Jeg reiser alene del 1: Sommertabu
De av dere som kjenner meg, eller har fulgt meg på Maddam, vet at det er få ting jeg mener man ikke kan snakke om. Men; konformiteten har også satt sitt preg på meg. Nylig oppdaget et, i hvert fall for meg, hittil ukjent tabu: Å reise alene på ferie. Siden de færreste gjør det, eller hvert fall snakker om det, kommer her en oppsummering av fordeler og ulemper. I tillegg laget jeg min egen lille studie over hvem som ser lykkelige ut på ferie og resultatene kommer i eget innlegg senere, nærmere bestemt torsdag. Her er det resultater som kan revolusjonere tradisjonelle reisevaner!
Ingen reiser alene?
Jeg kjenner faktisk ingen som har reist på ferie alene. Med unntak av backpackerne, og noen som har tatt noen dager ekstra alene i forbindelse med en jobbreise eller har jeg hittil til gode å høre om noen som har reist på ferie alene. Man reiser primært med en partner, venner, kanskje en kollega. Og vi kjenner vel alle til historier der ferien har endt med samlivsbrudd, evig uvennskap og drama på jobben. Men i praksis gjelder følgende regel; heller det enn å reise alene.
Jeg elsker museer, gallerier, og andre severdigheter. I tillegg tar bøker, fortrinnsvis med en link til stedet jeg skal, en stor plass i kofferten. På bakgrunn av dette må jeg innrømme at jeg mange ganger tidligere har ønsket meg flere timer på et museum eller alene-tid på en fortauskafe i et varm strøk. Og her var muligheten!
Billett ble bestilt. Og jeg skjønte ikke før folk spurte hva jeg skulle i ferien, at det egentlig er veldig, veldig rart å reise alene. Hva skulle jeg si? Jeg kunne jo selvsagt ha løyet. Det ville vært en smal sak å dikte opp en gammel venninne, men det føltes litt feil å dikte opp en god venn i voksen alder. Jeg kunne selvsagt si at partneren min skulle bli med, men jeg ville helst ikke innrømme, ikke engang for meg selv, at jeg syntes det var flaut. Så jeg valgte et alternativ jeg ikke trodde var mulig; Jeg fortalte det ikke til noen. Det gikk overraskende lett. Da jeg satt på flyet til Utlandet, var det kun ett menneske i hele verden som viste hvor jeg skulle.
Fordeler og ulemper
Første fordel: sjåfør til flyplassen. Siden også partneren min nok syntes det var stusselig at jeg skulle dra alene, ble jeg kjørt. Det er unektelig ganske deilig, for ikke å snakke om veldig hyggelig.
Jeg har reist mye både med venner og i tosomhet, og la meg si det sånn: Absolutt alt med innsjekk, sikkerhet, tax-free (fravær for min del), var en sikker vinner alene. Ingen som er stressa, ingen som har glemt noe, ingen som blir sure når flyet er forsinket. Me, myself and I satt fordypet i en bok.
Allerede på flyet oppdaget jeg noe som kom til å prege turen alene: Man blir veldig mye mer oppmerksom på menneskene rundt seg. Det første som slo meg var at det er utrolig mange enfoldige samtaler blant tosomheten. Godt inn i andre timen var jeg dritt lei av gnålet til naboene om hvor deilig det skulle bli med rødvin. Seriøst, vi har rødvin i gamlelandet også. Og er virkelig familiebilder og bilder av hunden så interessant å prate om? Det lykksalige var at jeg fant noen ørepropper, og kunne vende oppmerksomheten tilbake til boka. Lykkelig over at flynaboene ikke var mine reisevenner. Og med en erkjennelse av at jeg kjenner opptil flere som kunne hatt omtrent samme, uinspirerende samtale.
Jeg kom frem da det var mørkt. Da jeg i ukjente gater trasket sulten og alene på leting etter et spisested, lurte jeg faktisk på om dette var så lurt. Burde jeg sjekket om dette var et område jenter gikk alene om natten? Jeg speidet like mye etter hvem andre som var ute som etter spisested. Det pinlige er at klokka ikke engang var 22. Men; Ingen damer alene. Ja, ja, tenkte jeg, håper i så fall jeg bare blir ranet og ikke noe verre.
Neste utfordring: Spise alene. Jeg hadde fulgt hotellets anbefaling av restaurant, noe jeg aldri gjør ellers. Da jeg kom frem etter noe som virket som en ganske lang tur (ti minutter på ukjent sted i mørket når man er litt usikker er veldig mye lenger enn ti minutter på vei til jobb hjemme, for å si det sånn). Jeg mumlet ”Har du bord ledig”. Servitøren ropte: ”Bare for èn?”. – Eh, ja.
