Uansett hvor pent legen sier “Det er mot min overbevisning å henvise deg til abort” vil det føles som en moralsk fordømmelse av kvinnen som har bedt om det. Det skal man slippe.

Kristelig Folkeparti har fått Fremskrittspartiet og Høyre med på en avtale om å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort, assistert befruktning og til å skrive ut p-piller. Det gir assosiasjoner til den gangen det var de høye herrer i legefrakk, og ikke kvinnen selv som tok beslutninger om egen kropp og eget liv.

Men luen i hånden på et legekontor stod våre formødre foran nemdene og forklarte hvorfor de ikke var i stand til å ta seg av et barn. Til kampdager.no forteller Maja om sin opplevelse: ”Jeg får ikke sagt det jeg har planlagt. Alt er avgjort, allerede første setningen forteller at svaret blir nei. Det vil gå så fint. Statistikken viser at mange studentpar med barn klarer seg utmerket. Alle mine bekymringer er grunnløse – alt vil gå fint. Mine følelser betyr åpenbart intet, og jeg får ikke komme fram med noe. Det ekteskapet som jeg nå bør inngå, vil gå så fint som bare det, både økonomisk og ellers.”
Selvbestemt abort frem til 12. uke er en rett vi har. Den er kjempet frem av kvinnene som møtte moralens voktere i form av leger og andre som visste bedre enn dem hvilke valg de burde ta. Ingen som henvender seg til et legekontor i Norge og ber om det de har rett på etter norsk lov skal måtte oppleve å bli moralisert over.

Uansett hvor pent legen sier “Det er mot min overbevisning å henvise deg til abort” vil det føles som en moralsk fordømmelse av kvinnen som har bedt om det. Det skal man slippe.

Fra 1975 har vi hatt en reservasjonsrett i Norge. For ordens skyld, det er retten til å nekte å utføre et abortinngrep. Ikke retten til å nekte å henvise til abort. Ikke retten til å nekte kvinner p-piller.

Den prinsipielle forskjellen på dette er selvsagt at det er stor forskjell på å måtte utføre et inngrep man er uenig i, og å henvise til det. Den andre, kanskje mer praktiske men likevel viktige, forskjellen er at dette er ordninger som skjer på bakrommet. Kvinnen får aldri vite hva lege X eller lege Y måtte mene om hennes personlige valg.

Det mest ubegripelige med denne debatten er at den i bunn og grunn handler om hvor mange ledd en lege skal kunne legge mellom seg og en handling han eller hun er uenige i. For hva er forskjellen på å henvise til abort og å henvise til en som henviser til abort? For å være litt flåsete: Vil det komme krav om enda et mellomledd? Henvise til noen som henviser til noen som henviser til abort?

Aborten vil finne sted uansett. Det er en rett vi har, på tross av KrFs motstand. Heldigvis.

Den mest ekstreme delen av forslaget er muligheten til å nekte å skrive ut p-piller. Dette er ingen abstrakt eller hypotetisk problemstilling. I fjor var det en stor sak da kommunelegen i Vinje nektet å skrive ut p-piller, fordi de kan ha aborterende effekt. Ikke bare er dette et potensielt praktisk problem i grisgrendte strøk, hvis en eller begge legene i kommunen reserverer seg, men hva får det å si for lege-pasient-relasjonen? Hvis du er 16 år i Vinje, hvor kult er det å gå til legen og be om en klamydia-test?

Det er lov å være motstander av abort. Men det er ingen rettighet å la sine private meninger komme i veien for jobben ens som fastlege.

Og hvis Kristelig Folkeparti med våpendragere er oppriktig opptatt av at det skal skje færre aborter i dette landet er det ikke et sjakktrekk å nekte kvinner prevensjon. Spar meg for høye herrer og deres rene moral.

Gjesteblogger Gina Barstad er student, tidligere stortingsrepresentant og leder i Bergen SV.

—

Illustrasjonsfoto: Rally against the CCBR’s Anti Abortion Caravan at the Vancouver Art Gallery av Sylvia McFadden (Some rights reserved)