Samfunn som hater kvinner
Marte-saken er en påminnelse om hvordan kvinner verden over opplever grove menneskerettighetsbrudd.
Marte-saken er nesten for ekstrem til å være sann. Da den norske kvinnen Marte Dalelv anmeldte en kollega for voldtekt i Dubai ble hun selv slengt på glattcelle før hun senere ble dømt til 16 måneders fengsel for sex utenfor ekteskap. Etter måneder i mareritt er Dalev heldigvis tilbake i Norge, men i de Arabiske Emirater sitter 1,5 millioner kvinner igjen som hver dag opplever volden, urettferdigheten og manglende rettsikkerhet fra samfunnet de lever i.
Ikke bare i Dubai
Det er ikke bare i Dubai kvinner utsettes for vold og manglende rettsikkerhet.
Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av livet.
I følge Verdensbanken er faktisk risikoen for kvinner mellom 15 og 44 år å bli voldtatt eller banket opp i hjemmet større enn risikoen for å bli rammet av kreft, bilulykker, krig og malaria – til sammen. I tillegg utsettes kvinner for menneskehandel i større grad enn menn. Hvert år blir nesten to millioner kvinner solgt i den kyniske industrien. Samtidig anslår Verdens helseorganisasjon anslår at omtrent tre millioner jenter under 15 år står i fare for å bli kjønnslemlestet hvert år. Verden er langt farligere for kvinner enn menn, og det kan se ut som om kvinners rett til å bestemme over egen kropp heller er unntaket enn regelen. Økonomisk står kvinner svakest.70 prosent av de som lever i ekstrem fattigdom er kvinner.
Konservativ offensiv mot kvinner
Det dystre bakteppe burde ha vært grunnlag nok for at verdens ledere økte innsatsen for kvinners sikkerhet. Dessverre går utviklingen internasjonalt motsatt vei. Under den årlige kvinnekonferansen i FN tidligere i år, ble verden vitne til hvordan konservative kristne i USA, Vatikanet, Det muslimske brorskapet i Egypt, Iran og Russland rotta seg sammen mot kvinners rettigheter. Likestillingsforkjempere jobba dag og natt for å forsvare posisjonene vi har brukt tiår på å jobbe frem. I siste minutt endte konferansen med en sluttekst. Ikke den mest offensive, og langt i fra hva som var nødvendig for å sikre kvinner et trygt og voldsfritt liv, men det ble iallfall en tekst. Konferansen viste hvor samlet og sterke de konservative kreftene er internasjonalt.
Norge er ikke et paradis
Heller ikke her i Norge er vi i mål med likestillinga.
Riktignok ville Marte aldri blitt fengslet for sex uten ekteskap i Norge, men sannsynligheten for at voldtektsmannen hadde blitt dømt i det norske rettssystemet er liten.
I rettsvesenet i Norge ville Marte også ha blitt møtt med mistenkeliggjøring. Hun hadde drukket, og hadde hun vært utfordrende kledd, for eksempel med et kort skjørt? Tross alt hadde hun blitt med mannen frivillig hjem, så var samleiet også frivillig? Ord hadde stått mot ord. Ofte opplever norske kvinner som anmelder voldtekt mistenkeliggjøringen, og det å ikke bli tatt på alvor, som en like stor påkjenning som sleve voldtekten.
De norske voldtektstallene er også skremmende. Mellom 8 000 og 16 000 kvinner utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk årlig.
Mads Larsen med ”Pornopung” og Preben Z Møller med “Pen søker rik” kan sutre over kvinner som gir dem avslag på byen, men vi kan alle være enige om at det er et mye større problem at kvinner blir voldtatt, og at det ligger mye mer makt i rettsapparatet enn en såkalt “kjønnsmakten” som vi kvinner visstnok besitter.
Valget 2013 – et likestillingsvalg
De konservative kreftenes kamp mot kvinners rettigheter strekker seg også helt inn i vårt eget land. I vår diskuterte Høyre om de ville innskrenke abortloven, og KrF er fremdeles, til og med i 2013, imot selvbestemt abort. En utviklingsminister fra KrF vil nok ikke fortsette Norges aktive rolle for kvinners reproduktive rettigheter internasjonalt, selv om disse rettighetene er under press. Kvinners rettigheter i Norge og Norges aktive rolle for kvinners rettigheter internasjonalt er ikke noe vi skal ta for gitt, men er et resultat av kvinners kamp og en aktiv prioritering av SVs utviklingsministere.
Stortingsvalget 2013 er derfor også et likestillingsvalg, der SV ønsker å fortsette likestillingskampen for bedre rettigheter, mens en eventuelt borgerlig regjering kan være et solid tilbakesteg.
Ingvild Reymert
(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 29.juli 2013)
Om forfatteren
Ingvild Reymert
Jeg er 28 år og brenner for solidaritet, rettferdighet og miljø. Jeg er fast representant for SV i bystyre i Oslo, der jeg jobber for en by der det er mindre forskjeller på folk. En rettferdig boligpolitikk, et arbeidsliv der alle har ett på hele og faste stillinger og likestilling er tre av mine kampsaker.
Related Posts
-
På tide å avskaffe girlboss-kapitalismen
Av en eller annen grunn har mainstream-feminismen og likestillingen ført oss hit til girlboss-kapitalismen.
