Skrevet av Marianne Marthinsen, Stortingrepresentant Arbeiderpartiet.

På ungdomsskolen hadde jeg en lærer. En voksen og myndig dame som man helst ville unngå å havne i klammeri med, men som bak et litt hardt ytre hadde en unik evne til å se hva som bodde i hver enkelt av oss elevene. Jeg var en bokorm som akkurat hadde oppdaget voksenlitteraturens magiske, kompliserte verden, og hun ble en utømmmelig kilde til bøker. Hun lånte raust ut fra sin egen bokhylle. Virginia Woolf, Camilla Collet og Amalie Skram. Jeg slukte alt sammen, lot meg fascinere av tragiske kvinnefortellinger og historiske skildringer av kvinneliv, men uten noen evne til å resonnere over hva slags relevans dette hadde for meg – en 15-åring på vei ut verden midt på 1990-tallet en gang.

Noen uker før vi gikk ut av 9. klasse spurte denne læreren meg

– Er du opptatt av likestilling, da?

– Nei, svarte jeg.

– Så du tenker at du har alle muligheter – at du kan gjøre akkurat det du vil?

– Ja, svarte jeg.

– Ja, ja. Det var vel hit vi ville, sa hun.

Det handler om strukturer

Jeg har lenge tenkt at jeg burde sende denne læreren et postkort og si at jeg skjønner mer nå. At jeg som ung, norsk jente hadde alle muligheter til å gjøre som jeg ville med livet mitt, var selvfølgelig riktig. Samtidig tok jeg fundamentalt feil. Det var først som noen år senere, lenge etter at jeg hadde blitt politisk aktiv på grunn av Palestina-saken og miljøkamp, at jeg begynte å se de usynlige kjønnsbarrierene rundt meg. De som har vært utradert fra lovverket vårt i tiår, men som allikevel ligger der som en del av samfunnsstrukturen. Det var rystende å måtte erkjenne at mine mannlige medstudenter antagelig kom til å ha et brattere karriereløp og tjene bedre enn jentene på samme kull. Jeg begynte å se mønsteret i nyetablerte familier rundt meg. Lang permisjon og deltid for mor, og ennå mer jobbing for far for å kompensere for inntektstapet. Statistikken viser at det gapet som oppstår mellom kvinner og menn etter at det første barnet er født, aldri tettes. Det bare blir sånn.

Og nettopp i evnen til å tenke strukturelt om likestilling, ligger forskjellen mellom høyresiden og venstresiden.

At familier velger å trappe litt ned og bruke tid med barna når de er små, er både forståelig og fint. Det er ikke et selvstendig mål at alle foreldre skal være i 100% jobb alltid. For mange gir ikke karrierejaget mening. Det er helt greit. Arbeiderpartiets mål har alltid vært frihet for den enkelte til å velge. Men friheten må være reell. Så lenge nedarvede kjønnsrollemønstre og barrierer finnes, blir det ingen reell frihet av å la ting skure og gå som de alltid har gjort. Skal vi bekjempe gamle nedarvede strukturer som begrenser kvinners rolle, krever det også strukturelle tiltak. Og nettopp i evnen til å tenke strukturelt om likestilling, ligger forskjellen mellom høyresiden og venstresiden.

Perm for pappa

Debatten om pappaperm er bare en liten del av et større bilde, men den illustrerer forskjellen godt. Alle  vet at pappapermen er den aller viktigste forklaringen på at norske pappaer er blant de som er mest hjemme og tar mest ansvar i hele verden. Alle er enige om at det er fint. Og alle vet, innerst inne, at det kommer til å bli færre pappaer i perm dersom ordningen fjernes. Se til bare til Danmark. Det er ikke slik at vi er genetisk disponert for å være mer likestilte her i landet. Pappapermen har påvirket menns holdninger og gitt dem et effektivt våpen i kampen mot bakstreverske arbeidsgivere som ikke skjønner poenget med at pappa må hjem så lenge barnet har en mor. En strukturell, nedarvet skjevhet møtes med et strukturelt virkemiddel.

Alle  vet at pappapermen er den aller viktigste forklaringen på at norske pappaer er blant de som er mest hjemme og tar mest ansvar i hele verden.

Historien gjentar seg

Alle de store likestillingsløftene i moderne tid har skjedd med Arbeiderpartiet i regjering. Høyresiden vært skeptiske tilskuere. Historien gjentar stadig seg selv. Både da vi innførte åttetimers arbeidsdag, tolv måneders fødselspermisjon, full barnehagedekning, makspris i barnehagene, sykepenger og tre måneders pappapermisjon, strittet høyresiden imot. Ofte med henvisning til uforholdsmessig inngripen i den enkelte kvinnes og den enkelte families liv. Forståelsen av at ufrihet blir resultatet dersom vi ingenting gjør, har vært helt fraværende.

Vårt løfte er å ta stadig nye skritt fremover. Vi fortsetter å jobbe for likelønn og flere heltidsjobber. Vi vil ha 40% kvinnelige ledere i staten og statlige selskaper. Vi skal bruke ordningen med tilleggspoeng til utdanninger for det underrepresenterte kjønn. Og ikke minst skal vi fortsette å satse på barnehagene – det kanskje mest kvinnefrigjørende prosjektet i nyere tid. Vi skal rett og slett gjøre det som trengs for at både kvinner og menn skal oppleve faktisk frihet til å velge i sin hverdag.

Og kanskje skal jeg skrive et postkort til den gamle læreren min, også.

Les de andre partiene sine innlegg om likestilling:

Fremskrittspartiet: Frihet og feminisme

Høyre: Når noen slår venninna di

Rødt: Kvinneliv i likestilte Norge

Sosialistisk Venstreparti: Likestilling kommer ikke av seg selv

Senterpartiet: Likestilling – før, nå og framover

Venstre: 100 år med likestilling – likestilling også under soning? 

Klikk her for å få opp alle innlegg om valget 2013

Bilder:

Alle skal med! | Arbeiderpartiet | CC BY-ND 2.0

Marianne Marthinsen | Arbeiderpartiet | CC BY-ND 2.0