En vinnersak!
Er sekstimersdagen best egnet til kamprop?
Det viser seg at det kan være langt fra politiske festtaler om likestilling til vanlige folks hverdagsliv og utfordringer
skriver Linn Stalsberg i boka «Er jeg fri nå», som kom ut i vår. Hvis dette er riktig – hvordan kan vi tette gapet mellom likestillingspolitikkens idealer og folks behov i hverdagen? Jeg mener vi må velge noen potensielle vinnersaker som skaper entusiasme og virker samlende, også på tvers av klasse.
Men å utarbeide en «samlende likestillingspolitikk» er ikke ukomplisert. Kvinner (og menn) har ulike forutsetninger og forskjellige livsprosjekter. For en del kvinner, i harde yrker og med lavere utdannelse, kan likestillingens fokus på «at alle kvinner skal jobbe fulltid», kvotering og krav om likestilling med menn via arbeidslivet, virke fremmedgjørende. Mange av disse kvinnene har en arbeidshverdag som er alt annet enn frigjørende og selvrealiserende. Den kan derimot oppleves som brutalt urettferdig, og undertrykkende. En samlende likestillingspolitikk må derfor både bidra til å bedre balansen mellom arbeidsliv og familieliv, og slik gjøre andre livsprosjekter enn karriere til noe likestillingsvennlig, og samtidig skape et mer rettferdig arbeidsliv.
Vi vet også at mange småbarnsfamilier opplever en tidsklemme. Når denne tidsklemma oppstår, er det som oftest kvinner som trapper ned sin stilling av hensyn til egen helse, barnets beste og familiens økonomi. Men tilbakemeldingene deltidsarbeidende kvinner ofte får fra feminister er at de «bremser likestillingen». Når over førti prosent av kvinnene i dette landet jobber deltid, er det ikke kvinnene det er noe i veien med. Da er det arbeidslivet som har problemet. Ved å rette den moralske pekefingeren mot deltidsarbeidende kvinner, skyver vi dem i realiteten fra oss. Og det vitner om at vi ikke tar dem, og deres hverdag og behov på alvor.
I senere tid har også kvinner i middelklassen tatt bladet fra munnen og fortalt at heller ikke de synes det er lett å forene idealene til morsrollen og familieliv med en karriere. I Stalsbergs bok problematiserer hun hvordan feminismen har utviklet seg til et trampeklappekor for lange arbeidsdager. Til tross for at Stalsberg er feminist på venstresiden ble ikke boka særlig godt mottatt, av blant annet Klassekampen. Stalsberg beskyldes for å være for anekdotisk, en middelklassekvinne som syter og for å svartmale kvinner og mødres muligheter til å kombinere arbeid og familie.
Det Stalsberg i realiteten gjør, er å stille seg ved siden av kvinner i andre sosiale lag, med en felles utfordring: Mange kvinner opplever at de ikke strekker til og at det går på helsa løs. For middelklassekvinner foregår det en indre kamp mellom karriere og familieliv, mens det for arbeiderklassekvinner dreier seg om en altfor tøff og lang arbeidshverdag som sliter dem ut. Både av hensyn til barna, likestillingen, helsa og miljøet, er det nå behov for en feminisme som «vil mer» og som våger å tenke større, skriver Stalsberg. Selv kunne jeg ikke vært mer enig. Venstresiden burde ta på seg klassebrillene og prioritere likestillingskampsaker som forener kvinner, mer enn det splitter. Likelønn og sekstimersdagen er eksempler på slik politikk, som dessuten ville bidratt til et reelt løft for likestillingen.
Vi har nå tre partier som tar til orde for arbeidstidsreduksjon. Miljøpartiet De Grønne har programfestet arbeidstidsreduksjon, som en erstatning til reallønnsøkning. Mens SV og Rødt har hatt sekstimersdagen i sine partiprogram i minst tretti år. Likevel ser vi sjeldent noe til kampen for sekstimersdagen med unntak av under parolene på 8. mars. Ønsker SV og Rødt en sekstimersdag, eller anser de den som best egnet til festlige kamprop alla: «Vi vil ha seks, vi vil ha seks, vi vil ha sekstimers arbeidsdag»?