Ulempe: Man får alltid de små bordene når man er alene. Noen ganger får man jo de også når man er to, men da er det tross alt en viss sjanse for at man får noe større om det ikke er fullt. Jeg liker 4-mannsbord, uten at jeg kan forklare hvorfor. Det burde jo være god plass, der jeg satt alene. Riktignok med en bok på bordet. Så til vinen. Det var for shabby å ta en flaske alene, så det ble glass.
Det som var en utfordring, var: Hva skal man se på? Maten? Servitøren? Stirre tilbake på nabobordet? Jeg trakk frem boken, men det gikk bare bra frem til maten kom på bordet, så måtte den ned i sekken igjen. Løsningen ble både denne kvelden og senere å konsentrere seg om sitt eget bord. Stirring på servitøren og i lokalet for øvrig førte bare til forvirring. Servitørene lurte på om jeg skulle ha noe når jeg bare stirret, og når jeg faktisk skulle be om noe, ble jeg oversett. Men jeg ble faktisk veldig god på å spise alene utover i uken, og de siste middagene alene syntes jeg bare var deilig. Spesielt må jeg får fremheve at drikkepauser eller middager inntatt med utsikt var en fin opplevelse alene. Da får man virkelig sett utover og man nyter det på en helt annen måte enn i samvær med andre. Det er akkurat som alle sanser forsterkes og rettes mer utover, både mot opplevelser og andre mennesker.
Oppsummert
Faktisk var det utrolig mye som var deilig å gjøre alene. Museer og gallerier uten masse forhandlinger om hvilket og hvor lenge var en drøm. Lange inngangskøer er faktisk er fordel når du er midt i en bra bok. Og apropos det: Jeg elsker å lese på ferie. Og det er masse tid til det når man er alene! Å finne en fantastisk park på vei til det historiske museet, og da ta seg tid til en lesepause før dagens aktiviteter har begynt, skaper minneverdig øyeblikk.
Ellers på fordelsiden kan jeg nevne fravær av timer i (for meg) kjedelige og dyre butikker, ingen diskusjoner om spisetider og –steder og stå opp og legge seg akkurat når det passet var fint. Det var faktisk skikkelig ferie, det!
Av ulemper burde jeg sikker skrevet savnet etter folk og da spesielt min partner. Men jeg savnet faktisk folk i så liten grad at jeg gjennomgående stakk nesen i boken når noen kikket i min retning. Selv på flyet hjem hadde jeg ikke fått nok av meg selv og ignorerte mine flynaboer i så stor grad at de på slutten av turen snakket til meg på engelsk (jeg var derimot ikke i tvil om at de var nordmenn og trøndere. Som i tre timer i strekk hold det gående med jabbing om alt og ingenting).
Det er nå allikevel en sikkerhet i å reise flere. På vei hjem ble jeg veldig nervøs for å forsove meg. I tillegg sjekket jeg saldoen flere ganger i løpet av turen, noe jeg aldri ville gjort i følge med noen som har høyere grense på kredittkortet enn meg. Jeg var litt syk den ene dagen, og sov hele ettermiddagen. Da klokken nærmet seg midnatt, var det litt stusselig å kravle seg ut av senga for å kjøpe mer vann og en burger. Reisefølge er altså en god forsikring.
Et knappeproblem
De siste dagene følte jeg med både trygg og komfortabel. Men det vidunderlige selvstendigheten har også en bakside. Siste kveld var jeg ute på vandring, og hadde trasket langt både i gater og på et museum. Etter et bedre måltid hadde jeg bestem meg for å gå hjem, en tur jeg estimerte til over en halvtime. I det jeg skulle til å starte turen, oppdaget jeg at jeg hadde mistet en knapp i skjørtet, som gjorde at turist-outfitten var veldig mye mer utfordrende enn planlagt. Javel, da får det bli toget hjem. Nede på stasjonen oppdaget jeg at billetten var på hotellet. Jeg gadd bare ikke kjøpe ny billett, og gikk hjem i stedet. Hele veien følte jeg at folk stirret, og jeg syntes rett og slett det var ganske ubehagelig.
Hjemme på hotellet innså jeg at det knapt syntes at knappen var borte. Men reisepartner hadde jeg sannsynligvis fått avklart det på et veldig mye tidligere tidspunkt. Samtidig ville jeg nok ikke vært så ukomfortabel i utgangspunktet. Jeg er ikke spesielt trygghetssøkende i utgangspunktet, men jeg kan se for meg andre jeg kjenner som ville blitt ganske stresset av situasjonen.
