Dagens regjering har tre menn i de tyngste posisjonene: statsminister, finansminister og utenriksminister. Derfor burde regjeringen hatt 63 prosent kvinner for å veie opp for mange menn i toppen.

Det er det tilsvarende det Minerva-kommentator og journalist Jan Arild Snoen sier til NTB 2. oktober, om at vi burde godta en kvinneandel i en blåblå regjering på 36 prosent, så lenge det er tre kvinner i de tyngste posisjonene i regjeringa.

Begrunnelsen for at han sier dette, er vel det åpenlyse at Erna Solberg har vanskeligheter med å finne kvinner til ministerpostene, i alle fall i Frp. – Men i følge VG er det vanskelig å finne statsrådsemner overhodet i Frp, så det er ikke et kvinneproblem. Dessverre gjør journalisten og Minerva-kommentatoren det til et kvinneproblem.

I NTB-artikkelen er Snoen sitert med følgende: “Dette er antakelig første gang i verdenshistorien noe sted at du får kvinner i de tre fremste posisjonene. Da kan du ikke klage over at bare 7 av 19 statsråder er kvinner.”

Jeg er uenig. Jeg kommer til å klage. Alt som gir en dårligere kjønnsballanse en tilnærma 50-50 som den er i dag, skal kunne påklage! Tilbakeslag for likestillinga skal ikke ties ihjel verken av journalister eller Minerva-kommentatorer. Det er flott at vi får en ny kvinne som statsminister, men det betyr ikke at vi skal si farvel til viktige kvinne- og likestillingssaker av den grunn, eller at vi skal godta en regjering med langt færre kvinner enn menn.

Sjøl om Norge blir kåra til et av verdens mest likestilte land, og vi har blant verdens beste likestillings- og diskrimineringslover, gjenstår mye før vi får reell likestilling. World Economic Forum sin Gender gap index måler mangelen på likestilling mellom kvinner og menn, der en score på 1 betyr at forholdene er like for begge kjønn. Norge ble i 2012 rangert på 3. plass, med tallet 0,8403, altså en kjønnsforskjell totalt i samfunnet på omlag 16 prosent. Vi er med andre ord ikke likestilte.

Regjering
Den sittende regjeringa har like mange kvinner som menn. – Men det betyr ikke at politikken forøvrig er i kjønnsballanse. Og aldri før har en regjering i Norge bestått av like mange kvinner som menn. Det er på tide å ta en oppsummering for kvinner i maktposisjoner i politikken. – Kan det være på tide å godta at menn igjen er i flertall i regjeringa? Vi kan starte med å se på utviklinga for kvinner i regjeringskontorene.

Den første norske regjering med et kvinnelig medlem, var Einar Gerhardsens samlingsregjering 25. juni – 5. november 1945. Statsråd Kirsten Hansteen (1903-1974) representerte Kommunistpartiet og var konsultativ statsråd i Sosialdepartementet. Hansteen var minister, men uten sitt eget departement. Kvinneandelen var på 7 prosent. Etter dette har regjeringa alltid hatt minst en kvinne, men det tok 6 år før Aaslaug Aasland som første minister fikk eget departement, og det tok 20 år før antallet kvinner i regjeringa ble dobla og kvinneandelen økte til 13 prosent. Det var i Per Borten sin første regjering i 1965. Etter det har det gått litt opp og ned, men en milepæl ble nådd i 1973 da kvinneandelen i regjering ble 20 prosent og i 1976 med fire kvinner i regjeringa i Oddvar Nordlis første regjering.

Den største økninga av kvinner i ministerpost sto Gro Harlem Brundtland for, i sin andre statsministerperiode. Da hun lanserte sin “Kvinneregjering” i 1986, besto den av 8 kvinner og 10 menn, som gir en kvinneandel på 44. Etter det har ingen regjering hatt mindre enn 40 prosent kvinner.

Det er derfor meget spesielt at en journalist kan mene at det er greit å gå 30 år tilbake i tid, hva gjelder kjønnsballansen i en ny regjering.

Stortinget
Regjering er en ting, men hvordan står det nå til med likestillinga på Stortinget? Er det en god kjønnsbalanse der? Noen mener visst at vi nærmer oss, eller, vi er i alle fall ikke veldig langt unna det Jan Arild Snoen synes er grei kjønnsbalanse for den kommende blåblå regjeringa; 60,36 prosent av representantene er menn, 39,64 prosent er kvinner. Norges lovgivende forsamling har fremdeles ikke en kvinneandel på 40 prosent, som er minimumskravet for kjønnsbalanse i offentlige utvalg.

Jeg skal vedgå at det har vært en betydelig bedring i andelen kvinner på Stortinget etter krigen, men denne grafen viser tydelig at det fortsatt er et gap mellom kvinners og menns representasjon.

Ordførere og kommunestyrer
Kjønnsballansen i norske kommunestyrer er heller ikke noe å rope hurra for. Utviklinga for kvinner i kommunestyrer er omtrent identisk som for andelen kvinner på Stortinget. Heller ikke i kommunestyrene har vi klart å oppnå en kvinneandel over 40 prosent.

Hvis vi i tillegg tar med oversikten over andelen ordførere som er kvinner, så ser tallene enda mer begredelige ut enn det det gjør for kommunestyrer og storting. Det har vært en betydelig utvikling, men ordførermakta er på ingen måter likestilt. Kvinneandelen blant ordførerne er mangedobla siden 70-tallet; fra begredelige 1,8 prosent i 1975 til 12,5 prosent etter kommunevalget i 1991 og til ca 22,5 i de to siste kommunestyreperiodene.

Blåblå likestillingspolitikk?
Hva er det som får en Minerva-kommentator til å mene at det er greit hvis kjønnsbalansen i den norske regjeringa skal settes nesten 30 år tilbake i tid? Uten at vi skal ha lov til å klage? Bare fordi det kan bli kvinner i de tre tyngste posisjonene?

Kanskje kan det forsvares med at blåblå likestillingspolitikk fører oss mer enn 30 år tilbake ved i gi leger reservasjonsrett fra å henvise til abort? Eller fordi Snoen forventer tilbakeslag også på andre områder?

Om ikke lenge vil Erna Solberg bli kvinne nummer to til å lede en norsk regjering. Jeg håper hun ikke har hørt på Jan Arild Snoen.

Gjesteblogger Frøydis Elisabeth Sund er SV-politiker og vara til Stortinget. Jobber til daglig som rådgiver ved Likestillingssenteret og studerer master i moderne forvaltning ved Høgskolen i Lillehammer.

Illustrasjoner:
Forsidebilde er hentet fra Historiske bilder av Arbeiderpartiet på Flickr. Grafen fra hentet fra Stortingets nettside.