Fremdeles er det mange ubesvarte spørsmål. Hvordan skal sekstimersdagen/arbeidstidsreduksjonen innføres? Hva vil det bety for arbeidsledigheten versus behovet for arbeidskraft? Hvilke helsegevinster vil vi se? Hvordan vil det påvirke norsk økonomi? Hvordan kan det bidra til mer sosial utjevning?
Velgerne er ikke idioter, så det nytter ikke å selge en utopi. Derfor må arbeidet med å gjøre sekstimersdagen til et troverdig og gjennomførbart prosjekt, begynne nå.
Teksten var på trykk i Klassekampen, mandag 14 oktober.
Bilde: refreshment, march becker, CC BY NC ND 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Hva skjer under Arendalsuka 2021?
Det er mange spennende arrangementer om likestilling, inkludering og mangfold under årets Arendalsuka. Gada har påvegne av Maddam laget en oversikt over arrangementer vi anbefaler […]
Det handler ikke bare om dødstallene
Det siste året har jeg viet utallige timer og twittertråder til å diskutere korona. Grunnen til at jeg ikke klarer å tie stille, er at […]
Strålende flott innlegg! :) Veldig enig med deg for øvrig. Det er veldig mye god politikk på venstresiden. Men det er så mange dårlige politikere som står i veien for den gode politikken… Veldig mange politikere som er mer opptatt av å oppnå “makt” heller enn å kunne ta ansvar og gjennomføre sin politikk. Mange som er opptatt av å få en tittel for å kunne briljere og slå seg på brystet med heller enn å kunne gjøre noe for de mange tusen de representerer.
Kjempebra innlegg! elt enig i alt du skriver, og tror ikke det nødvendigvis må være så vanskelig å få til heller. Jeg tror veldig mye kunne vært gjort hvis fagbevegelsen hadde hatt et større fokus på dette. De ansatta på LO sine kontorer har allerede en tariffavtale som gir dem 35 timers arbeidsuke fra mai til september, og kortere dager, dette bør kunne utvides til å gjelde hele året, og flere grupper. Eller det går ann å starte med å gå hjem en halvtime tidligere på fredagene f.eks. og så utvide til å gjelde flere dager. Små grep som dette inn i tariffavtalene vil ikke nødvendigvis innebære veldig store kostnader for arbeidsgivere, men dersom de legges oppå hverandre over tid kan vi nå langt.
1)
Hvordan har en tenkt å finansiere velferdsgodene når alle jobber merkbart mindre?
2)
Hvis en ikke klarer å kombinere morsrollen og karriere, kanskje det er på tide å velge bare én av dem?
Takk for det Bente. jeg tror at hvis fagbevegelsen, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen går sammen og flere av partiene setter det på dagsorden, så er det kanskje håp. Men nå ser det ut til at vi har fått en regjerning som vil liberalisere arbeidsmiljøloven og skape stadig mer vekst. er det mer vekst og privat forbruk vi trenger? kommer mer vekst og et mer konkurranseorientert samfunn gjøre oss lykkeligere? jeg tror ikke det. Jeg håper at venstresiden klarer å bruke tiden frem til neste valg til å bygge allianser, styrke partiene og finne frem til noen vinnersaker som både er sosialistiske og som potensielt kan få støtte av det brede lag av befolkningen.
Takk for det Andreas. det kan nok hende at SV har opplevd en del slitasje iløpet av tiden i regjering. Vi får håpe at årene som kommer kan brukes godt til å finne tilbake til røttene.
Malin: Hvis SV har opplevd “slitasje i regjering” så kommer det som følge av dårlige politikere, gjør det ikke? Igjen, god politikk, usle politikere som er mer opptatt av makt, status, enn de er av å representere, gjennomføre politikk. Når man kaster freds-delen/anti-krigsdelen av hele partiprogrammet til side til for å bombe og drepe barn og andre uskyldige i fremmede land, da er det politikerne som det er noe i veien med, ikke politikken. Vi får håpe at Ap, SV og Rødt får røsket godt om i rekkene sine. Gjerne få frem litt flere kvinner. Men så lenge det er litt flere folk med vett i hodet heller enn fehoder som er opptatt av makt så er jeg fornøyd. Og ja, jeg vet vi ikke er enige. Men da setter du et premiss: det hjelper ikke at man har feilfrie politikere med feilfri politikk som fører landet, folk går lei av feilfri politikk. I så fall ville det være en enorm omrokkering i alle partier til en hver tid. Det er det ikke. Folk går ikke lei av god politikk. Folk går lei av dårlige politikere.
