Blogg blir bok. Det har vi blitt vant til nå i 2013. Susanne Kaluza laget bok om hvordan barn kan få treretters lunsj i boks, Fotballfrue har laget bok med bilder av maten hun spiste i løpet av et år og Linnea Myhre skrev om all maten hun ikke greide å spise på grunn av depresjon og spiseforstyrrelser. Det nye er at denne gangen er det antibloggen som blir til bok, en artig vri.

Den falske bloggeren

I motsetning til rosabloggerne, eksisterer (dessverre) ikke antibloggeren Magnhild. I alle fall ikke i virkeligheten. Det viser seg at det er Guri Idsø Viken og Johanne Sæterbakk som skjuler seg bak det mystiske bildet av kvinnen med sort hatt og sigarett på www.antibloggeren.com . Magnhild er dermed allerede som en romankarakter å regne, og i høst kommer endelig boken om henne. Jeg fikk den gratis og gikk løs på den i sommerferien da jeg trengte en pause mellom bind 1 og 2 av Knausgård.

 Holder den det den lover?

Magnhild (30), utdannet økonom fra både BI og UiO, er mellomleder i direktoratet for forvaltning og IKT. Bokomslaget lover meg innsikt i direktoratet der Magnhild jobber, barene hun henger på og mennene hun har pult. Videre får jeg vite at jeg dessverre også får møte hennes formeringsbesatte venninner fra hjembygda, kolleger med masai-sko og sitrusallergi, pretensiøse medievitere og en litt for forelska partysvenske. Ellers skal det for det meste gå i sex, fyll og offentlig forvaltning. Boka holder det den lover og den er veldig underholdende.

Kjønnsrollemønstre

200 svært lettleste sider går fort unna en ettermiddag på hytta. Dette er ikke tungt stoff, men noe annet er heller ikke å forvente av en bok som hevder å være ”en chick lit-roman for deg som hater chick-lit”. Det er utrolig befriende å lese om Magnhild! Hun er svært selvsikker, synes stort sett at alle andre burde skjerpe seg og hun bryter med så å si alle klassiske kjønnsrollemønstre. Hun bryr seg ikke om interiør, kos, hygge, hjemmebakst, barn, familie eller hudpleie. Hun er derimot opptatt av karriere, sex, og stilige sko. Hun røyker som en skorstein, ser på porno, sover ikke over etter one-night-stands, drikker brunt brennevin og jobber overtid.

 

Magnhild vil ikke ha barn, hun vil ikke ha kjæreste, hun vil ikke være en del av kultureliten som ser på smal film og ler hånlig av Paulo Coelho og hun trives ikke på jobben i direktoratet der det er alt for traust og ineffektivt.

Så ørene flagrer

Magnhild er kritisk til alle rundt seg og mener at det de er opptatt av er kjedelig, uinteressant eller pretensiøst. Venninnene som snakker om barna sine, og om at hun burde få seg en mann, får gjennomgå så ørene flagrer. Det samme får alle pretensiøse kulturopptatte som leser bøker av smale forfattere, abonnerer på Aftenposten K og går ut på Kunstnernes hus. Offentlig forvaltning er hun heller ikke nådig mot. Her driver folk rundt mellom avdelingsmøte, kaffepause og fredagskake før de drar for å hente i barnehagen og lar Magnhild sitte igjen og gjøre all jobben. Magnhild jobber gjerne mye, men da vil hun ha godt betalt. I direktoratet kan dessverre de ikke tilby høyere lønn, men de kan skilte med fleksible arbeidsforhold for småbarnsforeldre. Og er det én ting Magnhild ikke planlegger, så er det å bli småbarnsforelder.

Prinsesse-vil-ikke

Magnhild vil ikke ha barn, hun vil ikke ha kjæreste, hun vil ikke være en del av kultureliten som ser på smal film og ler hånlig av Paulo Coelho og hun trives ikke på jobben i det alt for trauste og ineffektive direktoratet. Men hva er det så hun vil? Det er kanskje en grunn til at Magnhild bærer på så mye aggresjon mot omgivelsene. For hun passer ikke inn. Jeg venter hele tiden på at det skal komme frem hva Magnhild egentlig brenner for og hva hun liker utover fyll og sex. Men det kommer ikke. Til slutt slår det meg: kanskje Magnhilds problem er at hun ikke vet hva hun vil? Les og døm selv.