Det var primært aktiviteter på dagtid som var den største fordelen med å være alene. Jeg savnet ikke noen på kveldene. Hjemme igjen har jeg allikevel tenkt at å dele en flaske vin til middagen, dele skikkelig god stemning på en irsk pub eller bare spille kort i timesvis fordi det er morsomt, er gode minner fra ferie med både partner og venner. Riktignok gjorde fravær av dette morgenene enklere og det ble mer tid til boklesing. Det er allikevel en del av det å feriere med andre som jeg setter pris på.
Ferie alene igjen?
Vel hjemme fra min alene-ferie kan jeg ikke si annet enn at jeg har hatt det veldig bra. Kanskje det fremover blir museumsferier alene og heller hytteturer med gode middager med partner og venner? Sannsynlig vis ikke, for jeg er fortsatt glad for at ingen vet at jeg var på ferie alene , og kommer heller ikke til å fortelle det.
Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du ville tenkt om noen i din nærhet hadde reist alene. Om moren din hadde reist uten din far/sin nye mann? Om en venninne hadde latt mann og barn være på hytta for selv å ta en dannelsesreise til Roma? Kunne du selv vurdert en ferie alene?
Bildene er mine egne.
Om forfatteren
Marie
Jeg er 29 år, og har gjort mye forskjellig. Jeg elsker å høre på P2, liker å klatre og er nysingel, nyansatt og nyoperert (laser på øynene, ikke lenger brilleugle!) Jeg har fagbrev som hjelpepleier, men jobber på kontor.
Related Posts
-
Guide til en kvinnehistorisk Norgesferie
Bildet viser fjellkjeden Reinebringen i Lofoten (Foto: Unsplash / Ferdinand Stöhr) Denne sommeren ser det ut til at vi blir i Norge. Heldigvis begynner kulturlivet å […]
“Free the nipple” – sommerspesial
Tidenes beste start på sommeren! Her har det vært tjue pluss siden mai, og jeg husker ikke sist jeg gikk med langbuksa. Noe av det […]
Jeg reiser alltid alene. Men er nok mer kontaktsøkende enn deg, syns ikke det er nødvendig å dra til NY for å lese fem bøker. Men man får lettere kontakt med folk ved alenereising, og slipper som du skriver alle de endeløse førhandlingene. Les Lin Yutangs bok “Smilets filosofi”, der han sier at man a) aldri skal planlegge en reise og b) alltid reise alene.
alt godt
Takk for kommentar Dagfinn! Jeg har tenkt tanken selv, det er jo kanskje litt sært å reise langt av sted for å lese haugevis med bøker. Men for det første så leser jeg ofte litt andre bøker når jeg er på ferie. Det gir meg ro til å lese både dokumentarer og historie, og en ekstra glede når jeg kan oppsøke steder som er forbundet med dette. Og jeg har nok fått en overdose av det sosiale livet. Før ble jeg kjent med folk på vei til butikken. Nå syntes jeg ofte samtaler likner på ting jeg har snakket om før. Og det gjør at ferie fra det sosiale også er noe jeg liker med ferie.
Jeg skal sjekke ut Yutang. Var allerede litt nysgjerring, han siteres mye i Torbjørn Færøviks “Kina – En reise på livets elv”. Og ja; jeg har vært på ferie i Kina :-)
Jeg reiser også en god del alene. Det er sjelden jeg savner selskap – og man kan jo alltids bli kjent med noen der man er.
Men Miami Beach var faktisk et slitsomt sted å være alene. Der var det ikke bare merkelig at noen satt på et kafebord og leste bok alene, man syntes åpenbart litt synd på Viggo Venneløs, så flere ukjente syntes det var helt naturlig å sette seg ned eller innlede et lengre forhør…
Jeg reiser alltid alene og synes det er fantastisk flott. Man blir gjerne litt eksluderende når man reiser i selskap og man har ofte en reiseplan som ødelegger for de virkelig morsomme spontane eventyrene man plutselig kan finne seg midt i hvis man kan gjøre akkurat hva man vil. I tillegg kan man legge reisen til plasser der ikke alle er komfortable med å dra, som f.eks. Iran. Reis alene, det anbefales!
Det er helt herlig å utforske fremmede byer på egen hånd. Man kan tusle for seg selv, titte på folk, sitte med en bok og bare nyte det å være på et nytt sted. Min pappa har reist mye alene, jeg har søsken som har gjort det, og jeg har gjort det selv. Syntes det beste er å reise sammen med noen, men jeg pleier alltid å legge inn litt alenetid hvis jeg er på tur med andre. Noen timer eller en halv dag i eget selskap (kommer an på lengden på reisen). Det er herlig. Jeg var lenge singel og har også gjort mye aleneting i hverdagen. Spise ute alene med en bok er ikke merkelig for meg, kinobesøk kan gjerne gjøres alene, for ikke å snakke om museer eller andre ting. Selv om jeg trives best med selskap, liker jeg mitt eget veldig godt også:)
Her er det tydeligvis mange som har gode erfaringer med å globetrotte rundt alene. Vet alle rundt dere at dere skal reise alene? Hva har reaksjonene vært på det? Og jeg blir betrygget av at det er flere enn meg som trives såvidt godt i eget selskap!
