Jeg har altså vært på ferie alene, som jeg skrev i et tidligere innlegg. Alle sanser forsterkes og rettes mer utover, både mot opplevelser og andre mennesker. Her følger oppsummeringen av hvordan folk ser ut på ferie. 

Ved siden av å boklesing, som jeg elsker på ferie, har jeg observert de andre. Det begynte med å observere de andre alene-spiserne. Hvordan ser de ut? Ser de rarere ut enn folk flest? Ser de ensomme og ulykkelige ut? Og hvem ser i så fall mest lykkelige ut ?

De som spiser alene, ser definitivt ofte veldig alvorlige ut. Dette har nok sin naturlige årsak, fordi man ser veldig teit ut om man gliser når man er alene. Jeg la meg til en alvorlig mine, men med et lett muntert preg, så omverdenen skulle se at jeg altså hadde det fint. Siden de som satt alene ikke snakket utover bestillinger, er det vanskelig å vite hva de tenkte. Jeg fantaserte om at de tenkte ut store filosofiske verker. Eller i det minste at de planla noe spennende og livsgjennomgripende. Men ut fra utseende å dømme, så de i grunnen i det store og hele ut som folk flest. Noen litt rare, noen vanlige, noen som så over gjennomsnittlig interessante ut.

På gaten var det jo noen ganger vanskelig å se om noen gikk alene eller i flokk, men av de som så ut som de gikk alene, var det påfallende mange som så veldig glade ut når de snakket i telefon.

De som jeg antar at var par, så ofte veldig sure ut. Av de jeg forsto språket til, virket de fleste samtalene som rent tørrprat. Om par hadde med seg barn, var de enda surere. Dette varierte riktignok noe: Om det var flere enn to barn eller barna var ungdommer, virket de ofte litt blidere.

I par-kategorien fant jeg ett viktige avvik: Par som tok på hverandre og som kysset jevnlig ofte veldig blide. Her gjelder altså ikke regelen om sure par. Det er uvisst om de tar på hverandre og så blir blide eller om de er blide og så tar på hverandre. Jeg vil i hvertfall anbefale litt mer klåing og litt mindre hverdagsprat til de som skal reise i par fremover!

En annen litt overraskende observasjon var at voksne alene med små barn så langt lykkeligere ut enn par med små barn. Om dette stemmer, bør det jo være banebrytende for den konforme måten vi ser på familien på.

De desidert mest fornøyde var venninnegjenger på tur. Generelt så store grupper ofte veldig muntre ut, men jenter på samme alder virket som pratet og lo ustanselig. Guttegjenger virket også ganske blide. I større grupper, fra fem og oppover, var det allikevel ett gjennomgående kjennetegn: Når de andre smilte og lo, var det nesten alltid en som så skikkelig sur ut. Om man skal på gruppetur, bør man altså invitere med minst en som er surere enn seg selv, så man ikke risikerer å bli den sure selv.

Folk med dreads er alltid blide, bortsett fra på flyplassen. Men; mer eller mindre alle er sure på flyplassen.

Avslutningsvis observasjoner av noen internasjonale fenomener: Amerikanere er mer høyrøstede enn andre, det er mange av barnevognkjørerne som er rimelig aggressive og det er virkelig vanskelig for folk å skjønne at det er dumt å fylle hele fortauet i bredde.

Bildene er mine egne.