Kvinner i mellom
Er det for risikabelt å tenke seg et liv utenfor de tradisjonelle rammene?
Jeg kan ikke begripe det. Hvorfor gifter så mange unge kvinner seg i dag, når man ikke lenger må?
Det sa en gammel dame til meg i den perioden jeg jobbet på sykehjem. For ja, vi skynder oss inn i samfunnets eldste patriarkalske institusjon som representerer det etablerte, det normative og «det riktige» forholdet. Flinke piker oppfører seg pent, ser pene ut, har gode karakterer og lever opp til samfunnets forventninger om at man skal gifte seg og få sitt første barn, helst før man er tretti. Vi er så frie, så frie og så likestilte som bare det. Likevel, helt på samme tid blir kvinner i slutten av tyveårene oppslukt av å få fart på etableringen. Vi har alltid blitt fortalt at vi skal være på utkikk etter den eneste rette. Denne «rette» som en uendelig vakker dag skal felle en rørt tåre i det vi føres ned kirkegulvet av vår far, iført hvit kjole.
Kvinner definerer i utstrakt grad seg selv ut fra sin relasjon eller eventuelt ikke-relasjon til en mann. Er man singel, handler samtalene derfor ofte om hvordan i huleste skal finne den mannen. Kvinnene diskuterer, time etter time, hvor de bra mennene befinner seg nå om dagen. Og hva det kommer av at alle de bra typene enten er opptatt eller homo. Noen trøster seg med at det kommer en ny runde (menn som skiller seg og finner seg en ny ung partner), mens andre mener det gjelder å finne seg en hobby hvor man kan møte menn. Til slutt konkluderes det med at man må gjøre et nytt forsøk på sukker.no. Så stønner alle oppgitt i kor, fordi alle vet at sukker.no (og for ikke å snakke om okcupid!) er et forbanna helvete. Men mannen, den tosomme relasjonen og ekteskapet må vi jo ha for å sikre lykken?
På kort tid har også kvinnenes samtaleemner gjort en 180 graders helomvending fra å handle om karriere og store ambisjoner, til planlegging av det vakre tradisjonelle bryllupet, oppussing, dansk møbeldesign, matoppskrifter, parforhold, svigerforeldre, graviditet og fødsler. Det samme kan sies om den feministiske debatten og likestillingsdebatten som nærmest har blitt synonymt med mammarollen innenfor den heterofile kjernefamilien. For meg som aldri har drømt om hvit kjole, rekkehus eller kul på magen, kan derfor kvinnefellesskapet i denne perioden av livet oppleves som smalt. Jeg er opptatt av å skape et samfunn der arbeidsliv kan forenes med familieliv, men jeg er også opptatt av at kvinners ulike valg og livsprosjekter i større grad likestilles og respekteres. Dette er også en del av kvinnefrigjøringen – hvor det er et betydelig etterslep.
Men normene er sterke, og å definere seg selv på siden av dem, er ikke bare enkelt. Ett eksempel er debatten i etterkant av utgivelsen av boka om «Magnhild. En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning» av Guri Idsø Viken og Johanne Sæterbakk som ble gitt ut i høst. Magnhild bryter med så å si alle forventningene til kvinner og vil ikke ha verken barn eller kjæreste. Isteden røyker hun som en skorstein, er opptatt av uforpliktende puling og irriterer seg over mammadamene. Leserne av boka spør: Hva er det egentlig Magnhild vil med sitt liv? Og hvorfor må hun være så krass mot kvinner som tar de tradisjonelle valgene?
Å være kjerringa mot strømmen i et samfunn der bestemødrenes kvinneideal har fått en renessanse, er ikke enkelt. Kvinner som tar utradisjonelle valg forstås fremdeles som sosialt skrullete avvik og deres livsvalg nærmest som naturstridig. Har man andre livsprosjekter, eller innleder kjærlighetsrelasjoner på tvers av normene, kan man ikke forvente den samme respekten, interessen eller anerkjennelsen. Det er en merkelig erkjennelse i et land som visstnok skal være verdens frieste for kvinner.
