Det skal godt gjøres å få jihad og cupcakes inn i samme setning, men det klarte altså Dagsavisen i går. Avisen informerer om at krigen i Syria har mobilisert norske islamistiske kvinner til cupcake jihad? Men hva i huleste er cupcake-jihad?

Gårsdagens avisartikkel tar utgangspunkt i de somaliske tenåringsjentene som har reist hjemmefra for å bidra i borgerkrigen i Syria. Og de er ikke de eneste – Politiets sikkerhetstjenste (PST) informerer om at det er snakk om en håndfull kvinner som har reist.  Til tross for at de fleste reisende er menn, sier PTS at de nå vil ta forbehold om at også muslimske kvinner deltar i krigføring og jihad.

At det kommer som en overraskelse at kvinner også deltar i krig, synes jeg er oppsiktsvekkende. Kvinner har mange roller i krig og konflikt over hele verden, både som soldater, fredsaktivister, ofre og terrorister. Men inni våre hoder er fremdeles kvinner, først og fremst kjønn. De er kvinner, og det fredeligere kjønn med «kvinnelige interesser».

Er det for vanskelig og smertefullt for oss å ta innover oss at også kvinner kan ty til vold eller støtte vold for å få gjennomslag for sine politiske overbevisninger?

De muslimske kvinnenes engasjement for krigen i Syria har stort sett sentrert seg rundt pengeinnsamling, skriver Dagsavisen. Og siden deler av denne pengeinnsamlingen har skjedd gjennom kakesalg og loppemarked, velger Dagsavisen å beskrive kvinnene som «cupcakes jihadister». Dagsavisens skaper et inntrykk av at kvinnene er mest opptatt av å lage jålete muffens, hvilket er langt fra realiteten. Kakebakingen gjøres ikke for kakebakingens skyld, men som middel for å samle inn penger. Det er helt åpenbart. Derfor er problematisk å redusere kvinners  støtte til krigføring eller terrorvirksomhet til cupcake baking.

For ordens skyld: dette er cupcakes

Dette er jihad

Men det er ikke så lett, selv for likestilte Norge, å forestille seg at kvinner også kan være ekstremister eller terrorister. Vi skal ikke godta noen form for terrorisme, og terrorisme blir ikke snillere eller mildere av at det er kvinner som står bak den. Når det viser seg at kvinner deltar i slike nettverk, blir som oftest deres deltakelse forklart med utgangspunkt om stereotyper om hvordan kvinner «er». Kvinner fremstilles som ofre som har blir lurt eller manipulert av menn. Slik formilder vi deres rolle, når de i realiteten kan være like motivert av hellig krig på eget initiativ som menn.

Er det for vanskelig og smertefullt for oss å ta innover oss at også kvinner kan ty til vold eller støtte vold for å få gjennomslag for sine politiske eller religiøse overbevisninger? For oss som mener at kvinner og menn ikke er så forskjellige er det viktig å understreke at kvinner ikke er et mer fredelige kjønn. Menn og kvinner er riktignok sosialisert inn i ulike kjønnsroller som kan lede til ulike livsvalg, men det har ingen hensikt å underbygge stereotypiske forestillinger om kvinners roller og krig og konflikt.

Vi vet for eksempel at terrorgrupper også benytter seg av myten om kvinner som det fredelige kjønn i opptreningen av selvmordsbombere. Det var vi sett blant Tamiltigrene på Sri Lanka og nå i Afghanistan. Nettopp fordi kvinner anses som mer fredelig, kan en kvinne med påspente bomber komme nærmere målet enn en mann. At kvinner går inn i ulike terrornettverk har sammensatte årsaksforklaringer, akkurat som det har for menn. Da nytter det ikke å redusere kvinner til cupcake bakere.

Og uten sammenligning forøvrig: Jeg tror også at mange mødre i dette landet hadde blitt forbanna om de ble beskrevet som «cupcakes mødre» fordi de baker en Toro sjokoladekake til ungenes loppemarked hver vår.

Bilde: cupcake riot ,saaleha, CC BY 2.0

Bilde: mother of Amar (…), freedom house , cc by 2.0