Som et ledd i markeringen av stemmerettsjubileet for kvinner gir Aschehoug i 2013 ut en rekke pamfletter under vignetten «Stemmer».  Det utgis en pamflett hver måned for å markere at det er hundre år siden kvinner fikk allmenn stemmerett. De syv første i rekken har så vidt jeg tyder titlene omhandlet språk, religion, klasse, statsfeminisme, forskning og politikk. Men først da forlaget ga ut den åttende pamfletten kalt # selfie, fikk jeg høre om forlagets pamflettkonsept.

#selfie er skrevet av DJ, programleder og moteredaktør Charlotte Thorstvedt. I følge Aschehoug reflekterer Thorstevdt i #selfie  over sin rolle som modell og moteredaktør og bruker egne erfaringer fra yrkesliv og studier til å forstå vår tids fokus på selveksponering, seksualitet og status. Denne utgivelsen fikk nasjonal medieoppmerksomhet både på Aktuelt i NRK og i noen store aviser med både positive og negativ omtale.  Jeg ble straks nysgjerrig! Jeg måtte skaffe meg pamfletten og lese hva Thorstvedt hadde funnet ut.

 Det er med kritikk som med skjønnhet: Best når den kommer innenifra. Om ikke et brøl, så har vi fått et pip fra moteløvens hule.

Thorstvedt har noe så sjelden som en sjefsredaktør som faktisk støtter merking av retusjert reklame!

Ved lanseringen sa hun til Her og Nå:

– Jeg har et mål om å ufarliggjøre ordet «feminist». Mange tolker dette uttrykket som noe negativt, men det handler først og fremst om å ville bestemme over sitt eget liv som kvinne.

Jippi! En til som har overgitt seg til feminismen. One down, tenkte jeg.  Jeg elsker når insidere går ut mot egen bransje. En portvokter er blitt omvendt. Ingenting er bedre enn når for eksempel Min mote-Sonja i VG går ut mot klesbransjens elendige arbeidsforhold i sør. Den samme entusiasmen kjenner jeg på når jeg leser moteredaktør og feminisme komme i samme setning – uten at det er brukt som et skjellsord.

 Det er med kritikk som med skjønnhet: Best når den kommer innenifra

Våre veier møtes igjen?

Jeg har visst om Charlotte Thorstvedt helt siden hun dukket opp som VJ i MTV Nordic rundt år 2004. Jeg hadde faktisk selv søkt på denne jobben året før etter at MTV etterlyste nordiske programledere. En venninne av meg hadde filmet meg mens jeg sa at jeg digget bandet Muse, og at jeg hadde vært på Roskilde en gang. Jeg hørte aldri noe fra MTV, men det gjorde Charlotte. Hun dukket opp med perfekt britiskengelsk og kunne åpenbart mer om musikk enn meg. Det gjør de fleste.

Mitt naturlige andrevalg etter MTV var akademia, Blindern og senere en mastergrad med likestillingspolitikk som hovedtema. Nå som Thorstvedt har skrevet en bok om feminisme krysses på en måte våre veier igjen. Jeg følte jeg måtte lese. Hadde hun virkelig skjønt at det ikke er så frigjørende å sitte i trusa når du egentlig vil drive med musikk? Jepp.

I innledningen til boka skriver hun blant annet:

Jeg vil benytte anledningen til å komme med et hjer­tesukk mange er lei av å høre: «Men det er et stykke igjen!» Ja, men det er det! Det tar mer enn 50 – for ikke å si 100! – år å viske ut alle forestillinger om kvinnen som det underordnede kjønn. Hovedproble­met ligger i at underliggende, skjulte strukturer fort­satt lever videre.

Sitatet viser at Thorsvedt har en gjennomgående feministiske analyse.  Mange av temaene som tas opp i #selfie er viktige og berører temaer som er aktuelle for dagens ungdommer, som eksponering og sosiale medier og utseendefokus. Jeg skulle bare ønske hun hadde brukt det analytiske blikket også på de konkrete eksemplene.

Hun beskriver et voksende eksponeringsbehov blant ungdom gjennom sosiale medier der seksuelle undertoner og utseendefokus er dominerende.  Tittelen # selfie henspiller seg på nettopp slike selvportretter man legger ut på Instagram før man venter på «likes». Selv har Charlotte over 16 000 følgere på Instagram.

Jeg hørte aldri noe fra MTV, men det gjorde Charlotte.

Her innrømmer Charlotte at hun selv også driver med selveksponering:

Vi blir et samfunn som er avhengig av likes. Og jeg er inget unntak, jeg er selv blitt en image-junkie av dimen­sjoner. Jeg tar meg selv i det å sjekke Instagram annethvert minutt etter jeg har lagt ut et bilde. Jeg tror jeg snart må på insta-rehab.

I #selfie forteller Charlotte om sin egen feministiske oppvåkning. Og flere steder får jeg innsyn i problemstillinger og analyser som jeg skjønner har gjort inntrykk på Charlotte. Da hun bodde i London, fikk hun tilbud om å spille på klubbmusikk-imperiet Ministry Of Sound. Tilbudet viste seg imidlertid å være påheftet et premiss om å spille på en sexy dame-dj-aften. Her sier Thorsvedt at det har gått opp noen lys for henne. Det er ubegrunnede krav om utseende og antrekk som stilles kvinnelige artister, som aldri menn hadde blitt møtt med.

Mens Thorstvedt hiver opp flere viktige debatter finner jeg få gjennomgående analyser eller noen standpunkt i pamfletten.  Jeg er enig med Dagsavisens anmelder som mener at Thorstvedts gjengir debatter på den ene side og på den annen side, uten å ta stilling, eller tilføre debatten særlig nye perspektiver.

Jeg er glad for et bredere spekter i den feministiske debatten. Men det blir litt mye sånn: En gang ble jeg bedt om å kle av meg. Jeg er ofte på Instagram. Jeg kjenner noen som har blitt diskriminert.- Jeg savner den kommenterende stemmen flere steder. For når denne stemmen først kommer frem, som i beskrivelsen av opplevelsen som klubb-DJ i London, er den supersterk, poengtert og viktig.

Jeg får liksom lyst til å ringe henne og høre hva hun egentlig mener om motemagasinenes retusjering av unge kropper, om seksualisering av barndom, og kjøpepress som dyttes på ungdom. Thorstvedt har noe så sjelden som en sjefsredaktør som faktisk støtter merking av retusjert reklame! Mitt forslag er derfor at Det Nye faktisk begynner å merke hvert eneste bilde som er retusjert (ikke bare henvise til det i kolofonen som ingen leser).  Dersom dette blir litt masete så har jeg enda et forslag: Droppe retusjeringen.

Forsidebilde: Aschehoug

MTV-bilde: Gnals photostream  Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-NC-SA 2.0)

Instagram-bilder: Faksimile fra @cthorstvedt