Et av mine sterkeste fra barndommens julefeiringer er fra 1989. Det var året jeg hadde fylt fire. Da vi kledde på oss finstasen på julaften, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at moren min var kledd i en smoking. Visstnok laget for kvinner og kjøpt inn på Oslos vestkant, men jeg brast i gråt da jeg skjønte at jeg ikke kunne snakke moren ut av dette absurde klesvalget. «Mamma du er jo ikke gutt!», ropte jeg mens jeg smalt med døren.

I dag hevdes det at skandinavisk design reflekterer nettopp idealer som likhet og likestilling. Minimalisme, renhet, komfort, funksjonalitet og androgynt er stikkord som hefter ved den nordiske stilen. Da den verdenskjente stilbloggeren Scott Schuman, mannen bak bloggen The Sartorialist, besøkte Sverige for noen år siden, skal han visstnok ha sagt at han kunne fotografere de samme jeansene og tøyskoene tusenvis av ganger mens han var i Stockholm.

«Kvinnene kler seg nesten som menn i dette landet.» Det får jeg ofte høre fra utenlandske gjester etter at de har vært i Norge en stund. Og hver gang reagerer jeg på samme måte – med et nærmest innøvd forsvar: Jeg forklarer brydd at kvinner i Skandinavia må kle seg slik for å kunne arbeide, og ikke minst må vi forholde oss til været her i nord. Flagrende og lette gavanter er ikke forenlig med den moderne kvinnens liv eller med været her i nord. Deretter skryter jeg litt av våre rause permisjonsordninger og høye andel kvinner i arbeidslivet, før jeg understreker at norske fanger går fritt rundt og dyrker økologiske grønnsaker i skjærgården. Så det så. Jeg fremhever likestillingslandet Norge som forsvar for norske kvinners klesstil. I forsvarstalen ligger det også innbakt en (mer eller mindre) subtil kritikk av likestillingsmangelen i mine gjesters hjemland.

Arbeidsantrekket mitt på fredag. Legg merke til de rosa neglene.

Det er jo vanskelig å løpe til jobb i høye hæler, og upraktisk å måke snø i skjørt og pelskåpe

Likestillingens sentrale posisjon i samfunnet her i landet har gradvis bidratt til å utvide kjønnsrollene våre. De engang strenge rammene for kjønnet identitet og uttrykk er tildels gått i oppløsning, om vi sammenlikner oss med generasjonene før oss.  Men vi er ikke frie fra føringer. Allerede som barn blir vi strekt preget av kjønnsroller – noe som definerer oss gjennom livet mer enn mange av oss vil innrømme. Sosial status og identitet kommer også til uttrykk gjennom klærne våre. Antrekkene våre forteller omverdenen om personlig smak, kjøpekraft og gruppetilhørighet. Selv hører jeg nok hjemme i gruppen med de litt kjedelige. Høyt utdannet, i slutten av 20-årene, praktisk og enkelt og litt hipster når vi våger. I min gruppe er vi tusenvis bare i Oslo.

Ikke alltid så likestilt

Vårt rykte som likestilte og klasseløse er en ganske ny konstruksjon. Etter andre verdenskrig vokste det frem et sosialdemokratisk likehetsideal i de skandinaviske landene – målet var at alle skulle bli middelklasse og dermed like. I denne perioden var kvinnens plass fortsatt i hjemmet, og den økonomiske politikken ble basert på at familier skulle ha én inntekt. I ettertid har epoken blitt kalt for husmorparadiset. Med mor som hjemmearbeider ble skillet mellom kvinner og menn også større i klesveien enn hva det hadde vært tidligere.

Med velferdsstatens fremvekst var det snart behov for hele den voksne befolkningen i arbeid – ikke bare halvparten, som hadde vært idealet på 1950-tallet. Det ble behov for kvinners arbeidskraft i velferdsstatens nye institusjoner.  Men ikke før på 1970-tallet inntok norske kvinner arbeidslivet for fullt.  Utover 60- og 70- tallet ble skillet mellom kjønnene mindre både i klesveien og i samfunnet. Det er jo vanskelig å løpe til jobb i høye hæler, og upraktisk å måke snø i skjørt og pelskåpe. Kvinners klær liknet mer og mer på menns arbeidsklær, og frigjøringens tid var kommet.

Det er neppe tilfeldig at H&M ble født i Skandinavia.

Det skjedde mange endringer både i samfunnet og i klesveien utover 1970-tallet. Forskjellene mellom generasjonene økte, mens ulikhetene mellom menn og kvinner ble mindre. Min mormor brukte for eksempel aldri bukser som voksen, mens min mor matchet min far i dongeri og busserull.