Men ettersom tiden går, og jeg hører stadig flere historier om hva etableringsfasen, ekteskapet og moderskapet koster for mange kvinner, må jeg iblant spørre meg selv om det bare er slike som Magnhild som er «skrullete», og om ekteskapet og kjernefamilien virkelig er for alle. Til gamlemor på sykehjemmet måtte jeg svare at jeg er svar skyldig. Det finnes jo så mange veier til et liv fullt av mening og kjærlighet. Men å tenke utenfor boksen oppleves kanskje som for risikabelt? Dessuten er jeg ikke rett dame å spørre. Jeg er tross alt ikke en «riktig» kvinne etter nåtidens (eller fortidens?) kvinnesidealer.
Teksten var på trykk i Klassekampen mandag 11 november 2013.
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Det er viktig å anerkjenne at folk har forskjellig syn og det gleder meg å lese dette… En som ikke føler det nødvendig gå ut med brutalt verbale angrep mot de som ønsker mann og barn, men heller stiller legitime spørsmål om dette er noe vi alle “skal”. Jeg har ikke mann og barn selv og er usikker på om dette er fremtiden jeg ønsker meg, men har flere venner som har dette lykkelige familielivet. Og det er faktisk helt greit at vi er forskjellige…
Så denne stjeler jeg og deler på sosiale medier :-)
Mange unge gifter seg i dag fordi de er glade i hverandre. Noen av ekteskapene er basert på dyp og inderlig kjærlighet mellom unge mennesker, uten tanke på at der patriakalsk eller gammeldags…
Hei,
Bra innlegg!
En kommentar. Jeg anmeldte boka om Magnhild på MadDam og endte opp med å lure på hva det er hun brenner for. Hun er så kritisk til alle taperne rundt seg som tar kjedlige valg. Men hun brenner ikke for noe. Hun har ingen sterke meninger hun virkelig står for, hun har ingen fremtidsdrømmer for seg selv eller andre og hun har ingenting på kjempe for annet enn sin egen personlige frihet. Hun har ikke et feministisk prosjekt, ingen hobbyer eller talenter hun dyrker ut over jobben og hun har ikke et sosialt engasjement som strekker seg særlig langt. Når jeg konkluderte med at kanskje hennes problem var at hun ikke vistte hva hun ville, så er det dette jeg snakker om. Ikke at hun i mangelen av ønsket etter barn og mann hadde et tomrom i livet sitt, men bare et tomrom fordi det virker på meg som om hun har det.
Hei Sunniva. takk for det. Jeg har faktisk ikke lest boka om Magnhild (men følger bloggen). Men i grunnen synes jeg ikke det er et dårlig livsprosjekt å kjempe for sin personlige frihet. Hvis det er det Magnhild føler at er den aller mest grunnleggende kampen i hennes liv, så kan jeg faktisk forstå det. Spesielt dersom man som kvinne føler at man ikke passer inn i kvinnerollen og “kvinnefellesskapene”. Dessuten er det i aller høyeste grad en feministisk kamp – Magnhild skriver godt om feministiske problemstillinger og er et eksempel på en annen måte å være kvinne på. Slike kvinner mener jeg vi trenger flere av.
Alle som velger å gå sin egen vei vil møte motstand, det er en del av pakken. Men de som vet hvorfor de gjør det stiller mye sterkere ovenfor konformitets- og ensrettingssamfunnets selvutnevnte fotsoldater.
Jeg håper (og tror) også at mange unge gifter seg fordi de er glad i hverandre og har et ønske om at ekteskapet skal være en medhjelper til at man holder sammen og en fin dag å se tilbake på når det går litt nedover. Samtidig så tror jeg ikke den medhjelperen er så sterk som mange ønsker dersom man ikke har med seg noe av det historiske, ettersom det jo i dag er relativt enkelt å skille seg i dag både i sosialt og juridisk henseende. Og det er jo nettopp mekanismene som gjorde at man ikke gikk uansett hva som skjedde som jo har vært en trussel mot mange kvinner (både i rent fysisk og mer metaforisk), som også har gjort at mange par kanskje ikke har flyttet fra hverandre så lett (som jo spesielt kan være en verdi om man har barn).