Jeg har også reist på flere ferier alene. PÅ et tidspunkt i livet blir det rett og slett enklere enn å prøve å få med seg noen. Enkelte ganger har jeg reist ut alene med plan om å møte kjente noen dager i destinasjonslandet og så reist videre alene, andre ganger har jeg reist helt alene. Det er ofte lett å komme i kontakt med folk om man ønsker, så det å reise alene gjør at man kan tilpasse sosiale aktiviteter til egne behov.
Eneste gang jeg har savnet følge var på pub i Irland, jeg har en lei tendens til å ende opp i puber med klientell som ikke er så kontaktsøkende eller som jeg ikke søker mot, så det kan bli litt stusslig. Men ellers har jeg kost meg i eget selskap.
Tror helt sikkert at det blir variasjon i mine reiser fremover, at det blir noen sammen med venner, kolleger, partner og noen alene. Av og til er det greiest slik.
Jeg har heller ikke vært redd for å si at jeg skal på tur alene. Man får ofte en bemerkning eller to, men oftest av den mer positive sorten som “så kult at du tør”.
Jeg leste en artikkel i Aftenposten Reise i dag om hvordan det å reise har blitt “upersonlig og banalt” som konsekvens av den økende graden av industrialisering og kommersialisering i reiselivsbransjen, og at vi nå reiser for å “løfte våre egne små egoer”, ikke fordi vi er interessert i å bli kjent med verdens folk.
<br>
På en måte følte jeg meg litt truffet av ordene til Larsen fordi jeg bestandig er på utkikk etter det tilnærmet billigste reisealternativet og derfor bidrar til å skvise ut de små aktørene, men at mine reiser er upersonlige og banale fordi jeg ikke kjøper dyre personaliserte pakkereiser er jeg ikke med på.
<br>
Rolf Forsdahl i Virke hevder i samme artikkel at “egenartede, personlige reiseopplevelser alltid vil koste mer”. Dette er bare sprøyt. Enhver som har reist litt og vet å arrangere egne reiser vet at ingenting kan bli mer personlig enn å bo i en jurte hos en mongolsk familie eller feire nyttår med venner i Japan. Selv uten et internasjonalt kontaktnettverk kan alle ordne egenartede og personlige reiseopplevelser gjennom f.eks. Couchsurfing eller Hospitality Club.
<br>
Couchsurfing er også en flott måte å møte hyggelige mennesker på for oss som reiser alene uten at man nødvendigvis trenger å bo hjemme hos folk. Ingenting er som å møte lokale mennesker som kan vise deg rundt og ta deg med på plasser du aldri ville ha funnet ellers.
http://reise.aftenposten.no/reise/–Det-a-reise-har-blitt-upersonlig-og-banalt-48509.html
Takk blablabla. Bra tips både når det gjelder artikkel og måter å reise på.
Takk til Mari også. Kanskje dette rett og slett ikke er så tabu som jeg trodde?
Syntes forresten det ser ut til at mange av alene-ferierende er veldig sosiale og ønsker å komme i kontakt med folk. Litt festelig at det kanskje er de mest sosiale som reiser alene?
Marie
Jeg reiser gjerne på ferie alene! Har gjort det både før og etter jeg fikk mann og unger. Men jeg var ikke klar over at det var tabu? Er det det? Jeg får alltid høre at jeg er så tøff som reiser alene, så jeg har ikke kommet på tanken om at det er flaut. Dersom mutter’n skulle funnet på å ta seg en feire alene, skal jeg applaudere høyt og lenge! Jeg tror flere burde begynne å feriere alene, særlig foreldre med hjemmeboende barn. Det gjør så utrolig godt å være for seg selv en ukes tid uten det fellesskapet man vanligvis er en del av.
Før jeg fikk familie var jeg veldig sosial når jeg reiste alene på ferie, men nå er det nok motsatt. Med mann og fire unger hjemme er det herlig å holde kjeft og slippe prating i en uke. Det eneste jeg misliker er å spise middag (lunsj derimot er ok å spise alene) eller sitte på cafe alene om kvelden. Så det unngår jeg. Spiser heller på hotellet, og fyller kveldene med teater eller bok. Jeg planlegger allerede neste års aleneferie!