På 1980-tallet var det mannens klær som seilet opp som vinneren. Seilersko, olabukser, herreskjorter og buksedresser preget motebildet for begge kjønn. Det var mennenes nøkkelplagg, buksa og skjorta, som ble den nye folkeuniformen. Det kan være mange grunner til dette som at det er mer praktisk med bukser enn skjørt– men hei, vi damer kler oss jo fortsatt i både upraktiske og ubehagelige klær– særlig når det er fest. Så man kan jo spørre seg hvorfor det ikke er mer akseptert for menn å gå med klær som i dag er forbeholdt oss kvinner.

I tråd med det sosialdemokratiske likhetsidealet har det vært svært viktig å demokratisere mote i Skandinavia. Alle skal ha tilgang på de nyeste trendene. Det er neppe tilfeldig at H&M ble født i Skandinavia. Bare i Norge har forbruket av klær fordoblet seg siden 1980-tallet, mens prisene er halverte. Tilgjengeligheten av moteriktige klær, et enormt markedsføringsprosjekt kombinert med en sterk kjøpekraft, gjør at mange av oss blir seende ganske like ut.

Det er fristende å tegne opp et bilde av likestillingsparadiset for utenlandske gjester.

Det blir for enkelt å hevde at vi i Skandinavia ikke viser hud og former. Likevel har vi nok en annen terskel for å betrakte noe som «vulgært» enn mange andre. Det virker å være slik at man kan gjøre hva som helst dersom man gjør det riktig, men her er terrenget ullent og reglene uklare. Hva som til enhver tid er spillereglene for hvordan man skal vise hud og pynte seg, er ingen eksakt vitenskap.

Det er fristende å tegne opp et bilde av likestillingsparadiset for utenlandske gjester. Sammenliknet med de fleste andre har vi jo tross alt kommet et godt stykke på veien her i nord. I Norge hører vi ofte at vi lever i likestillingsparadiset. Vi har verdens første likestilte regjering, partnerskapslov, pappakvote i foreldrepermisjonen og kvinnekvote i styrerommene. Men Norge er også et samfunn med tunge kjønnskonservative trekk. Nesten 40 prosent av alle kvinner jobber deltid, og bare hver tiende toppleder i norsk næringsliv er dam

Også i media er det mangel på likestilling. De fleste som uttaler seg i offentligheten er menn. Det er sjelden snakk om menn og deres utseende og klær i media. Den norske offentlige samtalen dreier seg aldri om menn kler på seg for mye eller lite. Til gjengjeld er det nesten alltid en diskusjon om kvinner og deres klær i den offentlige debatten. Når en voldtektsbølge rammer Oslo får kvinners valg av klær en plass i det offentlige ordskifte. Debatten om religiøse hodeplagg handler også om kvinners valg av klær. Vi hører sjelden om sikhenes turbaner, eller om hvordan menn bør gå kledd for å unngå bråk på byen. Menn står per definisjon fritt til å velge. Kvinners klær blir både en velsignelse og en forbannelse. Som kvinne har man ofte et større spillerom i form av å utfordre grenser- både mellom stilarter og kjønnsnormer. Forbannelsen handler derimot om at kvinner klær blir et tema og gjenstand for debatt og vurdering

Jeg har noen ganger lurt på hva det var som gjorde at jeg reagerte så sterkt som jeg gjorde på min mors mote-eksperimentering på slutten av 1980-tallet. I dag tror jeg det rett og slett ble for mye med en dresskledd mor på selveste julaften når alt skal være «riktig» og tradisjonene i står i høysete. Heldigvis har jeg blitt mer åpen med årene. I vinterskal jeg bruke kjæresten min sine fine ullgensere over hans smale hvite skjorter.  Men jeg passer på å ha på meg stramme jeans  under de store genserne.  Jeg vil nødig gå i ubalanse.

Jeg sendte sms til tre venninner på fredag og spurte om de kunne sende meg bilde av dagens antrekk. Her er resultatene:

Venninne 1: Hvit genser sort bukse

Venninne 2: Hvit genser og sort bukse

Venninne 3: Sort bukse og (HOLD DEG FAST) hvis Bluse

En lengre versjon av denne artikkelen ble trykket i tidsskriftet Personae utgave 2 2013.

Forsidebilde: A John Littlewoods shop window fra Tyne and Wear Archives and Museum photostream No known Copyright restrictions

Bilde 1: Privat

Bilde 2: Privat

Bilde 3: Privat

Bilde 4: Privat