Jeg syntes i hvertfall det rent statistisk blir spennende å følge min generasjons håpefulle ferd mot evig tosomhet. Gjør de som tre generasjoner siden; blir i ekteskapet uansett hva som skjer og om de har det bra eller ikke? Eller gjør de som genereasjonen etter som ikke tar det så tung å gå i fra hverandre? Kanskje er det ekteskapet som er rammeverket som får individualistene til å holde sammen?
Hei igjen!
Selfølgelig er det helt ok å kjempe for sin egen personlige frihet. Det er ikke det jeg er opptatt av her.
Greien med Magnhild (i boken), er at hun ved siden av å være opptatt av sin egen personlige frihet, kjeder seg ekstremt mye og er veldig negativ til folk rundt seg. Hun vet ikke hva hun vil, noe som det selvfølgelig ikke er noe galt i, hun vet bare hva hun IKKE vil. Jeg sitter igjen med inntrykket av at noe av årsaken til at hun er så rastløs og negativ er fordi det er veldig vanskelig å finne et alternativ til det etablerte livet. Og dette er jo nettopp det du skriver om.
Jeg er altså ikke av den oppfatning at alt hadde vært bedre for Magnhild hvis hun “bare fikk seg noen barn og mening med livet” istedet for bare å tenke på seg selv.
Dessuten vil jeg bare komme med et hjertesukk:
Jeg er gift og etter min mening er det eneste plusset med å være gift at alt det juridiske med arv, barn, felleseie osv. er i orden.
Alt annet er noe sabla stress som jeg ikke unner noen å gjennomgå. Festplanleggingen, arrangeringen, alle de grusomme bakstreverske tradisjonene og alle folk som plutselig mener noe om ting de ikke har noe med. Det å gjøre noe romatisk med kjæresten kommer helt i skyggen av hvor mye det koster med en bryllupsfest. Jeg kunne hatt en minst like kul fest med de folka jeg liker å invitere på fest, for sykt mye mindre penger. Og jeg kunne gjort en hel haug med ting sammen med kjæresten min som hadde vært mer romantisk enn en fest med masse folk jeg ikke kjenner godt.
Jeg er ikke religiøs og dermed har ikke vielsen noen plass i livet mitt. Jeg ville mye heller skrevet en skikkelig kontrakt hos en advokat enn å måtte høre den ekstremt kleine lovpålagte vielsesteksten (som ikke handler om noe juridisk, kun om hvor vanskelig det er å love evig kjærlighet) bli lest opp av en dommer.
Så, jeg gjør det ikke igjen. :)
Hvorfor gidder menn seg når de ikke lenger må? Jøss, menn måtte ikke gifte seg før heller, men de gjorde det! kan det hende at de politisk motiverte feministene nekter å ta inn over seg at vi er dyr? at vi drives av naturens iboende kraft? At det å få barn ikke er et så frivillig valg som en liker å tro at det er? Feminister elsker å se på alle kvinner som individer, og menn som en diger ond masse. Mens sannheten er at alle mennesker ER individer, men(!) når en ser på mennesker som gruppe så oppfører de seg likt, uansett kultur.
Sunniva: Å skape seg et alternativ er ikke så vanskelig som mange tror. Dørstokkmila er som kjent den lengste.
Crvena: Mennesket er ikke et dyr, for dyrene har ikke fri vilje. De følger instinktene sine blindt, mens mennesker kan velge om de vil følge dem eller ikke. Hele samfunnet vårt er bygget på dette prinsippet, skulle vi avskrive den frie vilje så kollapser hele rettsstaten fordi ingen vil måtte stå til ansvar for sine handlinger.Men jeg kan si meg enig i at mange som kaller seg feminister har et problem med sin virkelighetsoppfatning og altfor lett faller for føleri og logiske feilslutninger.
Hei Malin
Dette var jammen meg en ganske generaliserende og lite nyansert tekst. Går du ikke egentlig i din egen felle her, når du levner kvinner så liten innflytelse i eget liv?
