29. september stilte Markedssjef i Cappelen Damm Anette Garpestad spørsmål ved hvorfor så få menn leser kvinnelige forfattere. Det har startet en debatt om kjønn og litteratur. Tildelingen av nobelprisen i litteratur til Alice Munro representerer et unntak fra regelen om at prisen vanligvis går til menn. Er det sånn at kvinnelige forfattere har lavere status? Debatten fikk meg til å tenke gjennom hva jeg selv leser og anbefaler andre å lese. For her må jeg innrømme at det ikke alltid er samsvar.

Når jeg tidligere fortalte folk om mine beste leseopplevelser var navn som gikk igjen forfattere som Fjodor Dostojevskij, Victor Hugo, John Steinbeck, Aleksandr Solzjenitsyn, John M. Coetzee, Toni Morrison, Arne Garborg og Kjartan Fløgstad. Ganske mannstungt med andre ord.

Jeg trakk sjelden frem Jane Austen, Herbjørg Wassmo og Amalie Skram, selv om det var forfattere jeg leste mye av og anser som veldig gode.

Anbefalingene mine var lite representativt for hva jeg leste mest av, som var Jane Austen (jeg har lest hele forfatterskapet og flere av bøkene mange ganger), John Irving, Agatha Christie, Amalie Skram, Lars Saabye Christensen, Herbjørg Wassmo, J.R.R Tolkien og mest dominerende: et stort antall enkeltutgivelser av kvinnelige forfattere og veldig mye kiosk- og fantasylitteratur. Eksempelvis har jeg lest alle de 47 bøkene i «Sagaen om isfolket» av Margit Sandemo, 10 av bøkene i fantasy serien om Ender av Orson Scott Card og hele David Eddings «Belgariad» på 10 bøker (med oppfølgerserien).

Da jeg begynte litteraturstudier på Universitetet i Oslo, ble jeg bevisst min egen og andres nedvurdering av kvinnelige forfattere. Kvinner er fortsatt grovt underrepresentert som vinnere av litteraturpriser: Fra 1999 til 2009 var det ingen kvinnelige vinnere av Brakeprisen, Nordisk råds litteraturpris har hatt 12 kvinnelige vinnere mot 40 mannlige og Nobelprisen i litteratur har siden 1960 kun hatt 8 kvinnelige vinnere mot 45 mannlige.

Liker jeg egentlig bare Toni Morrison og Jane Austen fordi både jeg og de er kvinner?

Samtidig anbefaler både kvinner og menn mest mannlige forfattere. Det inkluderte lenge meg selv, som nevnte Coetzee oftere enn Toni Morrison, og Dostojevski oftere enn Jane Austen. Det til tross for at jeg mener disse forfatterne er like gode. I ettertid tror jeg at det var lettere å nevne mannlige forfattere, fordi en da slipper usikkerheten rundt om anbefalingen er et resultat av kjønn. Liker jeg egentlig bare Toni Morrison og Jane Austen fordi både jeg og de er kvinner?

Normen er at menn med suksess er det i kraft av sitt talent, mens kvinners alltid må forsvare sine prestasjoner mot mistanke om kvotering.

Flere av mine mannlige medstudenter kan tjene som eksempel: De stilte flere ganger spørsmål ved om de kvinnelige forfatterne på pensum var kvotert inn. Det til tross for at det var overveldende flertall av mannlige forfattere på pensum totalt sett.

Hvorfor har jeg høyere terskel for å fortelle at jeg har lest «Isfolket» av Margit Sandemo enn «Belgariad» av David Eddings?

Det fremstår  som om nedvurdering av kvinnelige forfatterskap også går på tvers av type litteratur. Hvorfor har jeg høyere terskel for å fortelle at jeg har lest «Isfolket» av Margit Sandemo enn «Belgariad» av David Eddings? Og før du spør: Den litterære kvaliteten er omtrent lik. Jeg tror det handler om kjønn. Der Eddings og fantasy er et spørsmål om smak og interesse er Isfolket og Sandemo et spørsmål om kjønn. Menns bokvalg og smakspreferanser handler om interesser, mens kvinners handler om kjønn. Det sistnevnte er åpenbart negativt ladet.

Menns bokvalg og smakspreferanser handler om interesser, mens kvinners handler om kjønn.

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen har tatt til orde for at begrepet kvinnelitteratur er utdatert, og at det nå er innhold og ikke forfatterens kjønn som er i fokus. Derfor ingen grunn til å ha et eget fokus på kvinnelige forfattere. Likevel valgte forfatteren J.K. Rowling nylig å gi ut en roman under mannlig psaudonym, og fikk bedre anmeldelser enn på boken hun tidligere hadde gitt ut under eget navn.

Når jeg nå anbefaler bøker er det en overvekt av kvinnelige forfattere jeg nevner. Det er fordi det er det jeg leser mest av, og fordi jeg mener flere burde lese mer av dem. Det er synd at mange menn (og kvinner) går glipp av fantastiske bøker fordi det er kvinner som skriver dem. Om kjønn skal bli irrelevant for forfatteres annerkjennelse og salgstall og leseres bokvalg, trenger vi imidlertid en oppvask både med anmelderpraksis og pristildelinger.

Bilde: Book collection, Ian Wilson, CC BY 2.0