Trans nok, skeiv nok: Tanker i kjølvannet av Pride
Oslo Pride er nettopp over, og Pride-måneden juni er på hell. Pride er en markering av skeive folk og vår rettighetskamp. Jeg elsker Pride, for […]
Hei!
Interessant innlegg, men litt oppgitt over din mistenkeliggjøring av Krf. “En utviklingsminister fra KrF vil nok ikke fortsette Norges aktive rolle for kvinners reproduktive rettigheter internasjonalt, selv om disse rettighetene er under press.”
Sjekk Krfs hjemmeside: http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/artikkel?p_document_id=75244&hovedtema=15070&hva=16119
“KrF vil at prevensjon skal være gratis for kvinner under 25 år
– Av tiltak som kan få ned aborttallene, har man sett at tilgjengelig gratis prevensjon er et av de mest effektive, sier Kjell Ingolf Ropstad.
Trass i at også Helsedirektoratets anbefaler å gjøre prevensjon gratis for å redusere aborter blant kvinner under 25 år vil ikke helseministeren Jonas Gahr Støre lytte.”
Teksten bygger vel ikke opp om din uro for hva Krf kan komme til å gjøre hvis de får utviklingsinisteren?
Hei,
Min bekymring går ikke på at KrF er imot prevensjon, men at KrF ikke er for selvbestemt abort, noe som er en avgjørende rettighet mange fattige kvinner i utviklingsland i dag ikke har. På disse områdene er kvinners rettigheter i dag under angrep fra konservative krefter verden over, og jeg er bekymra for at KrF ikke kommer til å kjempe like hardt, og iallefall ikke for selvbestemt abort som de er imot.
Ellers, vil jeg si at KrF har en veldig god bistands- og utviklingspolitikk. KrF kan mye om tema, har gode løsninger og har engasjement for det. Min største bekymring er ikke KrFs meninger på dette feltet, for uten kvinners reproduktive helse, men heller om KrF kommer til å få gjennomslag i en regjering med Høyre og FrP som begge har sagt at de vil kutte bistanden. Høyre har også sagt at vil vurdere å ikke ha en egen utviklingsminister. Her kommer kjøttvekta i en borgerligregjering til å avgjøre og det er min største bekymring for en borgelig bistands- og utviklingspolitikk.
Her var det mye unyansert. Det første jeg reagerer på er ” men i de Arabiske Emirater sitter 1,5 millioner kvinner igjen som hver dag opplever volden, urettferdigheten og manglende rettsikkerhet fra samfunnet de lever i.” Dette er jo direkte feil! Merk, jeg sier ikke at lovverket i Emiratene ikke er forkastetlig og sterkt kvinnefiendtlig, men på standen over er så grov at den fortjener å korrigeres.
De aller fleste kvinner i Dubai lever der høyst frivillig, og de er ikke i nærheten av å oppleve vold og urettferdighet. De ER urettferdigheten! De lever et liv med arbeidende mann, pent kledde barn og champagne-lunsjer flere ganger i uken. Mens mennene jobber og barna er i barnhage og på skole, så gjør den lutfattige hushjelpen rent hjemmet til den rike hvite vestlige kvinnen. De aller fleste kvinner er i Dubai NETTOPP fordi de kan leve slike liv! De fleste kvinner i Dubai gir blanke i at lovverket er som det er, for innert inne vet de at i Emiratene, der fikser penger alt.
Ellers så reagerer jeg at atter en gang så finnes ikke kvinner bekymret over små guttebabyer som utsettes for grove overgrep i form av kjønnslemlestelse! Et klassisk eksempel på hvor lite verdt menn er i feminismen!
Så, resten av artikkelen preget av “Mitt problem er større en deitt problem og derfor bryr vi oss ikke om dine problem”. Lite egnet til å få menn til å stå opp for kvinner også rett og slett.
Når det kommer til abort så er det to forskjellige spørsmål innenfor og utenfor Norge. Innenfor Norge vil vi snart nyte godt av blodprøver som vil si uendelig mye om fosterets komende helse g tilstand slik at en nå kan ta abort på flere grunnlag en om ungen passer inn i kvinnens liv, eller om ungen har downs. Nå vil en få flere titalts kriteriet å velge ut fra. Personlig er jeg for denne utviklingen fordi den hjelper oss til et samfunn der vi kan planlegge antall unnfangelser og hvilke egenskaper vi øsnkser barna skal ha. Det finnes kun gevinster her!
Når det gjelder abort i utlandet, Irland f.eks., så er tilstanden der så hårreisende at det knapt finnes ord for å beskrive den. Det er ingen tvil om at det trengs en lang og solid kamp for enkel tilgang på prevesjon og muligheter for trygge aborter i resten av verden. Eneste måten vi kan få til dette på er å slutte med tradisjonell bistand og utelukkende sørge for sekulær utanning av jenter i fattige land. Kampen vil ta generasjoner, men vi bør erobre land for land for land. Der vi begynner med de landen det sekulære begynner å få litt fotfeste. Få jentene på skole, gi dem en sekulær utdannelse, og de fleste problemer med fattige land er utryddet for evig tid. Men, det krever å legge ned tradisjonell bistand og utelukkende satse på sekulære jenteskoler.