I forrige utgave av Morgenbladet skrev Civita om habilitet. Siden jeg syntes det ble trukket noen overdrevne enkle slutninger der, skrev jeg et innlegg om det. Dette står på trykk i denne ukas Morgenblad. 

Tenktetanken Civita, denne gangen ved Torstein Ulsrød, utviser svært dårlige evner til analyse i Morgenbladet 2.-8. august.

Saken omhandler regjeringens forhold til habilitet. Jeg er rørende enig i at habilitetsspørsmålet er meget sentralt i et velfungerende demokrati. Derimot så er det slett ikke slik, som Ulserød insinuerer, at flere oppslag om habilitet betyr at det er et større samfunnsproblem. Det betyr bare at mediene har fått øynene opp for dette.

Videre skriver kronikkforfatteren at det er et problem at det stadig oftere blir utredet om det er et habilitetsproblem i en sak. Det blir litt vel enkel matematikk å hevde at flere habilitetsvurderinger gjør at vi trenger regjeringsskifte? For det første er det ikke mulig å utledet at flere vurderinger betyr tettere bånd. Dessuten tror jeg de fleste vil syntes at det er svært positivt at politikere får sin habilitet vurdert. Om jeg skulle våget meg på noen hypotester, ville jeg heller trodd at Bondevik II-regjeringen hadde færre vurderinger fordi det ikke var så mye fokus på habilitet da, jf Ulserøds egen henvisning til økt medieinteresse på feltet. Om man skal legge vondviljen til, kan det i verste fall bety at den borgerlige regjeringen ikke var opptatt av å få sin habilitet vurdert, og heller satt med kortene tett til brystet, for å trekke en like tåpelig slutning som Ulsrød gjør.

I april i år ble det kjent at Høyres samferdselspolitiske talsmann viste seg både å ha glemt å rapportere inn sentrale verv (visepresident for lobbyorganisasjon for bompenger) og at vedkommende har vært saksordfører i Stortinget for et veiprosjekt hvor vedkommendes i kone fikk i oppdrag å levere administrasjonstjenestene til dette selskapet. Som Ulserød selv skriver: Det er ikke slik at reglene for habilitet plutselig har blitt mye vanskeligere. Og jeg vil gjerne legge til: Det er heller ikke slik at de vil bli enklere for Høyre å håndtere dersom de kommer i regjering.

Jeg mener den største utfordringer når det gjelder habilitet i dag, er politikere som hopper over til kommunikasjonsbransjen, hvor de tar seg godt betalt for å dele informasjon, kunnskap om Stortingets indre liv og ikke minst sitt nettverk. Dersom Ulserød er opptatt av habilitet, kan han bli med meg på følgende krav:

Det bør være tindrende klart hvem som betaler for påvirkning og hvem som utfører dette. For meg er det helt ubegripelig at vi skal ha et samfunn hvor retorikken skal vinne valg. Det bør derfor være

 1) full åpenhet om hvor mye penger politiske partier, interesseorganisasjoner og selskaper bruker på kommunikasjonstiltak

Dette vil feks synliggjøre hvor mye oljebransjen bruker å skaffe seg tilgang til politikere, i motsetning til den summen naturvervorganisasjonene har mulighet til.

2) full åpenhet om hvem som er lobbyister og hvem de jobber for

Dette er den gode gamle øvelsen om å vise hvilken hatt man har på seg. Sykepleiere, byråkrater og butikkmedarbeider klarer fint å være profesjonelle i jobben sin. Det bør også kommunikasjonsfolket klare. Fordi det er mange som ansettes i kommunikasjonsbransjen nettopp på grunn av sitt nettverk, bør det være tydelig hvem som jobber med hvilke saker.

 3) ta adgangskortet til folk som har sluttet

Det er helt vanlig prosedyre å levere tilgangskort når man forlater en arbeidsplass. Så hvorfor i alle dager har tidligere stortingsrepresentanter tilgang til Stortinget på livstid? Dette må da være en anakronisme som ved en feiltagelse ikke er fjernet?

Jeg håper Civita fremover vil være litt mindre opptatt av paragrafer og lek med tall. At alle partier er opptatt av habilitet kan sikre gode kjøreregler i Stortinget og bedrer forutsetningene for demokratiske avgjørelser.

 _MG_3750 | Richard Busch| CC BY-NC-SA 2.0