig å være kritisk til innvandring, for da blir du stemplet som Breivik. Rart hvordan du ikke kan si det høyt, men så sier du det likevel. Just saying. Men det var en digresjon.
Uten å gå inn i en lengre innvandringsdebatt, der vi åpenbart er uenig i dette med å stenge grensene våre, men enig i andre ting som å satse på bistandsarbeid internasjonalt. Jeg syns du hadde en veldig bombastisk kommentar, og tror ikke vi kommer så langt med bombastiske diskusjoner om innvandring på internett. Hvis man nå skal ramse opp tiltak en ikke tror funker.
@Ingvild
Tror du virkelig at jeg tør si min ærlige mening om norsk innvandringspolitikk med fullt navn? Det er jo nærmest sosialt selvmord! En så lenge, jeg biter meg merke i at irritasjonen og frustrasjonen over ikke-vestlig innvandring er stadig økende. Nok om det…
En kan ikke være annet en bombastisk i diskusjonen rundt innvandring på grunn av den ukulturen de det dreier seg om har tatt med seg. Å ikke kunne snakke nedsettende om en hvilken som helst religion uten reell fare for egen fysisk sikkerhet sier sitt.
Her har vi et godt eksempel på hvorfor en ser negativt på en del av det som innvandrer til landet (dog, dette er i vårt naboland Danmark):
http://www.dagbladet.no/2013/11/22/kultur/poesi/yahya_hassan/litteratur/bok/30452252/
Dette ER fakta! Hvorfor står ikke våre folkevalgte opp rake i ryggen og taler slike midt imot? Hvorfor står de å unnskylder vitsetegninger? Hvorfor har vi feige handlinger som å unskylde en tegning på en skole, når budskapet bør være at vi lever i et fritt land der vi har en rett til å tegne hva pokker vi vil og en plikt til å forsvare denne retten?
http://www.nrk.no/ostlandssendingen/frykt-for-karikaturstrid-pa-skole-1.10984797
Hvor langt må det gå før venstreradikale (feminister) slutter å forsvare en ukultur som vil ramme de venstreradikale (kvinner) først og hardest? Dette ER fakta! Det har INGENTING med fordommer å gjøre. Men igjen, det jo oss “breivikinger” som reagerer… Det er jo komplett umulig å være FOR frihet og rettferdighet og fremdeles være imot en sensur, tortur og undertrykkende kultur. Eller?