I dag er det 105 år siden Halldis Moren Vesaas ble født. Inspirert av Edith Södergran og Karin Boye var hun kjent for å skrive om kvinners kjærlighet, på kvinners premisser. Hun skrev barnebøker, gjendiktet klassiske teaterstykker, og skrev sakprosa, men jeg liker best diktene hennes.

Det var dikt om kvinner som elskande subjekt, om utvikling til fri kvinne og eiga identitetskjensle. – nbl.no

Fremdeles en relevant forfatter

Hun tok naturlig plass som forfatter og lyriker. Jeg kunne skrevet at på den tiden var det sjelden kvinner var subjekter i media, og at Halldis Moren Vesaas var blant de første norske forfatterene som gjorde noe med dette. Og det er sant. Men hun er mer relevant enn det, diktene hennes er fremdeles ikke utdaterte. Jeg vet ikke om det er blitt lettere for unge kvinner å utvikle en egen identitetsfølelse i dag, men noe sier meg at det er blitt mer komplisert. Tenk å skrive så treffende om mennesket at diktene dine oppleves som like aktuelle selv etter du er død.

Diktet jeg liker aller best, skrev hun etter andre verdenskrig. Når jeg leser det, så later jeg som om det er skrevet i dag, til oss alle. Det treffer midt i hjerteroten. Det er et svar til den utslitte setningen “vi kan ikke hjelpe alle”.

Faksimile fra @andersheger

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm.

Og hvis du ikke allerede har lest den, så anbefaler jeg den fine historien om kjærlighet i tiggernes tid, skrevet av Guri Riksaasen. Hun gikk også å tenkte at hun ikke kunne hjelpe alle, men innså at hun ikke hjalp noen. Kanskje hver og en av oss har et personlig ansvar for å gi noe positivt til flere enn bare vår nærmeste sirkel. Enten det er å anerkjenne tiggeren du går forbi hver dag, reagere når du opplever rasisme eller sende bidrag når det er katastrofer som tyfonen på Filippinene. Jeg tror faktisk vi blir bedre mennesker av å strekke på solidaritetsmusklene våre.

–

Bilder:

Forfatterportrett er fra Aschehoug.

Faksimile fra @andersheger på Twitter.