Påfallende at forfatter velger å besvare de positive kommentarene, og totalt overse den ene kritiske kommentaren. Det er et spørsmål som burde stå høyt oppe på listen når man skal vurdere sekstimersdagen. Hva vil det si for samfunnet hvis alle skulle jobbe 20% mindre for samme lønn? Selskaper ville da måttet ansette (minst!) 20% flere mennesker for å få gjort den samme jobben, folk hadde ikke blitt 20% mer effektive bare fordi de fikk halvannen time ekstra fri om dagen. Hva slags påvirkning ville dette hatt på AS Norge?
Når det er sagt, så tror jeg Crvena misforsto forfatter på punkt nummer 2. Poenget er vel neppe at kvinner burde velge enten det ene eller det andre (fordi svært mange kvinner velger å la morsrollen få prioritet over karriere og jobb), men at det “alltid” er kvinner som tar dette valget. Det skjer så godt som aldri at det er mannen som går over til deltidsstilling. Noe som ikke er så rart, rent økonomisk sett. Selv tjener jeg over det dobbelte av min kjære, og det ville vært en mye større økonomisk belastning på vår familie dersom jeg skulle jobbet deltid enn om hun skulle gjort det (nå jobber vi fulltid begge to).
Hei Jørgen. i siste del av innlegget mitt skriver jeg: “Fremdeles er det mange ubesvarte spørsmål. Hvordan skal sekstimersdagen/arbeidstidsreduksjonen innføres? Hva vil det bety for arbeidsledigheten versus behovet for arbeidskraft? Hvilke helsegevinster vil vi se? Hvordan vil det påvirke norsk økonomi? Hvordan kan det bidra til mer sosial utjevning?” som du ser stiller jeg en del av de samme spørsmålene som du stiller, i dette innlegget. jeg mener at sekstimersdagen kunne gjort noe med en del sentrale utfordringer vi har. derfor er det all grunn til å studere alle aspekter av hva sekstimersdagen vil innebære blant annet for samfunnsutviklingen. hvis utredninger og analyser av dette viser at sekstimersdagen ikke er realiserbart, er det en ærlig sak, men da burde snart sv, mdg og rødt ta det ut av sine partiprogrammner og slutte å rope etter sekstimersdag i festtaler og på 1.mai og 8.mars.
Akkurat det er jeg helt enig i, det er veldig lett å anklage f.eks. FrP for å være populistiske, men for å være ærlig så er en slik fanesak som dette minst like populistisk. Å tro at politikere skal slutte å fremme populistiske saker bare fordi noe så irriterende som forskning viser at det de mener er feil, vel, det har jeg sluttet med for lenge siden…
ja nå mener ikke jeg at populisme er noe skjellsord. en definisjon på populisme er: Populisme er en betegnelse på en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til “folket”, som motsetning til “eliten”. Populisme er blitt knyttet til både venstreorienterte og høyreorienterte partier, samt sentrums- og bondepartier.
og i grunnen synes jeg godt at venstresiden kunne vært langt mer populistiske. sekstimersdagen kan være en slikt tiltak, men som jeg skriver i dette innlegget er ikke velgerne idioter. derfor må vi også vite om/at sekstimersdagen er gjennomførbart hvis det finnes politisk vilje.
@Jørgen
Det er nok av kvinner som blånekter mannen ett sekund mer foreldrepermisjon en hva lovverket pålegger mannen å ta ut. Samme gjelder arbeidstid utenfor hjemmet. Den absolutte majoriteten av kvinnene gnåler på mannen for at han skal jobbe mer og tjene mer slik at hun kan være mer hjemme.