Du snakker om kvinner som én kategori uten variasjon, uten å ta høyde for verken nyanser innenfor kategorien, at vi faktisk tar egne valg, eller at folk har ulike begrunnelser for valgene de tar (selv om valgene tilsynelatende ser like ut fra utsiden). Kjønnsrollemønsteret i dag er mye mer komplekst enn det, er min erfaring. Men her har vi kanskje ulike referanserammer.
Er det ikke sånn at vi tar valg basert på egne preferanser? Og at mange gifter seg aller mest fordi de elsker hverandre? Du får det til å fremstå som at det bare er de som tar de litt utradisjonelle valgene som benytter seg av den virkelige valgfriheten.
Er det helt utenkelig at en kvinne velger å gifte seg med en mann og få 1,8 barn simpelten fordi hun vil?
Og det at kjønnsrollemønsteret i dag er mer komplekst enn for 80 år siden burde kanskje vært svaret til den gamle damen. I dag er ikke tradisjonen og patriarkatet lenger en av de viktigste årsakene til at folk velger å gifte seg, slik det kan virke som at den gamle damen tenkte: I dag gifter man seg ikke fordi man må, men fordi man kan.
Hei Ane.
Ja det kan nok hende at vi både har ulike referanserammer og forstår dette ganske ulikt. Min oppfatning er at samfunnets normer og kjønnsroller har svært mye å si for de valgene kvinner (og menn) tar, og eventuelt ikke tar. Dette gjenspeiles blant annet i utdanningsvalg og interesser, som fremdeles fremstår som svært kjønnsavhengig. Fremdeles er malen og den oppskriften på det gode liv å ha et samliv innenfor rammene ekteskapet, med barn. For mange kvinner fungerer det utmerket, men jeg stiller spørsmålstegn til om det er den ideelle løsningen for alle kvinner og hvor stort det reelle handlingsrommet for å velge annerledes er. Kvinner som velger å forbli barnefri eller ugift blir konstant konfrontert med sine valg. Det stilles spørsmål til de valgene de tar og man må stå til rette for dem. Jeg synes imidlertid at det er helt legitimt, og på sin plass, å stille spørsmålet tilbake. hvorfor gifter kvinner seg egentlig? hvordan har det seg at de tradisjonelle bryllupene har kommet på moten igjen når det koster en formue og for mange er et superstress? For meg fremstår svært mange av de valgene kvinner gjør i forbindelse med bryllup og ekteskap som svært ulogiske og jeg synes det må greit å stille spørsmålet: hvorfor? Spesielt siden alle føler at det er helt greit å stille meg spørsmålet: hvorfor? når det måtte passe dem.
Men å stille slike spørsmål tåler kvinner dårlig, nettopp fordi det rokerer ved etablerte sannheter. Når det gjelder utdanningsvalg og arbeidsdelingen i hjemmet mellom kvinne og mann, er vi alle innforstått med at kjønnsrollemønsteret og normer preget oss. Men når det gjelder valg av kjærlighet og etablering er det liksom opphevet over alle andre valg. da er det kjærligheten som rår, og ingenting annet. Derfor ser det ut til at mange kvinner mener det er helt uhørt å stiller spørsmålstegn til slike valg og måter å innrette seg på.
Min holdning er at det er mange måter å være i parforhold på, og at det er mulig å få barn innenfor ulike rammer, på ulike tidspunkt og måter. Valgene står ikke mellom å leve alene hele livet eller leve i ekteskapet. Målet den denne teksten, fra min side, er ikke føkke opp stemningen. Målet er å bidra til at kvinner reflekterer rundt at de valgene de tar styres av normer og forventninger (også når det gjelder ekteskap, etablering og barn) som både er ytrestyrt og indrestyrte. Målet er også å øke aksepten for kvinner som velger annerledes, og si at det er helt forståelig at ekteskapet og/eller barn ikke passer for alle.
og angående den gamle damen så tror jeg at jeg heller måtte svare at kjønnsrollemønsteret er mer tradisjonelt enn vi tror og at egentlig så har lite endret seg, sånn grunnleggende sett, siden de gamle damene var unge. det eneste som har endret seg er rammene, men når det kommer til forventninger og kjønnsroller så synes det faktisk ser ut til at vi er på retur.
