«Det skal lønne seg å jobbe». Hva skjer når Europas blåeste regjering, bestående av partier som gjennom mange år har hevdet at velferdsstaten ikke er bærekraftig, skal styre landet?

Først, la det ikke være noen tvil: det lønner seg å arbeide i dag. Det har det alltid gjort og det vil det alltid gjøre. Når vi sier det «skal lønne seg å jobbe» ligger det en antakelse bak om at det 1) ikke er lønnsomt å arbeide, 2) at noen utnytter systemet, 3) at de som utnytter systemet truer velferdsstaten og 4) at den derfor ikke er bærekraftig.

Myten om at det er ekstremt mange som «NAVer», om folk som heller vil leve på trygd enn å jobbe, er kanskje den største trusselen mot velferdsstaten. Ikke fordi at det er mange som står utenfor arbeidslivet, Norge er på toppen av sysselsettingsgraden i Europa, men fordi det gir grunnlag for en politisk retorikk der det legitimeres og «strammes inn» på fellesskapets velferdsgoder. Det ligger en idé bak om at man ikke klarer å holde velferden fordi noen truer den. Konsekvensene er mindre velferd, større forskjeller og mindre sikkerhetsnett for de svakeste.

Når «det skal lønne seg å jobbe» betyr det i praksis at de som i dag ikke kan jobbe på grunn av nedsatt funksjonsevne eller sykdom, får mindre å leve av.

Utgangspunktet for velferdsstaten er nettopp det motsatte. Vi vet at vi ikke alle er født med samme muligheter. Vi har forskjellig bagasje, det er mye flaks og uflaks i helse og evner. Noen får ikke tryggheten og stabiliteten hjemme under sin oppvekst. Vi har ingen garantier når vi blir født. Nettopp derfor er velferdsstaten så genial, og derfor må vi forsvare den. Det skjer ikke over natta, men bit for bit kan den bli plukket fra hverandre. De siste åtte årene har velferdsstaten blitt videreutviklet gjennom blant annet barnehagedekning og økt foreldrepermisjon. Sporene av svekkelse av velferd og dårligere rettigheter for arbeidstakere kan vi allerede se i regjeringsplattformen til Høyre og Frp:

• « (…) utvide adgangen til bruk av midlertidige ansettelser (…)» oversatt:  mer makt til arbeidsgiver og mindre makt til arbeidstaker. Det som skjer er at du ikke vet hvor lenge du har jobb og at arbeidsgiveren din kan droppe deg mye lettere. Det vil si at de ikke får lån til bolig hos banken fordi de ikke har en sikker inntekt.
• «Utrede et system med arbeid for trygd/sosiale ytelser for unge som står i fare for å falle permanent ut av arbeidslivet.» oversatt: Er du syk? Har du nedsatt funksjonsevne? Da vil regjeringen finne på ”jobber” for å holde deg i aktivitet i stedet for å gi deg en skikkelig jobb.
• «Levealderjustere uføres alderspensjon på lik linje med øvrige pensjonister» oversatt: Er du uføretrygdet? Da blir pensjonen din kuttet. På sikt vil det tas om lag 6 milliarder kroner fra syke pensjonister som staten får.
• «Gå gjennom dagens velferdsordninger for å sikre at det lønner seg å jobbe» oversatt: Kan trygden din teoretisk sett bli høyere enn en eller annen inntekt du kunne fått? Da blir trygden kuttet selv om det betyr at du blir fattig av det.
• «Myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet når det gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid, alternative turnusordninger og uttak av overtid.» oversatt: Arbeidsgiveren din kan pålegge deg lengre arbeidsdager, flere turnusordninger som gjør at du må jobbe lange dager og mange dager på rad og at arbeidsgiver slipper å betale deg overtid med mindre du har en tariffavtale.
• «Stille krav om at ingen skal kunne sykemeldes mer enn 6 måneder av sin egen fastlege.» oversatt: I stedet for å bruke leger til å helbrede sykdom skal leger sjekke hva andre leger driver med.

Felles for disse punktene er at de fattigste, de som allerede har ustabil inntekt og de som har lite økonomisk trygghet er taperne. I dag våknet vi opp til vi opp til morgennytt som kunne melde at 120 millioner mennesker i Europa lever i fattigdom.

Jeg er aldri mer glad i Norge enn når jeg har vært noen uker på besøk hos min familie i Brasil. Der de som går offentlig skole ikke har sjans til å komme inn på offentlige universitet, fordi de med privatskole i ryggen tar alle plassene. Jobber du i butikk en helt dag, men ikke får solgt noe, får du kanskje ikke lønn. Friheten til å skille seg er for de få privilegerte, for det er ingen velferdsstat som sørger for at alenemødre får et sikkerhetsnett. Rettighetene vi har gjennom arbeidsmiljøloven, fellesskapsløsningene og sikkerhetsnettet er det som skiller Norge ut fra veldig mange andre land. Det er det som gjør at vi er kåret til beste mamma-land, beste pappa-land, beste land å bo i, mindre forskjeller og mer lykke. Mer tid til familien. Mindre usikkerhet.

Velferd og sikkerhetsnett for de svakeste er en verdi i seg selv, i et samfunn der vi ikke ønsker store forskjeller. Det handler om å anerkjenne at ikke alle kan jobbe, noen av oss kan jobbe deler av livet, men ikke hele. Vi kan alle bli syke. Det handler om mer enn at «det skal lønne seg å jobbe». Det lønner seg allerede, bare spør hvem som helst utenfor arbeidslivet. Det er verken sosialt eller økonomisk behagelig. Ikke la deg lure av den enkle retorikken.

Foto: giveawayboy,  (CC BY-NC-ND 2.0)