85. Av dem 37 barn. Du har kanskje fått med deg hva jeg sikter til. Eller kanskje ikke? Det har blitt nevnt. Men ikke akkurat slått opp stort. La meg ta det fra begynnelsen.

Det er 22. september 2013. Det er formiddag i en by i verdens sjette mest befolkede land, Pakistan. Byen ligger nord i landet og heter Peshawar. I denne byen ligger det en historisk og viden kjent bygning, datert 1883.

Bygningen ble åpnet 27. desember samme år og heter All Saints Church. Det er en kristen kirke, men er kjent for å ligne svært mye på en moské. Dette skal ha vært en arkitektonisk vri i respekt for den muslimske tradisjon og religion.

Situasjonen til minoriteter og utsatte grupper er noe som ofte engasjerer meg. Det være seg dyr, kvinner, native americans i USA, aboriginere i Australia, kristne i Nord-Korea, hinduer i Pakistan, tibetanere i Kina, kristne palestinere i Israel, samer i Norge, Bahá’í-er, jøder og homofile  i Iran, romfolket i Europa.

Tilbake til september i år. Det er søndag formiddag og menigheten i denne kirken er kommet sammen til gudstjeneste. Sang, tale og fellesskap. Etter gudstjenesten skal det serveres det som på godt norsk kalles ”kirkekaffe” utenfor kirken. Men når barna, kvinnene og mennene – når musikalsk ansvarlig for Gudstjenesten som heter Naeem – når studentene på universitetet i nærheten som også deltar på gudstjenesten – når de som skal servere kirkekaffen kommer med maten – når alle sammen kommer ut på trappen – da møtes de ikke av sol og mat. De møtes av to selvmordsbombere kledd i politiuniformer.

Det er to menn, trolig fra en gren av Taliban, en millitant gruppe kalt TTP Jundullah. De to mennene sprenger seg selv og tar sine egne liv. I tillegg tar de livet av 37 barn og flere menn og kvinner. I alt 85 mennesker. 100 skadde. Talsmannen for TTP Jundullah, gruppen som har tatt på seg ansvaret for selvmordsbombingen sier følgende om de menneskene de har drept: ”De er fiender av Islam, derfor ble de våre mål. Vi vil fortsette våre angrep på ikke-Muslimer i Pakistan.” I tillegg er det blitt kjent at selvmordsbombingen var et svar på angrepene fra de Amerikanske dronene i dette området.

37 barn. Fiender av Islam. Mål for Taliban. ”Hvem er disse terroristene som dreper kvinner og barn?” spør innenriksministeren i Pakistan.

Hendelsen får begrenset plass i våre medier. Det blir med et lite oppslag. Ingen oppfølging utover det.  Heldigvis får terroristangrepet på kjøpesenteret i Nairobi i Kenya mer plass i vår bevissthet. 72 uskyldige kvinner, barn og menn drept også der. Av terrorister som var ute etter å drepe ikke-muslimer. Og å hevne Kenyas militante inngripen i Somalia. Menneskene på kjøpesenteret måtte bevise at de var muslimer. En indisk mann som ikke kunne bevise sin identitet fikk en siste sjanse – ”Hva er navnet på profeten Mohammeds mor?” Han visste ikke svaret. Han ble henrettet på stedet.

Samtidig som jeg følger med på den grusomme terroren på kjøpesenteret og den dramatiske utviklingen der, tenker jeg også på All Saints Church. Disse 85 menneskene som hadde funnet sammen i felleskapet i den kristne kirken i Peshawer. Bygget som en moske i respekt for Islam. En minoritet. Fire prosent kristne, 85 prosent muslimer. En minoritet som på grunn av ulike typer forfølgelse holder en svært lav profil. I likhet med de andre religiøse minoritetene i Pakistan.

Hvorfor skal 37 barn drepes fordi de er kristne, fordi de ikke er muslimer, fordi foreldrene ikke er muslimer eller rett og slett fordi de var i nærheten av en kristen menighet denne søndags formiddagen? Hendelsen skaker oss ikke særlig opp her i Norge. Men det gjør godt å se at folk i flere byer i Pakistan demonstrerer i eterkant av denne selvmordsbombingen. Medmenneskene i Pakistan slår ring om de etterlatte. Regjeringen i Pakistant er oppskjørtet. Kanskje er det her i Norge at denne hendelsen går litt under radaren, i likhet med så mange lignende hendelser. Alle selvmordsbombene i Irak og Afghanistan for eksempel. Vi rykkes ikke akkurat opp av godstolen. Ikke hører vi så mye om alle sunni og sjia-muslimene som drepes i Irak hver dag heller. Det har blitt en selvfølge som ikke trenger store overskrifter. Og vi bruker ikke tid på å lese alle detaljene. Det står jo det samme hver gang. Forfølgelsen av kristne og ikke-muslimer hører jeg også sjelden om. Så lite at jeg må gå inn på nettsiden til helt spesielle organisasjoner for å få vite mer om det. Jeg går gjerne inn på hjemmesiden til Stefanusalliansen.

Situasjonen til minoriteter og utsatte grupper er noe som ofte engasjerer meg. Det være seg dyr, kvinner, native americans i USA, aboriginere i Australia, kristne i Nord-Korea, hinduer i Pakistan, tibetanere i Kina, kristne palestinere i Israel, samer i Norge, Bahá’í-er, jøder og homofile  i Iran, romfolket i Europa. Og de fire prosent kristne i Pakistan. Syv millioner av i alt 180 millioner. De kristne i Pakistan plager ingen. De tar alle mulige slags hensyn som minoritet. Som minoriteter gjerne gjør. Minoriteter vet at de er minoriteter. De er alltid bevisst at de er utsatt. Det er kanskje det som gjør at det føles ekstra sterkt når disse gruppene rammes.

Og så var det denne søndagen. En helt vanlig formiddag i kirken. I et sosialt fellesskap der helt vanlige og spesielle mennesker skulle til å dele et måltid sammen. Men slik gikk det ikke. 85. Av dem 37 barn. Det ble ikke så mye spalteplass. Men jeg skal ikke glemme dem.

Innlegget er skrevet av gjesteblogger Benedicte Knutson, en glad vandrer på livets landevei.

Bilder:

Two Uch kids | Luke X. Martin | CC BY-NC-ND 2.0

Islamia_College_University_Peshawar_gallerypic_12.jpg | Wikimedia Commons | CC BY 3.0