Det er “generasjon lydig” sin skyld at samfunnsutviklingen går feil vei. Ikke noen gang gjennom menneskehetens historie har kunnskap om alternativene vært lettere tilgjengelig enn nå, likevel er alt de bryr seg om å underkaste seg “autoritetene” (som ikke bryr seg likevel) og pusse fasadene sine på såkalte “sosiale” medier.
På den annen side er det jo veldig behagelig å ha slike folk under seg når man har kommet litt opp i systemet selv.
Hei igjen, Malin
Takk for nyansering og oppklaring. Jeg er altså i utgangspunktet enig med deg i det meste av det du skriver nå i kommentaren. Men jeg synes også at man likevel må respektere at folk har ulike beveggrunner for å ta valgene sine. Man skal selvsagt slippe å stå til rette for helt normale valg i livet sitt overfor andre, som å gifte seg, ikke gifte seg, får barn, eller ikke få barn. Det er i grunnen en privatsak hva man velger, både for menn og kvinner.
Men jeg er ganske opptatt av å ikke redusere andre kvinners valg til noe de tar på “feil” grunnlag. Og jeg er uenig i at kjønnsrollemønsteret er mer tradisjonelt enn vi tror. Ting var rett og slett ikke bedre før, ikke for ti år siden og ikke for åtti år siden. Vi finner sikkert strømninger som trekker i den ene eller den andre retningen til enhver tid, og ulike miljøer vil alltid ha ulike standarder for rollemønstre. Men hvis man ser litt stort på det, så går utviklingen i riktig retning, det er i hvert fall min klare oppfattelse. (Og la meg her føye til at dette absolutt ikke går av seg selv, men fordi mange (du og jeg) står på hver dag for å endre det til det bedre).
Forskjellen på før og nå, og det som jeg oppfatter at den gamle damen ikke har fått med seg, er at i dag gifter man seg fordi man kan, ikke fordi man må. Det er en veldig viktig forskjell. Det å gifte seg er en pakkeløsning for mange, man gifter seg ikke bare fordi det er romantisk, bare på grunn av den morsomme festen, bare for å markere det evige båndet med partneren eller bare fordi man får noen juridiske rettigheter, men fordi summen av de positive effektene er noe man ønsker seg. Og det vil jo være helt forskjellig for ulike mennesker hva som veier tyngst.
Jeg mener (som deg, tror jeg) at mange kulturelle kjønnsforskjeller er nettopp kulturelle. De eksisterer bare fordi de vedlikeholdes og fordi noen tror at de eksisterer. Men en av de kjønnsforskjellene som jeg mener er helt reell og som preger oss i mye større grad enn mange tenker er det som går på at kvinner bare kan få barn frem til vi er rundt 40 år (og at man gjerne bør komme i gang litt før det også). Det er et element som er helt reelt til stede i mange kvinners liv, og som preger både valg, risikovilje knyttet til karriere, og samlivsform. Dette kan også forklare hvorfor kvinner og menn tar ulike valg. Menn slipper faktisk å forholde seg til dette i det hele tatt, slipper å familieplanlegge, og det tror jeg bidrar til at menn gjerne har lettere for å bli for eksempel gründere, ta høy risiko i karreieren osv. Hva tenker du om dette?
Hei Ane.
nei jeg mener ikke at damer gifter seg på feil grunnlag, men jeg vil åpne for at kvinner stopper opp og tenker godt igjennom om det er dette JEG vil, og bidra til å øke toleransen for å innrette seg på andre måter enn i ekteskapet. når det gjelder likestillingen og kjønnsrollemønsteret så er jeg todelt i oppfatningen av at det går fremover eller ei. på den ene siden gjør det det, men nå som kvinnebevegelsen er svekket, vi har en regjering som bygger ned likestillingspolitikken og en yngre generasjon kvinner som tar likestillingen for gitt, mener jeg at likestillingskampen og kampen for kvinners frihet ikke er vunnet for alltid. og at det potensielt kan gå tilbake. Med den økende kommersialiseringen av kvinnekroppen og skjønnhetspresset, som spesielt unge kvinner utsettes for, opplever jeg også at på noen områder har kvinners frihet har blitt mindre i løpet av de siste tiårene. Presset på kvinner har også blitt hardere. dette tror jeg rammer kvinners livskvalitet på alvorlige måter, og ikke minst hemmer kvinner både følelsesmessig men også i arbeidslivet og samfunnslivet generelt. et eksempel er hvor mye høyere terskel mange kvinner har for å delta i den offentlige debatten, og det med god grunn når vi ser hvordan kvinner som ytrer seg får gjennomgå (det har jeg skrevet mer om her: https://maddam.no/2013/09/det-koster-sin-kvinne/). Når det gjelder likestillingen så mener jeg at likestillingspolitikken har gjort oss mer likestilte, og at holdninger til kjønn er i endring. Men når man ser på hvor tradisjonell arbeidsdelingen mellom kjønnene er i hjemmet og mange mennes syn på kvinner, så lurer jeg i blant på hvor dypt de tilsynelatende endringene i holdninger egentlig stikker. Når det gjelder biologi, kvinner og barn, så har jeg skrevet om det her: https://maddam.no/2013/04/for-sant-blir-det-unger-av/.
jeg tror grunnen til at mange kvinner ikke satser like mye som menn i arbeidslivet handler om selvtillit og kjønnsroller. kvinner vet at de blir den som tar ansvaret på hjemmebane og velger derfor oftere yrker som de vet at de kan kombinere med å få barn. Mens fortiden viser oss at en mann kan ha karriere, så lenge han finner en kvinner som tar ansvaret på hjemmebane. Det er også langt sterkere forventninger til at menn skal forsørge, som jeg også tror menn kjenner på når de tar utdanningsvalg.
De kvinner jeg har møtt på min vei som arbeidstaker kan deles inn i to grupper. De som synes barn og hjem er viktigst (og som blir forbanna om mannen tråkker inn på det domenet) og de som vil gjøre karrière (og som blir forbanna om en mann ønsker en meningsfull relasjon). Grovt fordelt, men dog. De i den første gruppen finnes ikke interessert i å gjøre noe ekstra, og velger arbeidsoppgaver i bedriften deretter. De andre gjør akkurat den karrièren de ønsker, uten at noen står i veien for dem. Hva er problemet?
Når det kommer til forventninger og kjønnsroller så er de ikke så kulturbundet som en skulle tro. De er beviselig knyttet til biologi. Uansett hvilke kulturer en oppsøker og studerer så ser en akkurat de samme trekkene over alt. menn er i hovedsak jegere og beskyttere av familien, kvinner er oppdragere, adm. dir. i familien og den som til syvende og sist styrer butikken. Det handler altså IKKE om kultur, men om hva som faller seg naturlig. For, når en mann og en kvinne sover tett inntil hverandre. I det store bildet, hvem ligger med hodet på hvem sin brystkasse? Og hvorfor det?
@Mann Økseskaft
Å påstå at dyrene ikke har fri vilje er å undervurdere dyrene og overvurdere mennesket. Mennesket er det vesenet med mest komplekse tanker og bruk av verktøy, men, vi er fremdeles dyr styrt av instinkt.
Hei!
Er det feil at bestemors kvinnerolle har fått en renessanse? Er det feil å kjempe for likestilling og likelønn samtidig som man liker å bake cupcakes? Er det feil å være glad i typiske “kvinneting” samtidig som man arbeider hardt med karrieren sin? Jeg misliker at du fremhever ditt “livsprosjekt” og hever det “over” dem som velger å skape en familie. Jeg har heller ikke barn og tror ikke jeg vil få noen egne heller.
Men jeg dømmer ikke dem som antagelig har et sterkere forhold til sin biologiske klokke og biologien generelt. Dine oppgaver er ikke viktigere enn andres.
Det går an å være feminist, fordi om man velger tradisjonelt. Det er jo nettopp det feminismen handler om, muligheten til å velge og velge bort, samt å ta konsekvensene av valgene man tar.
@Victoria
Er du gal? Det er jo ingen feminister som velger mann og barn og A4 familieliv! Det er bare kuede kvinner som finner på slikt tull!